Respekt.
Dette innlegget ble først publisert på Lasse Jangås’ Facebook-side, 21. januar 2020. Ballade har fått tillatelse til å gjengi innlegget.
Lasse Jangås, kommunikasjonssjef i Arktisk Filharmoni (Foto: M. Fiskum)
Av Lasse Jangås
Du veit når’u opplever noe du bare er nødt til å dele med noen? Jeg hadde en sånn opplevelse i dag, så jeg deler’n her nå, for det jeg opplevde var nemlig så nydelig at jeg i flere timer hadde et svare strev med å holde maska.
Noen ganger sniker jo gleden seg bare ut gjennom øya mine og triller nedover kinna, det er vel aldern.
Jeg veit ikke om du har hørt om Kingwings Crew, men hvis ikke kan jeg fortelle at det ei breakdance-gruppe som holder til i Oslo, Norges beste faktisk, og det er en ganske stor sjans for at du har sett dem på TV´n. På Stjernekamp, Norske Talenter, Idrettsgallaen eller kanskje sist helg da dem dansa for Rein Alexander i Melodi Grand Prix.
LES OGSÅ: Arktisk Filharmoni møter Kingwings feat. Neguin
Jeg fikk være med dem en tur på Kroken ungdomsskole i Tromsø i dag. Til helga skal Kingwings opptre med bandet jeg jobber for, Arktisk Filharmoni, de skal åpne Nordlysfestivalen med en mix av breakdance, hiphop og klassisk musikk. Og siden det også i Tromsø er en del unge folk som sliter med å finne et mål for tilværelsen – eller går seg litt bort på veien – tenkte vi det kunne være en idé å la dansera i Kingwings fortelle litt om hvordan de kom seg ut av dårlig selskap, gjenger og trøbbel. Flere av dem vokste opp i tøffe miljøer, drabantbyer i Oslo, Brasil, Guatemala, Tromsø og andre steder, gjenger, skråplan, krøll.
De er fra like mange steder som de er medlemmer, og de åtte som var med bort til skolen hadde hver sin historie som de delte med 9. og 10.klassingene i Kroken. De snakka om passion, om å gjøre det du liker, finne noe du brenner for, gjøre noe bra for deg sjøl og andre.
– Noen av oss hadde dysleksi, andre noe annet, noen var flinke på skolen, men kanskje ikke så flinke sosialt. Vi hadde alle utfordringer, men fant vår plass i samfunnet til slutt, sa Morad Aziman i minibussen på vei bort til Kroken.
I den bussen satt også Neguin, verdensmester i breakdance, og danser for blant andre Madonna, Justin Timberlake og Jennifer Lopez. Han er med nordover og det han driver med skal egentlig ikke være mulig å få til for et menneske, men han greier´e og får deg til å lure på om du ser rett.
– Det spiller ingen rolle for meg hvem jeg danser med, om det er kjendiser eller ungdom. Jeg vil bare ha det gøy, vil bare danse, sa´n og smilte.
Neguin bor i New York, reiser verden rundt, har dansa i 124 land og ha´kke engang fylt tredve.
Det tok Kingwings omtrent sju sekunder å nå fram til ungdommen med budskapet sitt, noe jeg ikke hadde klart på et år. Og som om ikke det var fint nok i seg sjøl at de dansa for elevene og delte historiene sine, kjørte de i gang en workshop.
Ledige stillinger
Respekt.
Jeg så vel for meg at noen av elevene kom til å hive seg utpå, men antakelig ikke særlig mange, for jeg husker enda at den aldern var ganske så kjip, den vanskeligste av dem alle og at jeg ikke syntes det var noe særlig kult å gjøre ting jeg ikke kunne foran alle de andre på skolen, i hvert fall ikke danse.
Overalt i verden fins det folk som har fått så mye mer motvind og uvær på veien de skal gå enn andre. Ingen av dem har bedt om det, men verden er ikke rettferdig og når du er ung er´e ikke akkurat enklere å hanskes med alt. Du finner´em alle steder, også i Kroken, og det er ikke dem som nødvendigvis deltar når det skal danses i plenum.
Men da Kingwings rigga om i gymsalen, så jeg at Morad var borte og snakka med en av dem som har fått tildelt mange oppoverbakker, og de snakka og nikka, lo litt og tok hverandre i henda. Respekt.
Ikke bare lærere – ildsjeler – som gir alt de har for de ungdommene som kvitterte med å gi alt sjøl.
Jeg spurte Morad etterpå om det var tilfeldig, men han sa at han spotta sånt, han hadde vært der sjæl.
Så ble elevene delt opp i grupper og jeg blei fascinert av den gjengen med guttaboys, der noen var så tøffe i trynet at de knapt kunne røre seg, dem jeg minst av alt hadde trudd skulle bli med på detta, men liv blei det. For sekunder seinere var plutselig alle med. Og det så inn i granskauen intenst. Morad dro dem i gang, og før jeg fikk svelga ferdig hadde de begynt å utfordre hverandre, én og én, to og to fant de opp egne moves og flirte både høyt og hele tida.
Og da Morad gikk for å fikse et eller annet, stoppa det ikke opp som jeg hadde forventa, gutta bare fortsatte, holdt på i nesten en time og sånn var´e overalt på gølvet; helt vilt morsomt, helt sinnssykt energisk, helt…uendelig vakkert.
Og akkurat da, midt i den gymsalen, sto rektor Birgit Ovesen og sleit med en diger klump i halsen hu ikke blei kvitt og jeg skjønte’a godt, for jeg kjente meg igjen, jeg hadde´n jeg også. Birgit er blant de aller fineste folka, det veit jeg fra før, hu er rektoren og medmennesket for alle og særlig for dem som trenger´a mest, det kunne jeg se sjøl når´em gikk bort til´a, de tøffeste av de tøffe, de blei sett og hørt, og så ga de´a en klem.
Hu har også en gjeng med lærere som imponerte meg så enormt i dag. Ikke bare lærere – ildsjeler – som gir alt de har for de ungdommene som kvitterte med å gi alt sjøl.
Er’e rart det er fred i verden? For det er jo heldigvis sånn at det er mer fred enn krig, og det har selvfølgelig med at det er et klart flertall i verden med bra folk som ønsker fred og andre mennesker vel.
Og der har´u kulturen. I dag var det Morad Miracle Aziman, Mathias Jin Budtz, Preben Bladimir Larsen, Bao Andre Nguyen, Bboy Neguin, Carlos David Catùn og Marlene Kristine Skoglund fra en hel bråte med land, religioner og bakgrunner som møtte en haug med ungdommer med andre historier, tro og hudfarger, som dansa, flirte og utgjorde de viktigste fredsbevarende styrkene jeg kan tenke meg.
Respekt.
Lasse Jangås har vært kommunikasjonssjef i Arktisk Filharmoni siden 2017. Før det jobbet han i 25 år som kommentator, journalist og samfunnsredaktør i avisa Nordlys i Tromsø.
