Dette innlegget ble holdt under Kulturrådets årskonferanse i Bergen (13.-14 november), med tittelen «Enn om Dovre faller? – om kultur demokrati og medborgerskap».
Kultur sies gjerne å være et av de mest komplekse ordene i det vestlige vokabularet. Gjennom historien har det fått et variert meningsinnhold som kan påkalles i ulike sammenhenger og for de mest ulike formål. Vi kjenner alle det utvidede kulturbegrepet, som ble lansert på 1970-tallet og som inkluderte bl.a. idrett og fritidsaktiviteter. I tillegg kommer det som kalles en mer samfunnsvitenskapelig definisjon, som bl.a. berører kjennetegn ved et samfunn som skiller det fra andre samfunn og som ikke nødvendigvis har med kunst og kulturaktiviteter å gjøre. I en periode samlet jeg på avisoverskrifter om dette. Her er et utvalg: Skole er kultur; vannkraft er kultur; poteten er kultur; knivsliping er kultur; østerdalsnaturen er kultur. I sistnevnte tilfelle er ringen sluttet til det meningsløse – naturen er altså blitt kultur. Slik det er i bruk i Norge i dag, kan ordet altså bety alt og dermed ingenting (og egentlig trenger vi dermed bare ett departement: Kulturdepartementet).
Følg musikkdebatten: Ballade på Facebook
Ballade på Twitter
Da Enger-utvalget la fram Kulturutredningen i vår, drøftet de kulturbegrepet ut fra et behov for innstramming og presisering. Utvalget lanserte dermed begrepet ytringskultur, som viser til kunstneriske verk og ulike kulturelle produkter og gjenstander, og også til kommunikasjonsprosessene som oppstår rundt verkene og gjenstandene, og som utgjør et viktig grunnlag for mange former for sosialt liv. Kulturaktivitetene gir arenaer for tilhørighet og sosialt fellesskap, og de gir oss opplevelser og muligheter til utvikling som menneske og samfunnsdeltaker. Og ikke minst gir kulturaktiviteter skolering til deltakelse i det uenighetsfellesskapet som er en forutsetning for et fungerende demokrati.
Slik er kulturvirksomhet en samfunnsskapende kraft. Jeg vil gjerne framheve noen bærende elementer i denne sammenhengen med utgangspunkt i ytringskultur¬begrepet: La meg nevne kultur som grunnlag for demokrati, for sosialt fellesskap og for økonomisk verdiskaping.
Les også: [link id=68541 title=»Rammer det frie feltet«]
Demokrati som levd erfaring
En velfungerende offentlighet er grunnleggende for demokratiet. Offentligheten er en arena for kritikk og politisk nytenking, hvor grupper som er uten formell politisk representasjon, kan få anledning til å artikulere sine interesser. Kunst- og kulturvirksomhet er en viktig del av dette offentlige rommet. Ja, et rikt og variert kulturliv er faktisk en forutsetning for et levende demokrati og for ivaretakelse av ytringsfriheten. Ifølge medieforskeren Jostein Gripsrud bidrar et levende kulturliv til å gjøre demokrati til en levd erfaring, ikke bare et teoretisk begrep. På samme måte som i den demokratiske offentligheten for øvrig, må kulturlivet ha rom for et mangfold av stemmer og utsagn, som også må tåle å bli kritisert. En mangfoldig kulturoffentlighet og kulturkritikk reflekterer ikke bare ytringsfriheten i samfunnet, den styrker ytringsfriheten.
Kultur (forstått som ytringskultur) er dermed en vesentlig del av samfunnet, og spiller en viktig rolle i sivilsamfunnets bidrag til utvikling. En sterk og fri kultursektor er en kraft for samfunnsendring, i stats- og nasjonsdannelse, demokratiutvikling, fred og forsoning. Gjennom anerkjennelse og respekt for kulturelt mangfold styrkes mulighetene for mellomfolkelig dialog og likestilling. Gode rammer for kulturell utfoldelse spiller også en rolle i å forhindre konflikt og beskytte marginaliserte gruppers rettigheter, både innenfor og mellom nasjonene. Det kulturelle mangfoldet er menneskehetens felles arv, som må anerkjennes og sikres til beste for dagens og morgendagens generasjoner.
