Synne Skouen (Foto: Marianne Lystrup)

Kanskje det er på tide å brøle litt?

Kulturorganisasjonene virker mer lydige vis à vis makta i dag enn på syttitallet og Kunstneraksjonens tid, sa Synne Skouen under kulturrådets jubileumskonferanse.

Kalender

Chansons Internationales

22/09/2020 Kl. 19:00

Oslo

Romantikk og Revolusjon

22/09/2020 Kl. 19:00

Oslo

Romantikk og Revolusjon

22/09/2020 Kl. 21:00

Oslo

Klassisk i Ballsalen

23/09/2020 Kl. 19:00

Oslo

Legg til arrangement
Se alle

Synne Skouen er komponist. Teksten en forkortet versjon av hennes foredrag under Kulturrådets jubileumskonferanse «Inn til kjernen – verdien av kunst og kultur».

Kravet til underholdningsverdi har aldri vært så voldsomt som nå, og det gjelder enten vi snakker lyd, skrift eller bilder. Det er et rotterace der ute! Det påvirker alle ledd i det kulturelle kretsløpet. Du kan fort komme til å tro at det som ikke selger, faktisk ikke er noe verdt.
Man skulle kanskje tro at det dermed sitter en del forfattere, komponister og bildekunstnere og glaner lengselsfullt på aktiviteten opp og ned av røde løpere, alternativt at de ”raser” som det heter, over mangelen på flomlys – på seg selv. At de vil stå fremst i køen for å delta når vår kulturminister inviterer til brainstorming om triksene som skal til for å gjøre seg mer attraktive i markedet.
Ikke regn med det. Angsten for røde løpere kan stikke dypt. Jeg kjenner ganske mange lyssky kunstnere, og også én og annen som ikke er det. Arne Nordheim var både en storartet komponist og en virtuos i mediene. Fartein Valen derimot, ville i dag neppe bli invitert fram til noen mikrofon, og det fins snart ikke journalister igjen i redaksjonene som ville tatt seg bryet med å portrettere ham, om han aldri så mye er én av våre største komponister.
Det er umulig å ikke forholde seg til denne virkeligheten når kunstnerrollen i dag skal belyses.
Alternative løp
Men ingenting av det nevnte behøver å være så ille, dersom det viktigste er til stede: Rom til å skape, og et formidlingsapparat som funker. Et alternativt løp, som sikrer noe mer enn populærkulturen.
Det er dette rommet bl.a. Kulturrådet gir mulighet til – hvis vi ikke hadde hatt det måtte vi ha funnet det opp! – gjennom sine stadig skiftende, kunnskapsrike konsulenter, de som evner å se de vesentlige men ikke nødvendigvis så flashy kunstnerskapene, og som gir kunstnere og bestillere de midler som skal til for å realisere all slags prosjekter landet rundt.
Men er ikke dette selvsagt da, må det sies nå igjen? Her?
Jeg syns det. Fra min virkelighet, der jeg har vært både kunstner og formidler helt siden Kunstneraksjonen på syttitallet, er det som skremmer meg mest hvor lett man tenker at økonomer og markedsføringsfolk er de som nå må inn og hjelpe kunsten og kunstnerne fram til suksess. Særlig hvis de er tenkt å erstatte kunstfaglig spisskompetanse.
Dragsug
Jeg skremmes av hvor lett det er blitt å rasere kanaler og reisverk som møysommelig er bygget opp siden sekstitallet – for musikklivets del for eksempel hvordan musikkinformasjonssenteret mic forsvant i dragsuget av opprettingen av Music Norway. Angivelig fordi saken allerede var avgjort, i departementet, den gang under de rødgrønne. Nå satses det først og fremst på salg av norske artister til utlandet, informasjon om norske komponister til hjemmemarkedet er glemt. Men det er jo her vi virker og lever. Målet er ikke nødvendigvis å bli verdensmester.

Rekk opp hånden den som kjenner en kunstner som begynte å lage servil kunst etter at hun fikk arbeidsstipend?

NRK har på sin side vært den viktigst kanalen for opptak og sending av ny norsk musikk, også kunstmusikk. Nå krympes og marginaliseres den, til spredte protester.
Videre: Det kvalifiserte anmelderiet i pressen er langt på vei faset ut. Du kan skrive en opera i Norge i dag, uten at den blir anmeldt – til tross for at vi kanskje aldri har hatt så mange gode og kompetente, yngre kritikere.
Så vi må kanskje belage oss på at kvalitet er noe som i beste fall skal defineres gjennom departemental evaluering?
Men begrepet kvalitet og suksess er jo ingen faste størrelser, vi er tvert imot raskt inne på usikker grunn.
Og den som ofte er aller mest usikker på seg selv, er kunstneren. Å ville gjøre henne til sin egen markedsfører, er som oftest kontraproduktivt.
Baktanke?
Det har vært hevdet at kunstneren ikke har godt av å bli for avhengig av staten.
Rekk opp hånden den som kjenner en kunstner som begynte å lage servil kunst etter at hun fikk arbeidsstipend?
Om man derimot hadde sagt at organisasjonene virker mer lydige vis à vis makta i dag enn på søttitallet og Kunstneraksjonens tid, tror jeg kanskje det har noe for seg. Kulturminister Torhild Widwey har rett når hun i Aftenposten i går, og i sin innledning her i dag, sier at sammenliknet med situasjonen i mange andre land i Europa sitter norske kunstnere på en grønn grein. Det kan hun og vi koste på oss å være litt stolte av. Det er mye takket være Kunstneraksjonen, og det offentliges respons på den. Av samme grunn kan kunstnerne i dette lille landet i dag stille med et landslag, som ikke ville være avhengig av å spille mot Ungarn, for å si det litt idrettsmusikalsk.
I dag er mitt inntrykk at staten og det offentlige klarer å involvere organisasjonene i så mye utrednings- og høringsarbeid at det kan likne litt på en baktanke. Midt mens man sitter der i såkalt konstruktivt samarbeid og blir både sett og hørt, tømmes viktige gamle seire ut med badevannet.
Kanskje det er på tide å brøle litt?

Stillinger

Markedskoordinator

Det Norske Blåseensemble (DNBE)

Forretningsutvikler

Sørf – Sørnorsk kompetansesenter for musikk

Førsteamanuensis i fløyte

Norges musikkhøgskole

Førsteamanuensis i klarinett

Norges musikkhøgskole

Kantor

Ulstein kyrkjelege fellesråd

Direktør kultur og folkehelse

Trøndelag fylkeskommune

Hold deg oppdatert

Meld deg på vårt nyhetsbrev