Bacalao, hummer og kanari

Samme spørsmål meldte seg også da et samstemt kor av pubgjester sang ”Grevling i taket” av full hals opp mot gamle, grove takbjelker i kafeen med det urovekkende navnet Dødeladen. Orkesteret har levert folkemusikk, operasvisker og andre klassiske evergreens, og her skal det synges Knudsen og Ludvigsen…

Jeg blir kulturelt forvirra i denne byen. Det er høyt og lavt og rølp og sensualitet om hverandre. Patriotismen er til å ta og føle på – men i Sinfoniettaen er repetitøren svensk og mye av repertoaret er Taube. Og operasolisten? – Han er importert fra byen barna her lærer å se skeivt til: Han er Moldenser. Men synger italiensk, naturligvis. Velkommen til Operaens sommerfestdager!

I hovedrollen: Byen eller musikken?
Altså: I en by med omkring 25 000 innbyggere, en fisk- og olje- og arbeiderby ut mot Atlanterhavet, her er landets eldste Opera.

Under Sommerfestdagene er det særlig den delen av operafamilien som heter Operaens Sinfonietta som utfolder seg. For en innflytterlytter ble det også til at byen folda seg ut under disse konsertene – både med og mot musikken, i min opplevelse. For ordens skyld: Skribenten har flytta til Kristiansund for en periode for en ikke-kulturfaglig jobb. Jeg er på oppdagelsesreise i byen også privat. Samtidig er ikke dette eneste grunn til at det er vanskelig å skille kunstopplevelse fra byopplevelse når det gjelder sommerfestdagene i Bacalaobyen.

I et program fra torsdag til søndag ble det innbudt til kirkekonsert, operapub, bryggekonsert, konsert på Klippfiskmuseet og ballettsenterets sommershow i en kultur- og idrettshall. Jeg besøkte pub og klippfiskmuseum. Operaens egen Festiviteten var ikke med som spillested, og Kristiansund er blant byene som mangler et egentlig kulturhus. Da er det desto mer naturlig at Kirkelandet kirke var valgt som sted for åpningskonsert. Denne monumentale 60-tallskirka er et landemerke som fungerer som storstue i sentrum – til tross for vanskelig akustikk.

Jeg skal holde meg til to steder som vanskelig kan karakteriseres som storstuer. Spillesalen på Klippfiskmuseet på Milnbrygga var riktignok stor, men begge mine konserter opplevdes som presentert fra en slags kulturell periferi; steder en ikke uten videre forbinder med klassisk musikk. Med disse to begivenhetene som utgangspunkt går det an å diskutere om repertoarvalget under sommerfestdagene virkelig spilte på lag med sine spillesteder.

Folkelighetens pris
Konsertene jeg besøkte var av typen ”lavterskel”. Gratis på pub, sympatisk billettpris i Klippfiskmuseet. Ølsalg begge plasser og variert musikkmeny.

På Dødeladen kafé var forholdene intime. Etter at et lokalt kor litt forsinka hadde funnet plassene sine, virket det fullt i andreetasjerommet med lavt under taket. Sinfoniettaen tok hyppige pauser der publikum kunne å gå ned i baren. Hvert minste sceneskift krevde presis navigering av folk og instrumenter. Denne intimiteten er ingen ulempe, men sjangerskiftene var enda hyppigere enn sceneskiftene. Jeg vaklet mellom å oppleve skiftene som forfriskende og at bredden i uttrykk pressa på grensa til det uærbødige.

Kan ett lite orkester i en liten by i det hele tatt beherske så ulike stiler på høyt nivå? For mine ører låt det som at svaret ble: Ja, det lot seg gjøre, men å virkelig heve musikken til hakket over det hyggelige blir en utfordring når repertoaret spenner så vidt. Dessverre har jeg ikke den musikalske spisskompetansen til å vurdere dette mer inngående. Det jeg derimot kan si noe om, er at publikumsopplevelsen min ble på grensa til sjøsjuk.

Riktignok har repetitør Martin Bredin talegavene i orden, og maktet å pludre publikum med seg gjennom de ulike verdenene vi skulle besøke. Tenor Ole Andreas Silseth ga også en viss opplevelse av en rød tråd, og sang med den inderligheten man forventer av en operasanger.

Agustín Laras ”Granada” var fra kjernerepertoaret og rammet inn konserten som åpning og ekstranummer, og ”O Sole mio” framført med julestjerne av plast i hånda ble et slags selvironisk høydepunkt. Ja, det var i grunnen uttalt og ærlig at Sinfoniettaen tok seg friheter: ”Csardas” har vi med så fiolinene skal få lov til å briljere”, ble det sagt. Da smiler publikum i Dødeladen og lar seg rive med i enda en sving.

