Lux og Lyd

Ballade vil løfte plateanmelder-formatet som en del av vår musikkritikk. Anmeldelsene vil dekke ulike sjangre, uttrykk og områder innen norsk musikkliv. Først ut er musikkritiker Magnus Andersson, som jevnlig vil anmelde utgivelser innen klassisk og samtidsmusikk. (Red.)

Utgivelse:
LUX
Nidarosdomens jentekor, Anita Brevik (dir.), TrondheimSolistene, Trygve Seim (saksofoner), Ståle Storløkken (orgel), Petra Bjørkhaug (orgel)
2L

Platen Lux markerer 25-årsjubileet til Nidarosdomens jentekor, selv om den kommer to år etter selve jubileumsåret 2017.

Like mye som denne anmeldelsen skal handle om sangerne og musikerne, må jeg trekke fram produksjonsselskapet Lindberg Lyd og deres label 2L.

I år har Morten Lindberg og hans team rodd i land to Grammy-nominasjoner i kategorien «Best Immersive Audio Album», som er en fancy måte å si surroundlyd på.

Mer presist jobber Lindberg med den aller seneste og mest avanserte standarden, Auro 9.1, som er en tredimensjonal måte å projisere lyd på. Til forskjell fra den tidligere toppstandarden, 5.1, bruker Auro 9.1 høyttalere i forskjellige høyder.

Verdensrekord i nominasjoner
Lindberg er totalt sett blitt nominert til 26 Grammy for sine lydproduksjoner, og han er involvert i ytterligere åtte nominasjoner der album fra 2L er blitt nominert av musikalske grunner.

Like unikt som de utrolige lydbildene Lindberg skaper, er at han har en rekord i antall nominasjoner uten å faktisk vinne en pris – på verdensbasis. De mange nominasjonene kan sammenlignes med eksempelvis Leif Ove Andsnes’ ti nominasjoner, også uten å vinne.

Eller hva med å sammenligne med en av de riktig store, nemlig Michael Jackson, som ble nominert 38 ganger? Jackson trengte imidlertid mange tiår på å samle nominasjoner og priser.

Jeg skjønner for så vidt at Morten Lindberg spytter ut flere album enn hva en enkelt artist gjør, men det han har fått til gjør ham likevel til en av de aller største musikkpersonlighetene fra Norge noensinne. Og det er spesielt at nominasjonene er kommet i et meget komprimert tidsrom. Med unntak av 2008 er Lindberg og 2L blitt nominert årlig fra 2007. 2017 var et rekordår med fem nominasjoner.

Utgivelsene fra 2L kommer som oftest både i surround-format og i stereo. Med surround-lyden kan Lindberg forme rommet du sitter i slik at det nærmest fysisk føles som om du sitter der. Min anmeldelse her tar utgangspunkt i opplevelsen fra stereo.

Stor klangpalett
Helt fra de første tonene i Ståle Kleibergs Hymn to Love møter vi en magisk klang. Vi kommer nært den tette og hviskende samklangen fra TrondheimSolistene. Det er en klarhet i stemmene som hører til i langt mer intime lokaler enn Nidarosdomen, der platen er spilt inn.

Under innspilling av Lux i Nidarosdomen (Foto: Morten Lindberg)

Samtidig rommer harmoniene lyden av rommet, som en duft og et rikt tillegg i klangpaletten til både ensemblet og til produksjonen fra 2L. Denne sarte skjønnheten kler perfekt Kleibergs ny-romantiske tonalitet. Og hans Hymn to Love er virkelig vakker, noe som bare skulle mangle når den tekstlig er basert på «Kjærlighetens evangelium», altså de mest kjente strofene fra Bibelens Første korinterbrev.

Men for en gangs skyld er jeg ikke helt overbevist om valgene Lindberg har gjort sammen med dirigenten for koret, Anita Brevik. Koret klinger i et litt annet akustisk bilde enn ensemblet. Det er som om du som publikummer sitter helt tett på musikerne, men sangerne klinger litt for langt bort i den store akustikken i Nidarosdomen. Romklangen er for så vidt vakker nok til at verket skal være verd å lytte til, men koret blir redusert til en skjønn symbolsk klang, og får ikke skinne helt og fullt med sin musikalitet.