Tillate — og aktivt tilrettelegge
Kunst og kultur er grunnleggende verdier for mennesker og er derfor nedfelt i FNs menneskerettserklæring. Kunst og kultur omfattes også av barnerettigheter, UNESCOs konvensjon for vern av immateriell kultur, Rammekonvensjonen for vern av nasjonale minoriteter og ILO-konvensjonen for urfolk, for å nevne noen. Rettighetene skal verdsettes, respekteres og etterleves globalt, og det er statenes ansvar å respektere og sikre deres gjennomføring i eget land. Denne typen kulturelle rettigheter omfatter blant annet rett til tilgang, til representasjon og til ytringsfrihet (som også inkluderer kunstneriske ytringsformer). Også retten til fritt å delta og medvirke i samfunnets kulturliv er nedfelt, sammen med retten til å kunne utøve egen kultur og skapende virksomhet fritt og uten frykt for diskriminering og forfølgelse. Jeg vil også understreke artikkel 27.2 i Menneskerettighetserklæringen, som stadfester retten til beskyttelse av de åndsverk man selv har skapt – herunder retten til å utnytte dem økonomisk.
Les også: [link id=68329 title=»Gir mer rom for kulturbedriftene«]
Det er viktig å påpeke at menneskerettene ikke bare må være et passivt grunnlag for landenes lovgivning. I et velfungerende demokrati strekker ambisjonene seg lengre. Skal ytringsfriheten fungere som en dynamisk kraft, er det ikke tilstrekkelig bare å tillate ulike ytringer; staten må aktivt tilrettelegge for størst mulig ytringsmangfold. Det betyr et særlig ansvar for ytringer som ellers ikke så lett når fram, ytringer fra minoriteter og marginale grupperinger, sære og upopulære ytringer, det politisk ukorrekte og det som flertallet ikke vil ha. Dette gjelder alle typer ytringer, ikke minst de kunstneriske. Vi snakker altså om ytringsmangfold som forutsetning for et levende demokrati, og om kunsten som en dynamisk kraft i demokratiet.
Å styrke de kulturelle rettighetene – og ytringskulturen – er dermed et mål i seg selv. Samtidig er det et middel til å styrke det sivile samfunn som drivkraft for utvikling mot mer åpne og demokratiske samfunn.
«Riktig» og «farlig» kunst
Mange stater følger ikke opp sine forpliktelser til å respektere og sikre kulturelle rettigheter. Det slås ned på ytringsfrihet, kunstnerisk og kulturell frihet. Kvinnelige artister kan ikke opptre offentlig i Iran. I Sør-Afrika forfølges homofile og transseksuelle artister. Militante islamister i Nord-Mali satte før frigjøringen en stopper for all musikk. Det begås overgrep mot utøvende kunstnere, som utsettes for sensur, forfølges eller fengsles. I land som Afghanistan, Pakistan, og fortsatt i Myanmar sitter skuespillere og standup-komikere fengslet; de og deres familier trakasseres og trues på livet. Jeg har nettopp deltatt på en kongress i Tyrkia, der forfattere og journalister sitter fengslet for sine ytringer, noe som fører til en sterk selvsensur i trykte medier. Deretter deltok jeg på et annet arrangement i Sør-Korea, bare noen mil unna grensen til et av verdens mest undertrykkende regimer når det gjelder alle typer ytringer. På alle kontinenter begrenses og kontrolleres kulturelle ytringer; makt utøves for å definere hva som er tillatt kunst og hvilke kunstuttrykk som defineres som «farlige» eller «upassende». Iblant kan vi nok registrere noen slike tendenser her hjemme også.