For undertegnede var det en avdeling med det såkalte Operaens spellemannslag som traff best. Her kom flere stemmer (og språk/dialekter!) til orde med introduksjoner til folkemelodiene, og jeg lot meg sjarmere av at det synes som om overskriften Operapub har gitt musikerne en unnskyldning til å utfolde seg med det de har aller mest lyst til. Spilleglede og fortellerglede blir sjelden feil.

I etterkant av konserten er det likevel vanskelig å huske hva slags opplevelse jeg egentlig fikk. Det er forståelig at sjangermessig bredde er et nødvendig kort å spille ut på en lavterskelkonsert i en liten by. Men på Operapuben fikk jeg assosiasjoner til slike måltider som du kan ende opp med når du på buffé vil få med alle rettene på én tallerken. Du blir mett og får mye snadder på ett brett, men ble det egentlig et godt måltid?

Tango som møtested
Det var lettere å finne den røde tråden på Klippfiskmuseets tango-sentrerte konsert. Her var det gjort et arrangørmessig glupt grep: Sinfoniettaen spilte første avdeling, mens Tango Nordvest bød opp til dans i andre avdeling – alt rammet inn av en besnærende bryggehall som kledde tango-uttrykket godt med sitt rå og, nesten bokstavelig talt; ramsalte uttrykk.

Introduksjonene til musikken løftet seg fra pludring til solid kunnskapsformidling – ikke minst hos tangoklubben Hjemmelaget var det åpent for å bli klokere om hva tangokultur er og hvordan denne oppsto. Lengselens og nostalgiens musikk, tekst og dans var slett ikke malplassert der vi satt – omkranset av museumsfotografier av ”kystkvinners hverdagsslit”.

Sinfoniettaen spilte et Piazolla-basert repertoar – forsterket av bandoneonspiller Øyvind Robak. Repetitør Bredin fikk folde seg ut med fortellinger om Evert Taubes forhold til Sør-Amerika, og kombinasjonen av Taube og tango kledde konsertens overskrift: ”Sommerkveld på Milnbrygga”. Igjen fikk tenor Silseth være et solid operaalibi på scenen. Gjennom Taubes reiser til Buenos Aires ble det brått helt naturlig at en tango og vise-konsert foregikk på ei brygge i Kristiansund. To ”slitets havnebyer” møttes, og en innflytter og landkrabbe kunne begynne å fable om hvordan havet og havets frukter har knyttet ulike deler av verden sammen. Det skjedde i Argentina, og det skjedde på vestkysten av Norge.

Det er en slags kortslutning at tilstedeværelsen av en Opera må være basert på et stort innslag av en eller annen form for overklasse.

Kulturelt fruktbar fiskeindustri
Dermed var det mulig å finne noen svar på ”hva er det med Kristiansund?”-spørsmålet. Det er en slags kortslutning at tilstedeværelsen av en Opera må være basert på et stort innslag av en eller annen form for overklasse. Det er tilsynelatende lang vei fra de staselige salene i Oslo-operaen, til oss som møttes på brygga ved grove furubord i bacalao-land. Samtidig arbeider både nasjonale og regionale operavirksomheter med å forvalte kulturuttrykk som oppstår når grensene mellom klasser og nasjoner krysses.

I Kristiansund er det klippfisken som forklarer Operaens tilstedeværelse. De skipene som dro ut fulle av fisk hadde ikke sjelden instrumenter med seg tilbake. Det bidro til at byen fra 1910 hadde et 12-manns profesjonelt Teaterorkester. I en pauseprat med Sinfoniettaens trofaste bratsjist gjennom mange år, ble jeg opplyst om at 2. verdenskrig trua Operaens eksistens både gjennom bombenes ødeleggelse av instrumenter og med deportasjon av orkesterets jøder. Likevel: Nåværende Opera har en 45 år lang historie, er blant de største distriktsoperaene og er Møre og Romsdals største scenekunstprodusent sammen med Teateret vårt i Molde. Og den er altså en motor i å gjøre hele byen til scene – slik som det ble demonstrert under Sommerfestdagene.

Jeg tar meg i å ønske meg at denne byen ikke får et nybygd kulturhus, men at en fortsatt vil bruke byen offensivt og kreativt som nå, i stedet for å havne i den økonomiske hengemyra som mange av landets kulturhus har blitt. Denne innskytelsen varer imidlertid ikke så lenge, ettersom min informant fra orkesteret har gjort det tydelig at det er vanskelig å opprettholde profesjonalitet i et orkester dersom tjenlige arbeidslokaler mangler som nå.

Drømmen er naturligvis et både-og: En by som både har lokaliteter til verdige forhold for profesjonalitet i det daglige – samtidig som en makter å bruke byen som scene. Ekstra interessant blir det når det musikalske innholdet reflekterer spillestedet og den typen arbeid og utveksling som stedet vitner om.