Til minne om Utøya
Hovedverket på platen er Andrew Smiths Requiem for jentekor, orgel og improviserende saksofon. I tillegg til noen av de faste messeleddene har Smith valgt tekster med barn i sentrum. Verket er skrevet for Nidarosdomens jentekor, og det er til minne om ofrene på Utøya. Norge er et lite land, og Brevik forteller at «(…) flere av våre sangere måtte følge en av sine venner til graven disse tunge julidagene i 2011.»

Musikalsk er verket basert på gregorianske melodier. Dette kan synes passende for en dødsmesse, og det går an å høre melodiske avsnitt som høres helt ubearbeidede ut.

Like mye som gregorianikken er melodisk toneangivende for musikken, er den også grobunn for samklanger. Noen ganger er det i form av enkle intervaller som klinger som klassisk kontrapunkt. Andre ganger som kjente tonale akkorder, og til tider fortettes teksturen i små intervaller der akkordenes klangfarger er det som forteller historien.

Fra innspillingen av Lux (Foto: Morten Lindberg)

Det er noen virkelig lekre avsnitt der orgelet spiller klanger like duse i farge som de er tette i klang. Vi hører ikke alltid helt hva som kommer fra koret og hva som kommer fra orgelet, bare at musikken framstår som et rikt og nyansert spill av mørke klangsjatteringer.

Saksofonisten Seim
Det er selveste Trygve Seim som er den improviserende saksofonisten. Han har spilt inn åtte soloplater og medvirket på ytterligere 14 fra selskapet ECM, som er kjent for en aldeles spesiell lyd.

Der Lindberg går i dialog med de enkelte rommene han jobber med, har ECM mer en egen lyd du kan kjenne igjen fra plate til plate. Og ECM velger å spille inn musikere som er i stand til å gi liv til deres spesielle klang. Det er kanskje litt urettferdig å sette kunstneren Seim i en enkelt bås, men jeg kan ikke fri meg fra tanken på det skjønne ved ECM-lyden som synger ut av hans saksofoner.

Saksofonist Trygve Seim under innspilling av Lux i Nidarosdomen (Foto: Morten Lindberg)

Musikalsk gjør han dialogen med Smiths fortolkning av gregorianikken til et spesielt rikt møte mellom farger og sjangre. Noen ganger får han oss lyttere til å rette oppmerksomheten til det klanglige ved komposisjonen, og andre ganger til det melodiske ved å la hans balanserte melodier synge duett med den eldgamle melodiske historien Smith låner fra middelalderen.

Et annet sterkt uttrykk kommer i satsen Plorans ploravit. Satsen handler om Marias gråt, der Seim roper ut gråten i en kontrasterende vill melodi og tonen sprekker som en gråtende talestemme som prøver å snakke.

Musikalsk er både utøving og komposisjon så gjennomført at jeg får mersmak på Andrew Smith. Det har imidlertid også å gjøre med at 2L er tilbake til den standarden jeg er vant til.

Lindberg lytter dypt til hva som kunstnerisk står på spill i Smiths verk. Sangere og musikere står i perfekt samklang, samtidig som de fremstår som unikt distinkte i hver sin klang. Platen avsluttes med Kleibergs The Light, som er en virtuos meditasjon der TrondheimSolistene tar største plassen på den musikalske scenen.

Dirigent Anita Brevik (Foto: Morten Lindberg)

Anita Brevik har bygget opp et like stort som godt kor i Nidarosdomens jentekor. Over lag synger koret disiplinert med musikalsk overskudd, levende fraseringer, presis intonasjon og fantasifull melodisk utfoldelse. Det er første gang jeg hører verk av Smith, og jeg ante ikke at han eller Kleiberg var i stand til å skrive så bevegende musikk. Dette er vakre og godt gjennomførte komposisjoner av kormusikk, og oppfølgingen fra både kor og produksjonsselskap er ypperlig.