
Nordic Music Days: Civilized Music
Kven trakkar musikkhistoriens sti? Kva har vi mista på vegen? To av verka på Nordic Music Days sin opningskonsert var eksplisitt politiske, eit anna vart ståande vakkert vanskeleg.
Civilization av danske Niels Rønsholdt reproduserer eit kulturelt, musikalsk overtramp. Med utgangspunkt i Danmarks kolonialisering av Grønland, nyttar Rønsholdt eit eldgamalt opptak av ein inuitts trommesong som blir avspelt på scena.
Rønsholdt sjølv i rolla som ein slags koloniherre, med løfta hake og stolt bryst les ei tekst: “Real music consists of three elements – rhythm, melody, harmony”. Den grønlandske trommesongen består berre av rytme og melodi, og er difor ikkje ekte musikk, seier han.
Fy flate.
Rønsholdt har harmonisert den grøndlandske trommesongen, sivilisert den. Vi har ei plikt til å fullføre musikken – “We take the music apart, civilize it, and put it together again”, seier forteljaren.
Orda blir lest fragmentert, medan strykarane frå Arktisk Filharmoni spelar tette klangar som blir avbrote av at bogen tørt blir dradd nedover strengen. Oppstykkinga gir assosiasjonar til eit gammalt, utslitt lydband som hakkar.
Det heile er sterkt ubehageleg, forstyrrande, ekkelt – provoserande. Rønsholdt sine vestlege harmoniseringar kjem som enorme bulldoserar.
Når dei fire songarane frå det nordnorske ensemblet Vocal art syng ein slags forflata versjon av trommesongen, får eg assosiasjonar til androidene i serien «Westworld» – eg høyrer at det er den songen, men det manglar noko vesentleg menneskeleg. Det er ein musikalsk “uncanny valley”.
Ekte musikk kjenner historiens sti og kan soleis gå framover, seier forteljaren. Fy flate.
Kvar går historiens sti? Gjennom kva områder? Kva er tatt med? Kva er mista på vegen? Det er sentrale spørsmål, skal ein spørje seg kva sann musikk er. Og kva har musikkhistoriens evinnelege mannlege blikk hatt å seie for musikken?

Bente Leiknes Thorsen under framføringa av si eiga komposisjon, «The feminist guide to the Sinfonietta» (Foto: Martin Losvik)
I The feminist guide to the Sinfonietta har Bente Leiknes Thorsen oppdatert Benjamin Brittens Young Person’s Guide to the Orchestra for #metoo-generasjonen. Der Britten har basert seg på Henry Purcell, har Thorsen basert sitt verk på eit stykke av Agathe Backer Grøndahl.
Thorsen sjølv kjem inn på scena i ein overdådig stor, raud kjole. Ho kastar ei dyne over strengane på flygelet, eit av dei få instrumenta som passar seg for kvinner å spele i fylgje (blant andre) Bjørnstjerne Bjørnson.
Kvinnene i orkesteret bles i små partyfløyter – mennene overdøyver straks med sine vuvuzelaer. Det er tydelege grep. Det heile er lagt fram som ei pedagogisk førelesing, der vi får presentert fakta og tal, med kjeldehenvisningar i eit utdelt hefte med fotnotar.
Eg ville bli komponist, seier Thorsen frå scena med britisk aksent. Men så måtte eg bli ein f***s kvinneleg komponist.
I starten blir vi presentert for orkesteret og fortalt korleis dei ulike instrumenta av ulike grunnar ikkje sømde seg for kvinner å spele. Trombonen gjer jo for eksempel at det vakre kvinneansiktet blir forvrengt.
“Men vi tenkjer jo ikkje slik lenger”
I del to går Thorsen gjennom dei mannlege komponistane sitt “mancrush”, der Thorsen viser til verk av menn som siterer andre menn. Slik blir den musikalske kanon sitt enorme mannsvelde reprodusert.
Vidare blir vi presentert for stygge statistikkar kva gjeld kvinneleg representasjon i orkester og kor sørgjeleg få verk av kvinnelege komponistar som blir framført av orkester i dag.
Det er mykje humor i Thorsens stykke, både i karakteren ho sjølv spelar på scena, og i kommentarane i heftet. Og humoren er kanskje uunngåeleg – for det er så ufatteleg latterleg kor enorme skilnader det har vore, og framleis er. Men Thorsen sitt verk klarer likevel å vere djupt alvorleg.
“Men vi tenkjer jo ikkje slik lenger”, er ei gjennomgåande setning. Eit augeblikk i Thorsen sitt stykke blir ståande som det sterkaste, med den setninga i bakhovudet.

