"Sámiid Ædnan" ble fremført av Sverre Kjelsberg og Mattis Hætta under Eurovision Song Contest (ESC) i Haag, 1980. Sangen kom bare på 16. plass (av 19), men den kalles ofte «verdens mest kjente joik» og vakte stor oppsikt både her hjemme og utenlands - blant annet fordi det var første gang joik ble brukt i ESC. (Foto: Jørn Pettersen / Wikimedia Commons)
Helt Hætta over musikkrettigheter
Råderett over egen kulturarv er et område der samer har blitt utsatt for systematisk diskriminering i en årrekke. Historien om «Sámiid Ædnan» illustrerer hvordan kommersielle aktører kan forsyne seg av urfolks eiendom – og det med loven på sin side, skriver Minja Mitrovic, stipendiat i historie ved Universitetet i Oslo.
Av Minja Mitrovic, Ph.D-stipendiat i historie ved Universitetet i Oslo
Minja Mitrovic er stipendiat i historie ved Universitetet i Oslo. (Foto: Privat)
Mandag 6. februar markerte vi samenes nasjonaldag. Leder for Sannhets- og forsoningskommisjonen, Dagfinn Høybråten, tok i den forbindelse til orde for at assimileringspolitikken norske myndigheter utsatte samene for enda ikke er gjort opp, som VG skrev om 3. februar.
Kommisjonen har blant annet som oppgave å avdekke konsekvensene ved fornorskingen, og påpeker at enkelte samer fremdeles lever med disse konsekvensene.
Mattis (Simonsen) Hætta (Simmona Máhtte på samisk) skrev norsk musikkhistorie da han i samarbeid med Sverre Kjelsberg vant Melodi Grand Prix i 1980 og tok «Sámiid Ædnan» til den internasjonale finalen i Eurovision Song Contest i Haag samme år.
Det er imidlertid mer bak historien om «Sámiid Ædnan» enn at sangen vant en glitrende musikkonkurranse for litt over førti år siden.
«Det går ikke an at en nordmann bare legger til noen norske fraser her og der, og slenger på litt musikk.»
Joiken, som utgjør en stor del av melodien, nådde i 2011 helt til Hollywood, da den var i høre i skrekkfilmen The Thing, regissert av nederlenderen Matthijs van Heijningen Jr.
Hætta og Kjelsberg reagerte med skuffelse på at Universal Music (sangens rettighetshavere) ga filmprodusentene lisens til å bruke sangen uten å informere dem først, selv om Universal Music hadde loven på sin side. I kjølvannet av filmens premiere ble sangen gjenstand for ny debatt knyttet til musikkrettigheter, da reinbonden Isak Mathis Triumf påstod at sangen var gitt ham i gave av hans tante i 1966. Triumf truet med å ta sangens eiere til retten over rettighetene til sangen.
«Det går ikke an at en nordmann bare legger til noen norske fraser her og der, og slenger på litt musikk. Selve joiken er min, men slik som det er nå er det ikke jeg som er rettmessig eier av joiken. Derfor vil jeg gå rettens vei,» uttalte Triumf til NRK Sápmi da debatten blusset opp.
Rettighetshavere har krav på vederlag fra hver eneste offentlige avspilling, og uriktige eierforhold kan medføre store økonomiske tap. Saken var oppe til debatt allerede i 1980, men havnet i skyggen av Alta-opprøret.
Da saken fikk ny oppmerksomhet i 2011 uttalte Triumf at samiske joike-eiere generelt vet for lite om rettigheter knyttet til joik: «Vi samer forstår jo ikke hvor store penger det kan være snakk om, og hvor mye vi faktisk kan tjene på dette,» sa han i den samme NRK Sápmi-saken.
Ledige stillinger
Dette er en politisert historie.
Joiken heter i følge hans tante ikke «Sámiid Ædnan», men «Issát Máhtte». Slike saker er imidlertid vanskelig å bevise. 1960-årene var en periode der bevegelser for samisk kulturell gjenopplivning vokste i tandem med den kommersialiserte populærjoiken.
Det er ukjent om saken gikk rettens vei, men den illustrerer et viktig problem når det gjelder eierskap til joik, og samisk kulturarv forøvrig. Dette er en politisert historie.
Under første halvdel av 1900-tallet ble den samiske musikktradisjonen gjenstand for en «eksotifisert» innnsamlingspraksis. Forskere var spesielt aktive i å hente inn og arkivere samiske musikkrepertoarer for ulike forskningsformål knyttet til antropologi og etnografi, men interessen var også enorm blant folkemusikere og musikologer.
Veien herfra til kommersielt eie var imidlertid kort, uten at joik var beskyttet av opphavsrett. Grunnen til dette er at samiske tradisjoner for eierskap til joik skiller seg fra juridisk musikkeierskap som dominerer i Norge og Europa generelt.
(…) dersom en joik omhandler meg, vil jeg betraktes som joikens eier – den joikede.
Joiker har tradisjonelt vært formidlet muntlig, uten å være nedfelt i verken skriftlige transkripsjoner eller audiovisuelle opptak slik vestlig folkemusikk ofte er. Dette betyr at joik havner utenfor opphavsrettens omfang, og faller i det fri.
Det gjør det også nært umulig å bevise at joiken er eid av noen andre. I sin tur kan hvem som helst ta i bruk en joik for kommersielle formål, og på den måten få rettighetene. Slik som i eksempelet med «Sámiid Ædnan».
Noe som kompliserer dette forholdet ytterligere er at innen samisk tradisjonell filosofi er det ikke nødvendigvis komponisten som anses som eier, men innholdet som joikes. Det vil si at dersom en joik omhandler meg, vil jeg betraktes som joikens eier – den joikede.
At jeg kan være gjenstand for innholdet i en joik medfører også en utleveringsrisiko. Joiker er ofte biografiske og kan beskrive private detaljer ved en persons liv. Det kan rett og slett krenke retten privatlivets fred dersom en slik joik havner i hendene på kommersielle aktører med ett mål for øyet – profitt.
På tross av at TONO har visse særregler for joik, er det Kjelsberg som står registrert som sangens komponist, og dermed rettighetshaver, ikke Triumf.
Triumfs påstand om appropriasjon og hans påfølgende reaksjoner må sees i lys av samisk filosofi for eierskap til joik. Råderett over samisk kulturarv er bare ett eksempel som legitimerer Høybråtens oppfordring om at norske myndigheter må fortsette å konfronteres med denne assimileringshistorien.
