
Sangerinne drives til vanvidd
Eir Inderhaugs forestilling er både sanglig virtuos og utfordrer tilskueren ved å by på mange lag av mening, skriver Magnus Andersson.
Eir Inderhaug har vært Kildens husartist siden høsten 2014. «Jeg ER Lucia» er hennes avskjedsforestilling, en forestilling hun har utviklet og skrevet manus til. Som sanger ligger hennes styrke i lyriske roller i bel canto-repertoaret. Inderhaug er sjeldent presis med sin koloratur og hun behersker raske rytmer forbilledlig. En slik sopran passer som hånd i hanske for Donizettis musikk, der Inderhaug kan briljere med løp og kast mellom registre, for deretter å synge lange, lyriske vakre toner.
Nå handler imidlertid ikke alt i verket om Donizetti. Inderhaug bruker musikk av flere andre komponister, og dessuten består verket av mye mer enn musikk. Det kan karakteriseres som et teaterstykke med en sopran i hovedrollen, der hovedpersonen Hun er besatt av å synge Lucia i Donizettis «Lucia di Lammermoor».
På scenen står en seng og et nattbord. Vi ser også en dør og et skap, og på gulvet ligger en håndveske og en koffert. Klokken blir ni, alarmen ringer, og programlederne i NRKs Nitimen kvitrer entusiastisk, som om de nettopp har tatt et dårlig kurs i positiv psykologi. En trett hånd kommer frem fra lakenet og stopper vekkerklokken. Langsomt og motvillig våkner protagonisten Hun opp. Så oppdager Hun et par manneføtter i sengen. Noen banker på døren, og en klassisk forviklingsscene følger, der mannen i sengen skal gjemmes i skapet.
Fortelling i mange lag
Forestillingen åpner altså humoristisk, men det skal vise seg at den hadde en dypere betydning. Inderhaug snakker på mange forskjellige nivåer i verket, og dette forandrer stadig våre forventninger til verket som publikummere. Vi får høre underholdningsmusikk som Victor Herberts «Art is calling for me». Noe senere blir vi med i en estetisk diskusjon om hvordan Morton Feldman og Samuel Beckett prøvde å skrive opera sammen når den ene ikke vil ha tekst til sin musikk og den andre ikke musikk til sin tekst.
Og jo lenger ut i forestillingen vi kommer, desto vanskeligere blir det å skjønne om vi hører selvstendige tanker i hennes indre dialog eller om det er tvangsmessige tanker fra en kvinne med personlighetsforstyrrelse. Kanskje det var humoristisk da Hun gjemte mannen i skapet, men i ettertid grøsser jeg ved tanken på at mannen ikke var av kjøtt og blod, men et produkt av hennes forestillinger. Mannen hun stengte inne var stemmen i hennes hode. Den forteller henne at hun ikke er er verd noe og at hun ikke er en kunstner. «Jeg ER Lucia» kan ses som en ekspansjon av Lucias avsluttende arie i «Lucia di Lammermoor». Langsomt sklir Hun inn i galskapen, men ser vi nærmere etter lå den latent fra begynnelsen.
For å gi en troverdig rolletolkning må en god kunstner gå inn i både karakteren og verket som helhet. Hovedpersonen mister imidlertid fotfestet og identifiserer seg fullstendig med sin rollefigur. Når «Jeg ER Lucia» konkluderes med den store sluttarien fra «Lucia di Lammermoor» er vi tatt med til innsiden av hennes vrangforestilling. Hun synger ikke Lucia, Hun ER Lucia. Og etter dette skumle klimaks avsluttes forestillingen med at Hun våkner opp til atter den samme Nitimen. Kanskje gjenopplever Hun igjen den samme dagen.

