Seks forslag til hva Raja bør gjøre nå

Av Anette Trettebergstuen, kulturpolitisk talsperson, Arbeiderpartiet

Personlig prestisje må legges til side når kulturlivet skal reddes. Å ikke bry seg om opposisjonen er greit, men da må i alle fall kulturministeren lytte til kulturlivet som roper om hjelp. For situasjonen er kritisk for mange. Jeg skal prøve å hjelpe Raja på vei – her er seks punkter som må prioriteres raskt:

1. Få på plass en stimuleringsordning, som også tar høyde for nye nedstengninger. En stimuleringsordning som stimulerer i etterkant, er lite verdt. Du må skape trygghet slik at folk faktisk tør å gjennomføre. Så lenge smittesituasjonen er så uklar som den er, må kulturlivet få en form for garanti for hva som skjer ved nedstengning. Det er vanskelig å budsjettere når lovnader om penger etterfølges av «men ordningene vil bli foreslått justert eller avviklet dersom utviklingen i smittenivået tilsier det.»

2. Få på plass en kompensasjonsordning i tillegg til stimuleringsordningen. Ja, jeg vet du valgte å legge denne ned 31.12, og at du skrev i november at du ikke hadde planer om en kompensasjonsordning for 2021. Jeg husker at du gikk imot da vi foreslo forlengelse i desember. Men nå må du legge egen stolthet til side og slutte å lure på om dette er en god ide. Vi står nemlig fortsatt midt i en pandemi. Deler av kulturlivet er helt stengt ned. De må få hjelp nå. Et utelukkende fokus på stimulering når folk blir bedt om å holde seg hjemme, funker ikke.

3. Mange underleverandører vil gå konkurs hvis ikke du endrer kompensasjonsordningen for oktober–desember før søknadsfristen går ut 1. mars. At du valgte å endre innretningen på denne ordningen når underleverandørene endelig hadde kjempet seg til å få krisehjelp og var fornøyd med den, er uforståelig. Vi advarte sterkt da endringene ble gjort, og mente konsekvensene ville bli alvorlige. Det mener vi fortsatt. Og hvorfor nå lage en byråkratisk ordning som vil kreve enorm saksbehandling, når du kunne sørget for å kompensere basert på reviderte regnskapstall, som før? Hvorfor sette tak på hvor mye som kan utbetales til underleverandørene, et tak som rammer de største som har helårig drift? Kan vi forvente at det samme taket kommer i de andre ordningene, eller er kulturaktører mindre verdt og skal forskjellsbehandles? Underleverandørene faller nå utenfor ordningen som er ment for dem. Penger som ikke treffer, har ingen verdi. Hvis ikke ordningen endres, vil konkursene komme raskt i denne delen av bransjen, som vi er helt avhengige av: De som vanligvis klarer seg utmerket uten ei offentlig krone, men som nå ikke kan gjøre jobbe sin, fordi myndighetenes tiltak hindrer dem i å tjene penger.

4. Festivalfeltet er mangfoldig. At du nå har samlet festivaler og helsemyndigheter for å snakke om festivalsommeren, er på høy tid. Men husk å følge opp møtet med å prate med interesseorganisasjonene for festivalene. De som jobber med dette hver dag, og som kan fortelle deg at det også finnes små festivaler og klubbfestivaler. At disse er like viktige stemmer i festivalbransjen og aktører i sine lokalmiljø som de største kommersielle festivalene. Du må sikre at du lytter til hele bredden, ikke bare de du har telefonnummeret til.

5. Smitteverntiltakene må ha troverdighet. Vi kan ikke ha flere meningsløse regler som den om de fastmonterte setene. En stol skrudd fast før 12. mars kan da umulig være mer helsefaglig trygg enn en stol fastmontert etter 12. mars. En restaurant med kapasitet på 70 personer, når øvrige avstandsregler og smitteverntiltak er ivaretatt, kan da umulig være mer utrygg hvis man plasserer en trubadur i hjørnet. Å først ett år etter at pandemien startet, be helsemyndighetene om å se videre på en ordning som du hele tida har visst rammer bransjen hardt, er passivt. Kulturlivet trenger en kulturminister som hjelper helsemyndighetene å forstå, en som bidrar til å finne løsninger som både er helsefaglig begrunnet og oppleves som logiske.

6. Tenk gjenåpning. Et innspillsmøte er fint, men husk å også gjennomgå alle innspillene som kommer skriftlig. Husk også at mange er permittert på 11. måneden nå og bruker all sin energi på å sende inn søknader og manøvrere i stadig endrede smittevernsråd og kompliserte søknadsskjemaer. Tre av de tydeligste talspersonene for kulturlivet gjennom krisa, Virke, Creo og Norske Konsertarrangører, sier de vil bidra. De ønsker å hjelpe. De ber om en gjenåpningskommisjon der de selv bidrar. Flott! Du kan gjerne kalle det noe mindre svulstig for å late som at du kom på ideen selv, men takk ja til hjelpen.

Vi trenger et kulturliv på andre siden av krisa. Da trenger vi en kulturminister som prater mindre og lytter mer. Som er kjapt på ballen og oppsøker de gode løsningene, ikke en som avfeier dem fordi han ikke kom på ideen selv, eller er redd for at noen andre skal skinne.

Skal du stimulere til aktivitet, må du ha ryggen til de som tar den økonomiske risikoen. Stenger du ned aktivitet, må du ha på plass ordninger som kompenserer. Kulturlivet er omstillingsdyktig. De er ikke dumme. De ser at du sender pressemelding på pressemelding om de samme pengene. Samtidig lurer de på når de får tilgang til disse pengene?

Vi er i februar 2021. Kulturlivet står uten noen som helst ordning. Uten forutsigbarhet for framtida. Med en kulturminister som snakker om håp, men som sier at han ikke kan spå. Over har du seks konkrete ting du kan ta tak i i dag. Jeg håper for kulturlivets del at du lytter.