
Åpent nyttårsbrev til TONOs styreleder fra komponist Kjell Samkopf
NOPA og TONOs styreleder bør prøve å samle laget istedenfor å dyrke fram en ytterligere splid, skriver komponist Kjell Samkopf.
Dette er et meningsinnlegg, der avsenderen gir uttrykk for sine synspunkter og refleksjoner.
Av Kjell Samkopf, komponist, perkusjonist, pedagog og TONO- og NKF-medlem
Ole Henrik Antonsen, styreleder i NOPA – og i TONO – har sendt ut en åpen julehilsen der han tilkjennegir sine syn på litt av hvert som angår oss alle. Han går grundig til verks, og etterlater liten tvil om hva han mener og hva han ønsker å kjempe for i tida som kommer. Det skal han ha honnør for.
Siden han som styreleder i TONO er satt til å jobbe for alle TONO-medlemmers ve og vel, det vil si: også for mitt, ønsker jeg å dele noen synspunkter, siden jeg nå i tillegg til å være TONO-medlem også er blitt utpekt som skyteskive.
Jeg vil først presentere meg: Jeg er en av de «noen» som i årevis skal ha forsynt meg av populærkomponistenes vederlagspenger i ly av ordninger som ikke har tålt dagens lys. Dette har jeg holdt på med nå i drøye 50 år.
Den beskrivelsen TONOs styreleder gir av denne virksomheten passer imidlertid dårlig med den virkeligheten jeg – og de fleste «noen» – opplever. Jeg tror ikke jeg har tatt levebrødet fra noen, og jeg klarer ikke å se hvordan disse såkalte lyssky ordningene har gjort noe annet enn å gi mulighet for et bredt spekter av musikalske uttrykk her i Norge.
I desember i år utbetalte TONO 99 millioner til norske opphavsrettshavere. Det er veldig gledelig. Av disse 99 millionene innkasserte jeg kr. 114,41 – (ett hundre og fjorten kroner og førtien øre). Beløpet var riktignok ikke stort nok til at det kom til utbetaling, men jeg er usikker på om TONOs styreleder nå mener at jeg får som fortjent, eller om han syns at jeg fortsatt tar en for stor del av kaka.
TONOs vederlagsordninger har i alle år vært en arena for kulturpolitikk. Når det nå ikke lenger skal være det, er jeg enig i at det er et godt prinsipp at vederlaget skal gå til de som vederlaget er betalt inn for.
Siden bruken av min musikk ikke genererer synlig vederlag i et slikt system, har jeg måttet avskrive TONO som potensiell inntektskilde. Jeg ser ingen dramatikk i det, det er kun en praktisk konstatering av realitetene.
Men dette gjelder ikke bare meg, Så da dukker spørsmålet opp hva vi skal gjøre med de komponistene hvis musikalske produksjon ikke genererer vederlag i dagens ordning?
Det er her kulturpolitiske grep blir nødvendige.
Det finnes ulike tilnærminger til å lage musikk og ulike intensjoner bak å være kunstnere og tillitsvalgte. Jeg har ikke noe behov for å snakke nedlatende om mine kollegers valg, og mener vi må omfavne et stort spekter av disse.
Samtidig holder jeg fast ved at noe musikk er mer ressurskrevende å komponere enn annen musikk. Noe musikk er mer ressurskrevende å få framført enn annen musikk; for eksempel er det ikke uvanlig at det kan ta to til tre års arbeid å få oppført et orkesterverk én gang. Og ikke minst er det noe musikk som er langt mer ressurskrevende å få folk til å innse at har livets rett siden det er så få som er interessert i –eller har evnen til – å lytte til den.
Dette var det tidligere kompensert for, til en viss grad, i TONO-systemet; ikke gjennom ordninger som ikke tålte dagens lys, de var fullt synlige, og de var vedtatt av et flertall som på den tiden fant dette rimelig.
Disse ordningene er nå – gjennom demokratiske flertallsbeslutninger – blitt avviklet til et nivå der all musikk, i rettferdighetens navn, skal likebehandles. Likebehandling er et viktig prinsipp. Det betyr at like ting skal behandles likt. Vanligvis er det samtidig underforstått at det også innebærer at ulike ting skal behandles ulikt. Men i TONOs forståelse ligger det nå at også ulike ting skal behandles likt. Dette fordi det er formålstjenlig for noen.
Jeg vil komme med to eksempler på hvorfor min musikk ikke egner seg for å generere vederlag gjennom bruk.