Les også: [link id=68296 title=»Løft det frie feltet«]
Autoritære og totalitære regimer bruker også kultur til å undertrykke. Statlig og «riktig» kunst blir produsert og spredd som propaganda, og ensretting av kreative uttrykk er til hinder for folks opplevelse av frie og mangfoldige uttrykk. I Ungarn er den nåværende regjeringen i ferd med å feste et jerngrep rundt det offentlige rommet, og folks rettigheter, også på kulturområdet, innskrenkes stadig mer.
Det er heller ikke særlig mer enn tretti år siden det østtyske sikkerhetspolitiet drev massiv overvåking av egne innbyggere. Som vi skal høre om en liten stund, driver stiftelsen Stasi-arkivet i dag et nitid og møysommelig arbeid for å pusle sammen, dokumentere og tilgjengeliggjøre overvåkningsmaterialet slik at folk kan få se mappa si.
Mellom ytring og krenking
Når ytringsfrihet mangler, begrenses også retten til tilgang på kulturopplevelser. Dette skjer ikke bare i totalitære regimer, og det er ikke nødvendigvis myndighetene som utøver sensur og kontroll. Sosiokulturelle forhold, kvinners alminnelige stilling i samfunnet og religiøs praksis kan også være effektive hindre for kulturell og kunstnerisk utfoldelse. Man skal heller ikke langt av gårde for å finne eksempler på slik undertrykkelse: Filmskaper og kunstner Deeyah (som vi skal få høre mer fra om litt) måtte rømme til London for å slippe unna trakassering fra svært konservative miljøer i vårt eget land.
Les også: [link id=68533 title=»Væpnet med musikk«]
I dagens globaliserte verden kan sensur ha grobunn i rent lokale forhold som raskt får verdensomspennende karakter – slik striden om karikaturtegningene gjorde det. Diskusjoner som pågår i FN, vitner om at medie- og kunstverdenen er preget av en global spenning mellom ytringsfrihet og krav om begrensninger i denne for ikke å krenke gruppers religiøse følelser. Mange land garanterer kulturelle rettigheter, herunder ytringsfrihet, i sin grunnlov samtidig som musikere, filmskapere og artister utsettes for forfølgelse.
Urovekkende rapport
I sommer la FNs spesialrapportør for kulturelle rettigheter fram sin femte rapport om status for retten til fritt å kunne utøve kultur og skapende virksomhet. Rapporten fokuserer på lover og reguleringer som hindrer fri utøvelse og frie kunstneriske ytringer. Den tar også for seg økonomiske forhold som påvirker disse frihetene. Bildet som tegnes i rapporten, er urovekkende, og rapporten oppfordrer medlemsstatene til i større grad å sikre de kulturelle rettighetene. Ole Reitov, daglig leder for Freemuse, har jobbet som spesialkonsulent i tilknytning til rapporten, og han arbeider med disse utfordringene daglig. Vi skal om litt få høre mer fra ham.
Les også: [link id=66056 title=»Intervju med Ole Reitov«]
Maktspredning i praksis
Kulturrådet spiller en generelt viktig rolle når det gjelder maktspredning i praksis – både gjennom armlengdes avstand-prinsippet i behandling av søknader og gjennom jobben med å få til robuste og forutsigbare ordninger som sikrer et mangfold av kunst- og kulturuttrykk. Dette er et todelt arbeid for best mulig å sikre folks rett til kunst og kultur på ulike måter – altså deres menneskerett.
På den ene siden sikrer armlengdeprinsippet offentlig finansierte kulturvirksomheter faglig frihet og uavhengighet fra politiske myndigheter. Ytringsfrihet er et viktig prinsipp i vårt demokrati, og noen kunstnere makter å reise kontroversielle og etiske spørsmål gjennom sine arbeider. Kulturrådet anerkjenner kunstnerens ytringsfrihet og bevilger midler ut fra kunst- og kulturfaglig skjønn, ikke basert på politisk overbevisning. Vi trenger omstridte synspunkter og kontroversiell kunst i et demokratisk samfunn, og Kulturrådet skal støtte opp om ytringer som vekker kritiske stemmer og motsvar.