Arktisk filharmoni under opninga av Nordic Music Days i Bodø (Foto: Martin Losvik)
Etter å mellom anna ha fortalt at alle dei store norske sinfoniettane har mannleg kunstnarisk leiar, og om majoriteten menn i kunstnariske råd, skrik Thorsen og stormar av scena. Orkar ikkje meir.
Orkesteret blir sittande igjen og bable, tilsynelatande heilt upåverka. Dette varer lenge. Det får tid til å vekke ein frustrasjon i oss også. Slutt å seie at vi ikkje tenkjer slik lenger. Sjå her – sjå på tala! Vi tenkjer ikkje slik lenger?
“Når ordene i samfunnsdebatten er brukt opp, åpner det kanskje et rom for kunsten og musikken som meningsytring”, skriv festivalens kunstnariske leiar, Therese Birkelund Ulvo i velkomstteksten. Eg trur ho har heilt rett.
Det slår meg likevel at hittil har verka vore nettopp ord i samfunnsdebatten, meir enn musikk. Med all informasjon og tekst, både frå scena og i fotnotane, er det vanskeleg å få rom til å lytte til dei ordlause elementa.
Det er ikkje mange spørsmålsteikn i dette verket. Og ettertanken liknar meir ettertanken etter å ha lest ein kronikk. Dette er ikkje nødvendigvis øydeleggande for Thorsen sitt verk, men det er viktig å påpeike.
Det er noko ekstra sterkt og meiningsberande med kunsten og musikken når eg kan få oppdage noko sjølv.
Islandske Haukur Tomasson sitt verk Rounds opnar etter pausen. Heilt utan ord. Heilt utan forteljing. Tomasson går inn i klangen og strekk og utforskar detaljar.
Det kan for så vidt gi ein fin heilskap til konserten å ha med denne reint klangfokuserte musikken. Grunna ei avlysing, vart programrekkefylgja endra. Det var synd, for det krev ei omstilling å lytte på dette nivået etter dei to eksplisitt politiske verka, og eg undrar meg korleis eg hadde opplevd denne musikken utanfor den konteksten den uunngåeleg har vorte sett i.

Sopran Berit Norbakken Solset sang komponist Kaija Saariaho sin songsyklus «Quatre instants», med tekst av Amin Maalouf (Foto: Martin Losvik)
Då står Kaija Saariaho sitt Quatre instants derimot sterkare aleine. Songsyklusen er skrive til sopranen Karita Mattila, og Saariaho har tatt tak i det enorme spennet til Mattila. I Bodø er solisten Berit Norbakken Solset. Teksten av Amin Maalouf er bilete av sår kjærleik.
Saariaho sine kvasse klangar skjær gjennom og landar varmt. I dei stillaste partia skjer det ekstremt mykje – ein melodi spelt svakt på cello er ein eigen song gøymt inni musikken.
Det er fascinerande å gå på lyttande oppdaging i Saariaho sine klangar. Norbakken Solset på sitt stillaste er nokre av dei mest givande augeblikka. Og det blir så givande fordi ho kjem frå kraftfulle utrop. Ho klarer å stå i det såre som teksten skildrar. Det er modig.
Saariaho sitt verk er fylt av konflikt og komplekse kjensler. Det er tvitydig. Det er vanskeleg. Gjennom songsyklusen klarer Saariaho å opne opp for heilt nye refleksjonar. Det er nettopp dette komplekse som kjennest nærast sanninga.
Foreningen Ballade er eier og utgiver av redaksjonelt uavhengige ballade.no. NOPA, Norsk komponistforening og Musikkforleggerne er medlemmer i Foreningen Ballade.
Om opningskonserten, Nordic Music Days
Nordic Music Days fant stad i Bodø frå 13. til 16. november 2019.
Civilized Music var tittelen på opningskonserten, 13. november kl. 19:00 i kulturhuset Stormen, Store Sal.
Medverkande:
Arctic Philharmonic Sinfonietta, Berit Norbakken Solset, Vocal Art, Tim Weiss
Komponistar og verk:
Haukur Tomasson: Rounds
Niels Rønsholdt: Civilizations
Bente Leiknes Thorsen: The feminist guide to the Sinfonietta
Kaija Saariaho: Quatre Instants
Ledige stillinger
Daglig leder
Dokkhuset Scene asSøknadsfrist:15/03/2025
Jobb med musikk i Brasil og Malawi!
JM NorwaySøknadsfrist:02/03/2025
Kunstnerisk plansjef
Trondheim Symfoniorkester & OperaSøknadsfrist:12/03/2025
Orkesterregissør
Oslo-filharmonienSøknadsfrist:23/02/2025
Daglig leder
Trondheim JazzfestivalSøknadsfrist:24/02/2025