Jeg har i alle år laget verk i en sjanger som er vanlig innen kunstfeltet, nemlig steds- og tidsspesifikke verk. Det vil si verk som kun skal framføres én gang. Det kan være store verk på en drøy time med 20 til 30 utøvere. Men intensjonen bak verket er at det kun skal oppføres én gang. Jeg vil hevde at slike verk skiller seg i sitt vesen fra komposisjoner hvor hensikten – eller i alle fall håpet – er at de skal framføres så mye som mulig. Jeg mener det blir feil å likebehandle disse to verktypene.
I 2022 fikk jeg oppført et orkesterverk. Sist gang det ble spilt var i 1982. Det er 40 år siden. Jeg vil igjen hevde at jeg mener det er feil å likebehandle verk som spilles én gang hvert førtiende år med verk som spilles en gang hvert førtiende minutt. Det bør ikke oppfattes kontroversielt å påstå at det er en ørliten nyanseforskjell mellom det å få et verk framført en gang hvert førtiende år og en gang hvert førtiende minutt.
TONO har i dag en faktor som brukes for verk som framføres forholdsmessig mye. Det burde derfor være fullt mulig å benytte en faktor på verk som spilles forholdsmessig sjelden (for eksempel bare én gang, eller én gang hvert 40. år – eller hvert 30. for å være litt raus). Det ville kunne gi komponister som meg en viss kompensasjon uten at den tar levebrødet fra en eller flere andre.
Det mangfoldet vi liker å snakke så pent om skapes av alle de som skaper musikk i Norge, uansett om de er organisert her eller der, eller ikke i det hele tatt. Hvordan vi skal forvalte egne og statlige midler bør basere seg på hvordan vi best mulig legger forholdene for rette for et slikt mangfold.
Forholdene for å skape musikk har endret seg vesentlig de årene jeg har holdt på. At vi fortløpende ser på hvordan statlig støtte fordeles, og hvordan den treffer det mangfoldet vi sier vi ønsker å legge forholdene til rette for, er nødvendig for å holde tritt med utviklingen.
Hvorvidt et mangfold er tjent med at støttemidler deles opp i særordninger som skal tilgodese en spesiell medlemsgruppe eller i overordnede ordninger som etterstreber å inkludere flest mulig, må diskuteres.
Jeg kan ikke klandre Ole Henrik Antonsen for å ivareta medlemmene i NOPAs økonomiske og kunstneriske interesser. Det er det jeg forventer at han skal gjøre. Men jeg deler ikke hans trang til å splitte kunstnere opp i oss og dem. Kanskje vi i større grad bør la dobbeltmedlemmene komme til orde.
Etter å ha utpekt meg og mine kolleger i Norsk Komponistforening (NKF) til skyteskive, avslutter Antonsen sin julehilsen med å understreke at han og NOPA «jobber bredt politisk for alle som skaper musikk og for alle som er selvstendig næringsdrivende kunstnere». Siden jeg tross alt er en kunstner som skaper musikk og som er selvstendig næringsdrivende, føler jeg meg derfor inkludert i hans kommende anstrengelser, og blir med og tar en for laget.
Det er flere ting jeg kunne ha kommentert i Ole Henrik Antonsens julehilsen. Statens støtteordninger til norske kunstnere er det mye å si om. Det får jeg ta en annen gang.
Jeg vil imidlertid avslutte med å si at jeg ville funnet det mer hensiktsmessig å prøve å samle laget istedenfor å dyrke fram en ytterligere splid.
Vi går en blåblå tid i møte. Hvis Frp får det som de vil, vil det ikke lenger være noen stipendhjemler eller produksjonsstøtte eller kulturpolitikk å krangle om.
Godt nytt år.
Red. mrk.: Foreningen Ballade er eier og utgiver av redaksjonelt uavhengige ballade.no. NOPA, Norsk Komponistforening og Musikkforleggerne er medlemmer i Foreningen Ballade.
Ledige stillinger
Daglig leder
Dokkhuset Scene asSøknadsfrist:15/03/2025
Jobb med musikk i Brasil og Malawi!
JM NorwaySøknadsfrist:02/03/2025
Kunstnerisk plansjef
Trondheim Symfoniorkester & OperaSøknadsfrist:12/03/2025
Orkesterregissør
Oslo-filharmonienSøknadsfrist:23/02/2025
Prosjektkoordinator
Fargespill BodøSøknadsfrist:16/02/2025