En framtid som utøver? Nå skal regjeringa se på hvordan motvirke A- og B-lag blant kunstnere, og tar i mot innspill fra kulturfeltet til den forsinka kunstnermeldinga.(Foto: illustrasjonsfoto av Ben Collins / Unsplash)
En lenge bebudet kunstnermelding kommer etter innspill som settes i gang nå. Kulturministeren vil se på følgene av usikker og løs tilknytning til arbeidslivet.
– Utfordringene for kunstnere og kulturarbeiderne er egentlig ganske like i bånn, uavhengig av hvilken del av kunsten de representerer. Slik oppsummerer kulturministeren (Ap) etter tirsdagens runde med et felt som i flere år har venta på en gjennomgang av hva som bestemmer hverdagen til kunst- og kulturarbeidere. De har venta på den kommende kunstnermeldinga i noen år nå.
Da musiker Stian Westerhus i fjor beskreiv kunstnere som lever under fattigdomsgrensa, traff han en nerve med et politisk innlegg som ble delt og diskutert mye fra Ballades kanaler. Westerhus beskriver færre sosiale rettigheter tross skatting fra første frilanskrone hos en stor andel kunstnere. Hvordan unge kunstnere venter med å få barn siden rammene er så usikre for dem.
– Det ble ikke sånn under Høyre og Venstre. Dette er strukturer som ligger i samfunnet, som handler om institusjoner, stipender, støttekroner og forskjellig arbeidsmarkedstilknytning. Hvilke garantier er du egentlig i posisjon til å gi, Trettebergstuen?
– Det er riktig at mange kunstnere står med lua i hånda – i arbeidslivet og i samfunnet. Men noen garantier kan jeg ikke gi, nå før meldingsarbeidet er i gang, svarer statsråden. Hun trekker også fram løselig lappeteppetilknytning til arbeidslivet, som hun kaller det.
– Grunnen til at vi går i gang med meldinga er at Stortinget ba om den for flere år sida. Og siden høyreregjeringa starta på arbeidet med den går vi i gang på nytt. For vi har, ikke overraskende, noe forskjellig syn fra dem på kunstnernes kår. Trettebergstuen oppsummerer forgjengerne slik:
– De kutta i en del virkemidler som gir lønn og mat på bordet, og hadde hele den der markedstankegangen om at man skulle stå på flere bein. Det er ingen i kunstnere eller kulturarbeidere i Norge som ikke står på flere bein!
Anette Trettebergstuen vil signalisere at kulturfolk er arbeidsfolk. (Foto: Ilja C. Hendel)
– Vi rår jo over en del virkemidler som vi nå skal se på – som gjør at kunstnere og kulturarbeidere i større grad blir sett på som arbeidsfolk, sier ministeren, og sier hun ser fram til innspillene i perioden som kommer.
I dag lanseres boka Musikerne, bransjen og samfunnet – den gir blant annet innblikk i hvordan musikere blir prosjektmakere som skaper jobber til seg selv og andre.
Informanten forteller at hun skulle ønske at hun hadde mer tid til å skrive ny musikk og prøve ut låtmaterialet på øvinger (…) Hverdagene består av mye administrasjon, søknadsskriving, promotering, budsjett og regnskap.
Slik lyder en av passasjene i boka, der de også ser på spenninga knytta til det å gå ut og skape seg flere bein å stå på – slik ministeren beskriver det som:
– Det er en motstand mot entreprenørskapsideologien som har vært fremmet i kulturpolitikken siden årtusenskiftet, noe vi skriver om flere steder i boka, skriver forsker Sigrid Røyseng ved Musikkhøgskolen i Oslo til Ballade.no.
I oktober beskreiv musiker Stian Westerhus hvordan hans kollegaer kan ha det vanskeligere med å få lån, vanskeligere å etablere seg og dobbelthinderne man kan møte som utøver:
– Saken om kunstnernes levekår brenner. En stor andel kunstnere lever på svært lite penger, svært mange under fattigdomsgrensen (!), har lite eller ingen forutsigbarhet, og har færre sosiale rettigheter enn de med fast jobb. Hvis du da i tillegg er ung kvinne og tenker på å få barn så stiller du svakere enn de fleste. Dette er svært alvorlig, spesielt med tanke på hvor mange unge som utdanner seg til å bli musikere, skreiv Westerhus på Ballade da.
Utjevnende kriseordninger hos kunstnerne – når noen tjente mindre
Kunstnerne som helhet har dog hatt noe likere inntjening de to siste årene. Telemarksforskings Bård Kleppe presenterte forrige uke funn på at støtteordningene har truffet dem som trengte det mest. De kunstnerne med størst inntektstap finnes i musikken, blant populærmusikkskaperne. Og de største tapene fant han blant dem som hadde bedre lønn og forutsetninger før krisa – og dette igjen jevnet ut de største inntektsforskjellene utøvere i mellom.
– Man kunne sett for seg at krisen ville øke forskjellene, men inntektene ser ut til å ha nærmet seg hverandre. En kombinasjon av at de som henter mest inntekter fra markedet er dem som ble hardest ramma – og der er forskjellene størst. Og støtteordningene har hatt en utjevnende forskjell, blant annet på inntektsforskjellene som lå der fra før mellom kjønnene, sier Bård Kleppe.
Forslag til mer vidtrekkende sosiale rettigheter
Denne Stortingsmeldinga har altså blitt satt i gang tidligere, men så satt på vent. I 2019 ba den fagforeninga som huser flest kunstnere og kulturarbeidere, Creo, om minstefradrag for de mange enkeltpersonforetakene blant deres medlemmer. De ville også ha rett til mer dekkende sykepengeordning, som Creos innspill fra den gang beskriver, blant flere tiltak de da ba om. Blant de øvrige i samtaler med departementet i går finnes en rekke andre medlemsorganisasjoner fra kunstfeltet, som Nopa og Norske billedkunstnere. Prosessen med innspill settes i gang via Kultur- og likestillingsdepartementet sine nettsider om kort tid.
