Christiania Mannskor: testofull og motwoke. (Foto: Olin Maria Yri)

Ballade klassisk: De som bygde landet

Det sildrer nasjonalt bekkevann på Ola Nordals platebunke denne gangen. Her er fire aktuelle klassiske plater.

Kalender

Lørdagsopera

20/04/2024 Kl. 16:00

Oslo

OperaFest!

20/04/2024 Kl. 19:00

Viken

Operapub på Grønland Boulebar

20/04/2024 Kl. 19:00

Oslo

Ola Nordal anmelder fire aktuelle klassiske utgivelser. (Foto: privat)

Denne måneden blåser det en nasjonal vind over Ballade klassisk.

Tre av platene fra bunken tar for seg tiden da de som «bygde landet» var på sitt mest aktive – da nasjonen var ny, og komponister som Edvard Grieg, Hjalmar Borgstrøm og David Monrad Johansen var med på å definere hva det ville si å være norsk. Etter alt det høystemte nasjonale, er det fint å kunne roe ned med både med Marius Noss Gundersen og sanger Miia mellom brasilianske gitartoner av Marco Pareira.

 

BERGEN FILHARMONISKE ORKESTER: Grieg (Chandos)
Dir: Edward Gardner

Denne plata presenterer noen av Edvard Griegs litt mindre kjente orkesterstykker. Maestro Ed Gardner får som alltid orkesteret han dirigerer til å vise seg fra sin beste side. Og er det noe Bergen-filharmonien virkelig kan, så er det Grieg. De spiller de med akkurat passe folkeschwung i rytmen og akkurat passe sødme i de brede fiolinstrøkene. Spillemåten er oppløftende og åpen, noe som gjør denne plata til et lysglimt i en ellers grim verden. 

I Symfoniske danser pøser Grieg på med vakre slåttemelodier, slående harmonikk og superb orkestrering. Den gripende Sørgemarsj for vennen Rikard Nordraak går Siegfrieds gravferd en høy gang. 

Bergljot for orkester og resitatør er en ekte sagatidsfantasi. Man arbeidet den gang på ens mest intense for å skape nye historier og helter for den unge nasjonen. Og hva passer vel bedre til sånt enn en tragedie fra historiens mytiske dyp?

Bjørnstjerne Bjørnsons dikt handler om hvordan Einar Tambarskjelves enke Bergljot forgjeves forsøker å samle sammen en hær etter at husbonden ble myrdet og «Norges beste bue [var] brusten». Skuespiller Juni Dahr leser ypperlig, og har en fin balanse mellom nøytralitet og patos. Dette kler landshøvding Bjørnsons ganske så pompøse tekst.

Men jeg må nok innrømme at jeg liker stykket best når lesingen tar pause, og musikken får spille alene i lengre strekk. Den beste delen av stykket er en lengre sørgemarsj mot slutten av verket. Den spilles når Bergljot resignert har innsett at bondehæren ikke vil følge henne. Her sier Grieg med musikk at det var når Tambarskjelves kamp ikke kunne videreføres, at han definitivt var død. Sterkt! 

Foran sydens kloster er skrevet for den litt uvanlige kombinasjonen orkester med to kvinnelige sangere og damekor. Teksten er enda et sagadikt av Bjørnson. Det handler om en kongsdatter som flykter fra berserken Arnljot Gelline, som har drept faren hennes og brent ned gården der hun bodde. Likevel har hun forelsket seg i ham. Moralen er altså tvilsom, men det er et gripende stykke musikk. Handlingen foregår mens kongsdatteren står utenfor et nonnekloster og desperat ber om å få komme inn. Mari Eriksmoens klokkerene sopran levendegjør kongsdatteren som en uskyldig og freiablond bunadsjente. Den noe dypere stemmen til Astrid Nordstrand gjør seg fint som abbedissen, som litt strengere overveier om jenta skal få slippe inn. Begge synger fenomenalt, og det er herlig å få høre disse dyktige sangerne på norsk. Og det var nok også noe av tanken da stykket ble skrevet – det meste av den tilgjengelige kunstmusikken var skrevet på tysk, fransk og italiensk, og den unge nasjonen trengte kultur på sitt eget språk.

