Musikkvalget 2021: – Mange kunstnere lever under fattigdomsgrensen

I tillegg til å være en rennomert gitarist og skaper av musikk i flere skjæringspunkt, engasjerte Westerhus seg på vegne av de som i hovedsak turnerer og tjener sine musikk-penger i utlandet. Da den mer innenriksbaserte kulturnæringa fikk støttekroner, var de som fikk strupet sine internsjonale spillejobber holdt utenfor de store koronastøtteordningene. Stian Westerhus er andre stemme ut i vår valgserie Musikkvalget 2021:

– Fortsatt Venstre-styrt Kulturdepartement, eller vil du ha regjeringsskifte? Hvem bør styre Kulturdepartementet (KUD) og hvorfor?
– Jeg tenker at først og fremst må vi ha et KUD som er kompetent på kultur og hvordan kultur og næring faktisk henger sammen, og ikke. Det er kompetanse og kontinuitet kulturen trenger og i så måte må man berømme de i KUD for å virkelig prøve å sette seg inn i et utrolig komplekst bilde det siste halvannet året. Fremover så må kameraet vendes riktig vei, og bildene må analyseres for kulturens beste heller enn deles for politisk opportunisme slik kulturen ofte blir et verktøy for, nå som før. Det hadde selvfølgelig vært interessant med noen som faktisk har erfaring og kjennskap til feltet, som kunne tatt rollen som kulturminister på alvor for kulturens egen del og her er Trettebergstuen en opplagt kandidat hos Arbeiderpartiet, for eksempel. På høyresiden er jeg mer usikker på opplagte kandidater, men det er nok heller på grunn av min egen ignoranse.

– Hva er det viktigste å beholde eller rydde vekk av statlige tiltak for å komme opp og stå etter koronakrisen?
– Her er det nok på sin plass å spørre; for hvem? Vi har sett enorme ressurser blitt lagt ned fra byråkratiet som har munnet ut i vage støtteordninger og lovnader. Mange penger som har blitt brukt på nasjonale tiltak med en enorm skjevfordeling og uoversiktelighet – samtidig som mange har falt utenfor og tapt penger, men også muligheter.

Stian Westerhus, her på Notams 25-årsfeiring i 2019. (Foto: Eskil O. Vestre)

– Komponister og musikere har blitt kalt «underleverandører», mens de burde egentlig bli kalt «premissleverandører». Hvis man skal videreføre og utvikle noen av de støtteordningene man har lent seg på så tenker jeg at man burde styrket arbeidsstipendordningen. Den er veletablert, henvender seg til det profesjonelle feltet og ser forbi hvor du spiller, om det er i Norge eller utlandet, men gir støtte til nettopp det å kunne forvalte sitt eget kunstneriske virke på en dynamisk måte over lang tid.

– Kulturministeren har selv sagt at det var mye å lære om et sammensatt felt da han tok over ved inngangen til koronakrisen. Interessegrupper mener de har falt forskjellig ut i støtteordningene, og Kulturrådets analytikere uttalte i Ballade at koronastøtten er en ny måte å innrette norsk kulturpolitikk på. Hvordan vil du beskrive kulturpolitikken i 2020 og 2021?
– Jeg er ikke i noen posisjon til å si noe om hvordan de ulike har kommet ut med tanke på støtteordningene med full oversikt, men støtteordningene har vært et lappeteppe uten like, og til tross for min egen frustrasjon over at musikere som hadde sitt virke i utlandet ble fullstendig oversett så er jeg veldig glad over at vi i TONO fikk til en dialog hvor vi fikk tilslag på kompensasjon tilnærmet det vi anslo som tap til rettighetshaverne våre. Jeg tror nok at vi vil se store tap også i 2021 så vi må jobbe videre. TONO er et godt eksempel på hvor vanskelig kulturnæringen kan være. Komponistenes måte å hente inntjening fra TONO, det faktum at man får betalt lenge etter faktisk bruk av et verk, gjorde at de falt gjennom alle støtte- og kompensasjonsordninger. Og da snakker vi flere tusen komponister som har inntektene fra TONO som en vesentlig del av sin inntekt.

Svært mange kunstnere lever under fattigdomsgrensen (!), skatter fra første krone og har færre sosiale rettigheter (…) er du da i tillegg ung kvinne og tenker på å få barn, stiller du svakere enn de fleste.

Det utsagnet om at koronastøtten er en ny måte å innrette kulturpolitikk, og kanskje da kultur-støtte, er noe som bekymrer meg. Kulturnæring må kanskje knyttes sterkere opp til næringsdepartementet i forhold til å forstå mekanismene i næringen, men kultur som nettopp forståelsen av kulturell kapital må styrkes. Det er det som er vanskelig med kulturpolitikk. Den kulturelle og finansielle kapitalen, og forvaltningen av den, følger ikke hånd i hånd og krever ulik kompetanse.

– Hvilken enkeltsak er viktigst i valget 2021 – hvis du tenker på musikkens plass i samfunnet?
– Valg eller ikke så er musikernes- og komponistenes, kunstnernes, levekår noe som brenner. En stor andel kunstnere lever på svært lite penger, svært mange under fattigdomsgrensen (!), har lite eller ingen forutsigbarhet, skatter fra første krone og har færre sosiale rettigheter enn de med fast jobb. Det er vanskelig å etablere seg, vanskelig å få lån, etc. etc. etc. Hvis du da i tillegg er ung kvinne og tenker på å få barn så stiller du svakere enn de fleste. Dette er svært alvorlig, spesielt med tanke på hvor mange unge som utdanner seg til å bli musikere. Uansett hvem som vinner valget er dette noe jeg kommer til å prøve å sette på dagsorden som nestleder i Norsk Jazzforum i det kommende året.

Stian Westerhus sitter i Tonos styre, som representant for de uavhengige medlemmene der – og er nestleder i Norsk jazzforum.