På den andre siden arbeider også Kulturrådet med ulike tiltak og ordninger som har som mål å skape et mer inkluderende kulturliv som gjenspeiler det kulturelle mangfoldet i samfunnet, noe som er avgjørende for kulturpolitikkens legitimitet. Nye og gamle minoriteter, urfolk og andre marginaliserte grupper må sikres rett til kunst og kultur på lik linje med majoritetssamfunnet.
Mellom demokratiske markeringer
I Kulturutredningen understrekes det at kulturpolitikken bidrar til et mer rettferdig kulturliv. Det må legges til rette for et mangfold av kunstnere og kulturuttrykk, og for at hele befolkningen skal kunne delta i kunst- og kulturlivet. Også overfor kommende generasjoner har vi et ansvar for å opprettholde og utvide mangfoldet i kulturlivet. De nasjonale målene for kulturpolitikken kan skrives med store bokstaver: demokrati, rettferdighet, frihet, mangfold – og la meg også understreke kvalitet.
Les også: [link id=68359 title=»Kompleks kompetanse«]
Kulturrådet er stolt over å kunne by på en lang rekke innlegg som berører disse uhyre viktige problemstillingene under årets konferanse. Den foregår også mellom to demokratiske markeringer, av allmenn stemmerett og grunnlovens tilblivelse. La meg også i samme åndedrag nevne et annet jubileum som kommer snart: I 2015 skal selveste Norsk kulturråd markere sine første 50 år i armlengdes avstand fra myndighetene. Det skal vi komme tilbake til
Håp om kraftfull debatt
La meg avslutte med nok et blikk framover: Neste år markerer også horisonten for den forrige stortingsmeldingen om kulturpolitikkens framtidige retning: ”Kulturpolitikk fram mot 2014”. Den kom i 2003, og har altså 10-årsjubileum i år. Jeg vil gjerne uttrykke forhåpning om at den nye regjeringen vil ta initiativ til en ny sterk og kraftfull debatt om veien videre gjennom en ny kulturmelding i denne stortingsperioden.
Tiden er overmoden for en samlet politisk drøfting med søkelys på kunstens og kulturens sentrale rolle for oss mennesker og medborgere. Det er faktisk mer aktuelt enn noensinne, og Kulturrådet vil gjerne ha en viktig rolle i dette arbeidet.
– Vi vant, rett og slett! Sverre Indris Joner og "Clasicos a lo Cubano" til topps i Cubadisco 2025
Joner og orkesteret vant cubansk Grammy for sitt internasjonale samarbeid.
Ny leder ved Dokkhuset Scene i Trondheim
Kulturarbeider, musiker og musikkviter Håkon Hammer starter i jobben 1. august.
Nordisk visefestival vil løfte visa fram i lyset på tvers av grenser
Gjennom fire dager samles hele Norden i Lillestrøm for å feire visemusikken – med allsangmorgener og nordiske nattkonserter på programmet.
Ujevn og uklar "Terminus"
Tekst og musikk trekker i hver sin retning, kryssende agendaer gjør resultatet dels for anmassende, dels for sprikende, midt i den gode viljen, skriver kritiker Erling E. Guldbrandsen om kammeroperaen "Terminus".
Om søyler, sari og svevende skip
Ballade klassisk tar for seg fire nye kunstmusikkplater, og kritikeren gleder seg over det han får oppleve.
Hvor brenner det, Erica Leypoldt og Lars Tefre Baade?
Vi må snakke om PROMO. Fungerer utstillingsvinduene i dag, og hvordan promoterer artister seg best i 2025? Hvem vil pressen egentlig snakke med? Her er spalten for deg som vil høre mer om de store spørsmålene i musikkbransjen.
