Den offentlige støtten til musikk er skeivfordelt og må omfordeles radikalt

Av Erik Dæhlin, komponist og scenekunstner

Det viktigste poenget i debatten om klassisk musikk som har pågått de siste dagene, er offentlighetens økonomiske skeivfordeling av midler mellom de institusjonene som hovedsakelig forvalter eldre musikk, kontra de levende kunstnerne som skaper musikk av i dag.

Penger og fordeling
Først og fremst opplever jeg at kritikken av institusjonene oppstår i kjølvannet av en pandemi som tydelig avdekker forskjellene mellom den institusjonaliserte delen av kunst- og kulturlivet vårt og det frie feltet, men også at den lovede styrkningen av det sistnevnte feltet som regjeringen signaliserte i fjor, ikke blir noe av. Tvert imot, kulturministeren uttalte 9. september at det fremover er mer snakk om kutt enn økte midler.

Trist og fantasiløst, men ikke overraskende kommer det ingen satsning på de i kunst- og kulturlivet som er selvstendige utøvere og skapere. Vi er for usynlige. Vi har ikke noe stort ruvende bygg som viser til vår tilstedeværelse. Vi er ikke fast ansatte. Flere kunstnerstipender og forsvarlige sosiale rettigheter for de selvstendige kunstnerne kan vi fortsatt se langt etter.

Jeg er ikke imot at det offentlige skal bruke felleskapets midler på både klassisk opera og klassisk musikk. Men hvor skal balansen ligge mellom bevilgningene til de store institusjonene og det frie feltet?

Flere kunstnerstipender og forsvarlige sosiale rettigheter for de selvstendige kunstnerne kan vi fortsatt se langt etter.

Den samlede offentlige støtten* til to av hovedstadens institusjoner som i all hovedsak forvalter klassisk musikk skapt i forrige århundre og senere, er til sammen på 851 808 832 kroner. Den Norske Opera (DNO&B) med 675 418 832 kroner (2021) og Oslo Filharmonien (OFO) med 176 390 000 kroner (2020). Ytterligere støttes åtte andre profesjonelle orkestre i landet og omtrent like mange regionale operaselskaper.

For å sette dette i kontekst, er summen av offentlige midler til DNO&B og OFO litt i underkant av hva Kulturrådet mottar samlet til alle kunstarter og kunst- og kulturformål for hele landet, noe som igjen utgjør 5,8 % av det samlede kulturbudsjettet – som igjen er under 1 % av det totale nasjonale budsjettet. Eller for å holde det til musikk: Kulturrådet disponerte i 2020 totalt sett 394 668 000,- til musikk i alle sjangre for det frie feltet i hele Norge. Det er cirka halvparten av det Operaen mottar av offentlige tilskudd.

Et annet scenario
Om de faste overføringene til institusjoner som Den Norske Opera og Oslo Filharmonien opphørte og de selv måtte argumentere kontinuerlig for sin eksistensberettigelse og aktualitet for hvert enkelt prosjekt, slik vi må i det frie feltet, ville det ikke bare skapt store institusjonelle problemer samt manglende gehør for dirigenthonorarer i 100 000-kroners klassen. De ville også fått utfordringer med å hevde seg med sine utøvende virksomheter i sammenheng med alle de fantastiske skapende, utforskende og sosialt bevisste kunstneriske praksisene som finnes i vår tid.

Det som kunne bøte på den etter min mening illegitime skjevheten, var om andelen musikk fra vår tid økte merkbart i de institusjonene som i dag hovedsakelig driver med tradisjonsbevaring av eldre musikk, samt at det frie feltet i langt større grad ble gjort delaktige. Men slik er det ikke og ingen av de kunstneriske og administrative lederne virker å være opptatt av dette. Da mener jeg den offentlige støtten bør omfordeles radikalt.

*Summene for offentlig støtte – i hovedsak statlige penger – er hentet fra årsrapportene til henholdsvis
Den Norske Opera & Ballett
– Oslo-Filharmonien
og Kulturrådet.
.