(Foto: Andreas Strand Renberg)
Vårens verste mareritt
1. mai er over. Her er tre krav for rimelighet for kunstnerne, mener komponist Erik Dæhlin.
Av Erik Dæhlin
komponist og kunstner
«Vårens vakreste eventyr står for døren», omtalte direktøren for Kulturdirektoratet Kristin Danielsen før tildelingene av kunstnerstipendene ble offentliggjort. Jommen sa jeg smør! For de aller fleste i det frie feltet er dette vårens desidert verste mareritt. For jeg snakker om smør på bordet og den lille men samtidig håpefulle muligheten for et anstendig liv og virke. Om ikke resten av livet, så for ett år eller to.
Selv hadde jeg kjent at kroppen min i flere dager hadde gått inn i sin årlige beredskap. En beredskap som inneholdt nærmest alle følelser, i tillegg til «fight, flight and freeze». Men denne gangen hadde en ekstra porsjon harme tilkommet denne nærmest schizoide tilstanden. Dette sinnet var jeg usikker på hvor jeg skulle plassere. Ei heller visste jeg hva jeg skulle gjøre med det. Jeg kunne saktens lage kunst av det!? Eller gå i 1. mai-tog?!
Men at det hadde med følgene enkle fakta å gjøre, visste jeg: jeg nærmer meg 50 år. Jeg har søkt om stipend siden jeg var nyutdannet en gang på slutten av 1990-tallet, men aldri mottatt statlig arbeidsstipend. Jeg har virket som selvstendig kunstner og næringsdrivende all den tid. Samtidig har den offentlige pengebruken på en rekke andre samfunnsområder løpt helt løpsk, mens det frie kunstfeltet er kraftig underfinansiert. De siste tre årene har resultatet av denne situasjonen fremkommet med all tydelighet: først i møte med en stadig hardere hverdag under og i etterkant av COVID-19, der folks betalingsevne for lokal kunst og kultur er sviktende, og så vesentlige økte levekostnader og vanskeligere produksjonsvilkår som rammer oss lavtlønnede kunstnere i særlig grad.
Som jeg har skrevet om tidligere, både i min kritikk av de absurde leder- og administrative lønningene i kunst- og kultursektoren, samt den skjeve fordelingen av de offentlige kulturmidlene mellom det frie feltet og de store institusjonene, forblir kunstnerne hengende stadig lengre etter gjennomsnittsnordmannen. Dette viste kulturministeren med all tydelighet at heller ikke hun aktet gjøre noe med. I forbindelse med statsbudsjettet uttalte Trettebergstuen at det fremover er mer snakk om kutt enn økte midler.
Vi kan i år ferie at det er 10 år siden Engerutvalget nettopp påpekte de alvorlige konsekvensene ved denne skjevheten, ved å vise tilbake til funn fra Telemarksforskings levekårsundersøkelsen fra 2006. Så ikke bare får kunstnere inn færre og færre kroner per kunstneriske årsverk for hvert år som går, men i tillegg jobber kunstnere mindre og mindre med kunsten sin, slik blant annet Kunstnerundersøkelsen 2019 nylig viste.
Resultatet er at vi på bunnen av det økonomiske fellesskapet, i økende grad må kjempe om stadig minkede midler for en krympende tid til det vi skal drive med. For av de nær 7000 søknadene som ble sendt inn for de ulike arbeidsstipendiene for 2023, fikk 385 kunstnere tilsagn. Og da snakker vi stipendier hvor brorparten ligger på 1-3 års varighet. I snitt fikk med andre ord 5% av søkerne tilslag. Det er litt over den totale vinnersjansen om man spiller Lotto.
Likevel vektlegger ministeren hvor viktig stipendordningene er og bedyrer ved årets tildelinger at «Vårt mål er at kunst- og kulturarbeidere over hele landet får bedre rettigheter og arbeidsmuligheter. Et av de beste virkemidlene for å oppnå dette er Statens kunstnerstipend, og årets tildeling viser at vi har mange profesjonelle og viktige bidragsytere til et mangfoldig og nyskapende kunstliv. Det vil vi bare ha mer av». Om jeg forstår ministeren riktig, vil hun ikke bare ha mer av «profesjonelle og viktige bidragsytere til et mangfoldig og nyskapende kunstliv», men også noe som vel kan sies å ha vært Arbeiderpartiets fanesak i lang tid; «bedre rettigheter og arbeidsmuligheter». Likevel blir det ingen økninger i kulturbudsjettet for stipendordningen. Med andre ord sier kulturministeren (som en hvilken som helst annen forbruker); jeg vil ha mer av alt, men jeg vil ikke kjempe for eller prioritere midler til det.
Når den hurtigarbeidende arbeidsgruppa som skulle se på rimelig betaling for kunstnerne nylig havarerte, er dette nok et tegn på et dårlig kulturpolitisk håndverk av ministeren og hennes departement. 1. mai-toget er over for i år, men det har skreket mot oss i mange tiår allerede; det drives rovdrift på kunstnerne. Det behøves ikke flere utredninger og detaljforskning, men handling!
Tre områder som er overmodne for politisk djervhet og handlekraft fra kulturministeren:
Ledige stillinger
Det digitale ranet som har herjet fritt i lang tid må tas tak i, ikke minst i samarbeid med øvrige europeiske land. Dette ranet rammer skapere og utøvere uten at det kompenseres for eller gjøres noe strukturelt med fra politisk hold.
Den kunstige og urimelige oppdelingen av kunst- og kulturfeltet mellom de som har faste ansettelser og offentlige goder, og de som tar den største økonomiske og kunstneriske risikoen (les: kunstnere og skapere i alle felt) som selvstendig næringsdrivende, må det gjøres noe visjonært med. Å øke midlene til Statens Kunstnerstipend betraktelig, er ett sted å starte. Et annet er å gi oss verdige sosiale og økonomiske rettigheter.
Den skjeve fordelingen av de offentlige kulturmidlene mellom det frie feltet og de store institusjonene må nivelleres. Honorering av kunstnere må ikke bare være rimelig samt følge noen kjøreregler, slik ministeren sier, men i det minste være på nivå med det alle andre i offentlig sektor tjener.