La gå at denne sagatidsmusikken til tider er litt i overkant heroisk og pompøs. Det er jo musikken til en ung og viljesterk kultur som vil et sted. Og tenk hvor fenomenalt det hadde vært om Bjørnson og Grieg faktisk hadde fått til å lage opera sammen! Både Bergljot og Foran sydens kloster vitner om at det kunne blitt noe stort. Hør spesielt: Bergljot

 

 

DEN NORSKE OPERA: Hjalmar Borgstrøm: Fiskeren (Simax)
Dirigent: Terje Boye Hansen

Hvor fantastisk, altså, om Bjørnson og Grieg hadde lagd en opera. Og hvor fantastisk om de som faktisk skrev opera fikk den oppført! Hjalmar Borgstrøm komponerte Der Fischer (Fiskeren) i 1900, mens han bodde i Leipzig. Operaen ble ikke oppført der, og da han et par år senere kom tilbake til Norge ble den ikke satt opp her heller. Forholdene var nok for små her hjemme. 

Der Fischer lå faktisk i skuffen i mer enn 100 år, før den i 2003 endelig ble satt opp i en konsertversjon med Kristiansand Symfoniorkester. Det var norsk operas fanebærer Terje Boye Hansen som stod bak. I 2009 fikk han verket spilt inn med sangere, kor og orkester fra Den Norske Opera & Ballett, og nå, endelig – nesten 15 år senere – har denne innspillingen blitt gitt ut på Simax. 

Det er supert at dette nå endelig skjer, men jeg føler også at det er en historie om muligheten som glapp. Tenk om denne plata kunne blitt kombinert med konserter – eller enda bedre – en scenisk oppsetning.

Det er også tydelig at innspillingen har vært litt stemoderlig behandlet fra Operaens side. Ingen bilder i omslaget viser noe fra opptaket, fotografen er ikke kreditert, og sangerbiografiene har ikke blitt oppdatert siden innspillingsperioden. Det blir jo litt merkelig når det proklameres at Eli Kristin «Touch of Venus» Hanssveen skal synge Maskeballet på turné «denne våren» (turneen var i 2009). 

Det er et godt stykke musikk. Borgstrøm komponerte i tydelig wagnersk ånd, med lange melodier, rik orkestrering og storslått messingspill. Til forskjell fra mange av sine kollegaer i denne perioden, er Borgstrøm helt forankret i et tysk tonespråk, uten blikk for den norske folkemusikktradisjonen. Operaen handler om fiskeren Thorvald, som gifter bort datteren sin til en hun ikke vil ha, selger sjelen sin til djevelen for god fiskelykke, og ellers svikter alle rundt seg. Mot slutten av livet trygler han om nåde, men får ingen fra dem rundt ham. Nåde kan han kun få fra Gud. Det er altså et ekte sjeledrama, med hentydninger både til Faust og Den flyvende hollender.

Boye Hansen dirigerer sikkert, dynamisk nyansert og med godt driv, og musikken er knakende godt spilt. Sangerprestasjonene er også jevnt over veldig gode. Jeg liker spesielt godt Hanssveen, og hennes gripende arie «O Mutter!» er et av de store øyeblikkene i verket. Jeg liker også bassbartyton Ketil Haugaas, som synger med dyp brumlestemme og overdreven diksjon i beste Flyvende hollender-ånd. 

Det ble komponert et 30-talls norske operaer i tiårene rundt forrige århundreskifte. Innspillingen av Fiskeren er en påminnelse om at det ligger mange skatter der ute som vi nesten aldri får oppleve. Oppfordringen er derfor enkel: Få disse verkene opp på scenen!  Hør spesielt: «O, Mutter!»

 

CHRISTIANIA MANNSKOR. Like Father, Like Son (Lawo)
Dirigent: Marius Skjølaas.

Like Father, Like Son – som far, så sønn. Tittelen spiller på komponist David Monrad Johansen og hans sønn Johan Kvandal, som begge ble bitt av mannskor-basillen og skrev en lang rekke sanger for dette formatet. Stykkene på plata strekker seg fra mannskortidens gullalder i 1920-årene, til godt ut i 1960-årene. 

Monrad Johansen skrev fantasifullt i sin egen variant av det nasjonale tonespråket. Mange av sangene er ambisiøse og avanserte, med tette klanger og dissonanser. Det er likevel ikke egentlig en modernisme; til det er forankringen i det nasjonalromantiske for tydelig. Titler som «Gamle Norig» og «Ættar-arv» peker mot motwoke tanker om nasjon og æreskultur («Han kan ikkje rakvaksen ryggen retta, den mann som er ein krusling i ætta»).

