Ine Hoem (Foto: Tale Frisak)

Ine Hoem: Om å skynde seg sakte

Som artist må man tilby et møtested, og skape en historie rundt musikken. Ballade har møtt plateaktuelle Ine Hoem, som er i ferd med å gjøre nettopp det.

Kalender

Stabat Mater av Antonín Dvořák

28/03/2020 Kl. 19:00

Oslo

Fatoumata Diawara

28/03/2020 Kl. 20:00

Oslo

Stabat Mater av Antonín Dvořák

29/03/2020 Kl. 16:00

Oslo

Kampenjazz: Skarbø Skulekorps

29/03/2020 Kl. 20:00

Oslo

Legg til arrangement
Se alle

Ine Hoem er ute med sitt tredje album, der hun for første gang synger på norsk. Samtidig har hun lagd en bakgrunnsfilm rundt innspillingen, i samarbeid med dokumentarist Jørgen Nordby. Det 23 minutter lange artistportrettet hadde premiere her på Ballade Video sist søndag.

– Forrige gang, da jeg ga ut Moonbird, følte jeg at jeg ikke fikk fortalt historien godt nok. På det albumet spilte jeg mer en rollefigur, og konseptet falt kanskje litt mellom to stoler. Denne gangen har jeg en annen sound, og en helt annen type tekster. Det ga meg lyst til å gi folk et innblikk i prosessen, sier Ine Hoem.

I løpet av filmen forteller hun om sine egne tanker rundt artistliv og låtskriving. Vi ser henne utveksle erfaringer med Odd Nordstoga, og jobbe frem låter i samarbeid med musikerne på Hundre dager.

– Det er litt skummelt, fordi du åpner opp noe som vanligvis er en ganske privat del av artistlivet. Men jeg synes resultatet balanserer fint. Jeg er vel en artist som verken er spesielt smal eller kommersiell. Dette er bokstavelig talt en ganske usminket dokumentar. Jeg hadde et lite barn, og fikk ikke alltid så mye søvn.

– Jeg tror filmen kanskje viser litt av alt arbeidet som ligger bak et nytt album, og også tar et par skritt utenom den mer mystifiserte kunstnerrollen. Det er ikke så mye tente lys og rødvin rundt pianoet.

Musikk å leve med
– Det skal ikke være så mange akkorder. Det skal egentlig være færrest mulig, sier Odd Nordstoga i dokumentaren. Hun ønsker seg innspill fra den mer erfarne artisten, og presenterer en av låtene fra den nye platen for ham.

– Jeg har hørt mye på Odd, og har sett opp til hva han får til som artist. Han har en fin innstilling, der han gjerne prøver ut ulike varianter og versjoner av låtene. Det gjelder å ta seg god tid, til det hele føles riktig. Du skal jo leve med materialet i etterkant også, ikke minst på scenen.

16. oktober i fjor slapp Hoem tittelsporet fra platen på digitale plattformer. Nøyaktig hundre dager etter fulgte hele albumet, som også foreligger som CD og vinylplate. ”Hundre dager” er dessuten en sang om det å bli foreldre, et hverdagslig mirakel som gjør livet stort. Og som nettopp skal vare livet ut.

Albumforsiden til «Hundre dager» (Foto: Slaraffensongs Recordings/inehoem.com)

– Låter jeg gleder meg til å spille
– Du har gitt ut flere plater på engelsk – hvordan blir det å kombinere de engelske og de norskspråklige sangene på scenen nå?
– Jeg har testet det litt, og det går helt fint. Jeg har prøvd å gi publikum en liten time med bare bra sanger, der de engelske låtene har fått rom på midten. Om du varter opp med fyllstoff, mister folk fort interessen. Nå har jeg mange låter som jeg gleder meg til å spille for publikum.

– En låt som ”1998” handler jo om å være 13 år, og forelske seg i forskjellige folk. Men alle har vært ungdom en gang i livet, og kan kjenne seg igjen i det. Det virker som om de norske låtene treffer bredere. Folk responderer mer på tekstene, og ler ofte med meg, når jeg snakker om bakgrunnen for sangene.

– Jeg var ærlig talt litt lei av å knote ned de engelske tekstene. Så jeg bestemte meg for å gjøre noe annet. Jeg ville skrive originale og personlige historier, som folk kunne forstå ved første møte. Jeg har jo hatt et lite publikum i utlandet, men det markedet får jeg heller risikere å miste.