Hun finner sin lykke i hva Hun er som musiker, og derfor blir fallhøyden stor når ting ikke går hennes vei, skriver Magnus Andersson. Foto: Dag Jenssen. (Foto: )
Prestasjon som menneskeverd
Verket tematiserer også hvordan de fleste av oss går inn i roller uten at det er noe sykelig over det, enten de hører til yrkeslivet, fritiden eller en foreldrerolle. Selv om de færreste av oss går til grunne av å identifisere oss med våre roller er det mange som driver rovdrift på psyken sin gjennom å søke sitt menneskeverd gjennom prestasjoner. Hun finner sin lykke i hva Hun er som musiker, og derfor blir fallhøyden stor når ting ikke går hennes vei.
Mellom snakk om bleier, støvler som er gjenglemt i barnehagen og en ektemann som får kjeft, foreslår manageren at Hun må gå til sengs med dirigenten for å få beholde rollen som Lucia. Det framstår som utenkelig at Hun, som ER Lucia, skal måtte gjøre noe slikt, men Hun bøyer seg likevel. Hun bøyer seg for en vilje og en mental struktur der hun ikke kan se relasjonen mellom sine egne handlinger og konsekvensene de får. Det handler ikke bare om at hennes gestaltning av Lucia blir underkjent og at dette blir en irriterende hindring for karrieren, det blir også et angrep på hennes person.
Måten Inderhaug stadig gjør tilskueren usikker på hvilken betydning vi skal tillegge hendelsene, er noe av kjernen i stykkets uttrykkskraft. Vi vet ikke helt om vi lytter til en ironisk stemme eller en vrangforestilling. Dette blir understreket av at Hun ofte har med seg Han, Even Rasmussen, på scenen. Han er uten stemme, med unntak av noe som blir sagt på bånd. Han gir form til røsten i hennes hode og står i bakgrunnen og gestalter i stillhet både ektemannen og manageren. Han er også lege på sykehuset når sammenbruddet blir totalt, og andre ganger er han en manifestasjon av deler av hennes egen psyke. At du som publikummer konstant må tenke etter hvem han er, bidrar til å utfordre hvordan vi forstår og tolker hovedpersonens utsagn.

Knusktørr sal
Som sanger kommer ikke Inderhaug helt til sin rett. Hun trenger å spille på lag med et annet rom enn Kildens akustisk sett knusktørre Intimsal med plass for 60 tilskuere. I et så lite lokale måtte også orkestersatsene bli spilt inn, og Inderhaug synger opp imot lydbånd der Kristiansand Symfoniorkester spiller med presisjon og nerve under Per Kristian Skalstad. Slik jeg kjenner orkestret er dette på det høyeste nivå de kan prestere.
Det må være en drøm for regissøren Bentein Baardson å jobbe med en sanger som er en så god skuespiller. Inderhaug har en lang rekke ansikter på scenen og er troverdig i den mangefasetterte personligheten hun gestalter. Scenografien er effektfull og lys og video kan spille på flere lag av mer eller mindre transparente scenetepper. Lyddesignen krydret også de forskjellige virkelighetene gjennom å stille Inderhaug i forskjellige klangrom. I forestillingen hører vi alt fra klar tale til Inderhaugs stemme i ekko, som spiller tilbake på henne som en annen persons stemme; et fenomen som også gjerne forvirret hovedpersonen. Hadde lydvolumet vært noe lavere ville imidlertid både tale- og sangstemme fått flere nyanser.
Men inntrykket jeg sitter igjen med, er først og fremst Eir Inderhaugs mastodontjobb på scenen. Den avsluttende applausen går til denne innsatsen, og for arbeidet hennes med å utvikle idé og manus til «Jeg ER Lucia».
Ledige stillinger
Dokkhuset Scene søker ny daglig leder
Dokkhuset Scene asSøknadsfrist:15/03/2025
Jobb med musikk i Brasil og Malawi!
JM NorwaySøknadsfrist:02/03/2025
Kunstnerisk plansjef
Trondheim Symfoniorkester & OperaSøknadsfrist:12/03/2025
Orkesterregissør
Oslo-filharmonienSøknadsfrist:23/02/2025
Prosjektkoordinator
Fargespill BodøSøknadsfrist:16/02/2025