Monrad Johansen var faktisk så opptatt av Norge at han meldte seg inn i Nasjonal Samling i 1941, og følgelig måtte sone noen år i forbindelse med landssvikoppgjøret (en historie man for øvrig har hoppet elegant over i omslagsteksten). Men til forskjell fra for eksempel Signe Lund, ble han aldri en persona non grata i norsk musikk, og kom raskt inn i konsertprogrammene igjen. 

Monrad Johansens sønn Johan hadde byttet navn til Kvandal allerede i 1939, antagelig for å unngå et slags «andregenerasjonskompleks» (han ville være noe mer enn sin berømte fars sønn). Sønnens tonespråk var, som farens, forankret i det nasjonale, men med en enda sterkere modernistisk tvist. Og «Pleiaderne ved Midnat» er kanskje det modernistiske monumentalverket som norsk mannskorbevegelse aldri fikk. Det er så fullt av modale skalaer, parallelle kvinter, ubehandlede dissonanser og andre brudd på funksjonsharmonikkens regelbok, at stykket ble tildelt rødt kort fra Kvandals tidligere komposisjonslærer Bjarne Brustad. Skuffet la Kvandal stykket i skuffen, og der ble det liggende i 60 år, før det ble tatt opp igjen av Christiania Mannskor. En historie som ligner litt på Fiskeren, altså. 

Christiania Mannskor er så vidt meg bekjent Norges eneste profesjonelle mannskor, og det er fenomenalt å få høre denne komplekse musikken så godt sunget. De har tydelige og rene stemmer, og synger med utsøkt balanse mellom det dype og det lyse. Koret har dessuten en testofull kraft, som kler den nasjonalheroiske tematikken. Hør spesielt: «Gamle Norig»

 

MARIUS NOSS GUNDERSEN: Chamber Music by Marco Pereira (Gvito records)

Og nå til noe ganske annet. Dette er det tredje albumet hvor Marius Noss Gundersens tar for seg musikk av Marco Pereira – en brasiliansk komponist som viderefører arven etter Heitor Villa-Lobos og har vært en fornyer av brasiliansk gitarmusikk. Denne plata fokuserer på Pereiras kammermusikk, hvor gitaren settes sammen med andre instrumenter i stilarter som bossa, choro og samba. 

Gundersen har med seg et virkelig stjernelag med musikere på plata. Kanskje aller mest oppsiktsvekkende er en opptreden fra Mia Virik Kristensen – bedre kjent som Miia – i den lavmælte sangen «Iara». Det er deilig å høre henne uten overkomprimert popproduksjon og annen staffasje. Hun synger nært og vakkert, med saudade – det portugisiske ordet for nostalgisk lengsel. 

Gitaren står naturligvis i sentrum. Enkelte av stykkene er pakket inn i behagelig orkesterfløyel, noe som trekker tankene mot 1960- og 70-årenes orkesterakkompagnement i popmusikken. Stykkene for tverrfløyte og gitar minner meg om 1970-tallet, da fløyta ble tatt opp i mye pop og rock. Eller er jeg igjen blitt overveldet av nostalgisk lengsel – saudade – til musikken jeg var opptatt av i min egen ungdomstid? 

Det er kanskje litt uvanlig at en utøver går så dypt inn i musikken til en annen aktiv utøver. Men hvorfor ikke? De to gitaristene er ganske så forskjellige. Gundersen spiller pent og ryddig, og mangler kanskje litt av Pereiras søramerikanske «grit» og virtuositet. Fra andre innspillinger har jeg merket meg at Pereira spiller nært stolen, og med ganske lange negler, noe som gir en klar og krisp klang. Gundersen spiller med høyre hånd over lydhullet og mer med fingerkjøtt, noe som gir en rundere tone. Det ene er ikke nødvendigvis bedre enn det andre: Noss har bare et noe mykere klangideal. 

Alle de tre Pereira-platene til Gundersen er ettertenksomme og oser av innsikt og dedikasjon til Pereiras musikk. Den store musikkgleden de utstråler smitter også over på meg som lytter. Hør spesielt: «Iara»

 

For å kommentere og diskutere artikkelen må du være logget inn på Facebook. Dersom du har en mening du ikke får postet her kan du alltid sende oss en e-post.