Med tiden foran seg
Ine Hoem har skrevet melodier og tekster til Hundre dager, og har også produsert albumet sammen med Markus Lillehaug Johnsen.

– Markus er veldig god på å pushe grenser. Jeg har tidligere brukt mye reverb, klang og kor, men denne gangen får stemmen stå mer for seg selv. Det handler om å våge å stå i låtene og tekstene, la sangene leve sitt eget liv, og ikke se seg så mye til sida. Vi lagde oss også en spilleliste med låter og artister som kunne funke som inspirasjon i studioarbeidet, men ikke for å gjenskape lydbilder eller ligne på noen.

I dokumentaren forteller Ine Hoem at hun alltid har drømt om det store gjennombruddet. Men at denne drømmen har kommet mer i bakgrunnen i det siste – og at det nå er viktigere for henne bare å lage det fineste hun kan.

– Det kommer ut utrolig mye bra skiver som ikke når gjennom støyen. Det kan man iblant bli ganske motløs av.

– Noen artister er nærmest ferdig utviklet når de er i starten av 20-årene. Det var ikke jeg. Man kan fort få følelsen av at det haster, at man må slutte å famle, og skynde seg på plass. Men det er en verdi i å utvikle seg litt saktere også. Om ikke alle helt klarer å plassere meg nå, kan det være en styrke på sikt. Jeg håper virkelig at jeg lager min beste plate når jeg er 45.

Fra hjerte til hjerte
Hundre dager har alt fått flere fine anmeldelser. Ine Hoem gikk selv rundt og overleverte plater på døren til redaksjonene, i håp om at i hvert fall noen ville vise interesse.
– Det kommer ut utrolig mye bra skiver som ikke når gjennom støyen. Det kan man iblant bli ganske motløs av. Jeg er selv heldig, og kan leve av musikken. Ikke så veldig fett, men nok til at jeg slipper å jobbe på bar.

– Jeg tror man har det best som artist om man lager musikken utfra et uttrykksbehov, ikke fordi man må smelle kommersielt. Og jeg både tror og håper at publikum finner veien til den bra musikken, uavhengig av hva portvokterne i den mer kommerse musikkbransjen måtte mene. Det nytter uansett ikke å vente på at de ”riktige” menneskene skal si ja eller nei.

– Jeg vil bite meg fast og vokse sakte, og har stor beundring for folk som klarer akkurat det, som Kari Bremnes eller Erlend Ropstad.

Jeg håper virkelig at jeg lager min beste plate når jeg er 45.

Om å tilby et møtested
I 2020 er det meste målbart og synlig. Antall avspillinger på strømmetjenester kan avleses av alle, akkurat som antall anmeldelser. I dokumentaren diskuterer Ine Hoem varierende grader av kritikk, gjennombrudd og suksess med faren, forfatteren Edvard Hoem.

– Jeg har jo en slags signaturlåt på engelsk, ”This Year” fra Angerville. Den har 4,5 millioner spillinger på Spotify, men slike tall er egentlig litt som luftslott, der du egentlig ikke vet om folk får med seg at de lytter til akkurat deg til morgenkaffen. Da er det mye mer konkret å møte folk ute på konsertene.

I løpet av den filmede samtalen sier faren: – En må skrive, og være glad for at en fikk skrevet det, og for at noen tok imot.

– Pappa har også sagt noe fint om det å være artist: man må tilby et møtested, kanskje med noe godt å drikke til, og skape en historie rundt musikken.

Selv skal Ine Hoem gjøre nettopp det, på en Norgesturné som starter opp nå i mars.

 

Ine Hoem kan snart oppleves følgende steder:
04.03: Nøtterøy Kulturhus
08.03: Kulturverket Flammen
12.03: Victoria Scene, Bergen
13.03: Antikvariatet, Trondheim
14.03: SYD vin & matbar, Molde
26.03: Krøsset, Oslo
25.04: Hamar kulturhus

gdgfdfgdfg

rgdfg

  • dfg
  • df

gdfgdfgdfg

Stillinger

Stipendiat i musikk

Universitetet i Stavanger

Kantor/organist – 100%

Kongsberg kirkelige fellesråd

Kantor – 50%

Kongsberg kirkelige fellesråd

Kantor/ organist

Gloppen kyrkjelege fellesråd

Forskningsbibliotekar

Nasjonalbiblioteket

Hold deg oppdatert

Meld deg på vårt nyhetsbrev