(Foto: Lasse Berre)
– Kulturtanken er et pengesluk og departementet prioriterer byråkratiet over kunstnerne
Mens frilanskunstnerne ble presset til margen, bevilget Kulturtanken seg nær millionen i lønnskostnader per årsverk. Sanger Sonia Loinsworth peker i dette innlegget på at en administrator i det offentlige blir verdt tre ganger mer enn en arbeidende kunstner.
Av sanger og kulturprodusent Sonia Loinsworth
Barnas Musikkteater var i perioden 2015-2020 Norges største leverandør av scenekunst til barnehagebarn, med 500 forestillinger til 30 000 barn per år. Under pandemien måtte vi, i likhet med mange andre små tilbydere av forestillinger til barnehagene, legge inn årene etter å ha blitt ekskludert fra kompensasjonsordningene til kulturlivet.
Koronastøtteordningene: Argumentet til Kulturdepartementet (KUD) har vært at å sette grensen ved billetterte arrangementer er den eneste måten å få ordningene gjennom Stortinget på. Det er derimot vanskelig å tro på at et samlet Storting hadde stanset en ordning fordi den også inkluderer småbarn som mottagere av kulturopplevelser. Ingen ansvarlig barnehageleder tar med barna på åpne arrangementer under en pandemi. I praksis har derfor de fleste norske barn under 7 år blitt ekskludert fra kulturopplevelser under pandemien.
Stimuleringsordningen ga Barnas Musikkteater støtte til å gjennomføre 57 forestillinger. Vi måtte avlyse 680 forestillinger uten kompensasjon. KUD begrunnet avslaget med at kun åpne arrangementer med billettsalg fikk støtte. Samme år hadde Kulturtanken 40 årsverk med en gjennomsnittlig lønnskostnad på 984 000 kr, ifølge deres årsrapport for 2020 (side 8, se tabell via lenke). For hvert av disse kunne man finansiert tre årslønner til frilanskunstnere, som gjennomsnittlig tjener 320 000 kr.
For bare to av Kulturtankens årsverk i 2020 kunne Barnas Musikkteater gjennomført 440 kohort-tilpassede forestillinger, gitt fire artister en lønn de kunne leve av i ett år og dekket både administrasjon og kulturprodusent. Det ville reddet bedriften gjennom pandemien. Mange frilansere og små grupper er i samme situasjon.
Dersom Kulturtanken honorerte på samme nivå som snittlønnen til frilansere som spiller barneforestillinger, ville de hatt et overskudd etter lønnskostnader på 26,5 millioner kroner i 2020. For dette beløpet kunne kunstnerdrevne bedrifter gjennomført to forestillinger til 3000 barnehager i Norge, lønnet 38 kunstnere og gledet 200 000 barn med kulturopplevelser. Det er totalt 6000 barnehager i Norge, men halvparten har få barn og deler arrangementer med nabobarnehager, så i praksis kunne man nådd nær alle norske barnehagebarn med to forestillinger.
Nå har vi en ny runde med nedstengninger, hvor mange barnehager fremdeles driver på gult nivå i trafikklysmodellen, og vilkårene for stimulerings- og kompensasjonsordningen er de samme som sist. Det betyr at barnehageinterne forestillinger igjen ekskluderes. Kulturdepartementet kunne endret dette med et pennestrøk, slik at arrangører av slike forestillinger unntas fra kravet om billettsalg i åpne, publikumsrettede forestillinger. Det hadde gitt barnehagene flotte kulturopplevelser og samtidig reddet mange bedrifter fra konkurs.
Høsten 2021 valgte jeg å spille 60 av de avlyste forestillingene våre gratis for barnehagene som hadde betalt og ikke fått se dem i 2020 grunnet konkursen vår. Det var tydelig at mange av barna ikke hadde vært på en forestilling, for de var langt mer urolige enn barna pleier å være. De voksne mente det var viktig og godt å få kunstnerbesøk i barnehagen igjen, fordi barna under pandemien hadde sett altfor mye på skjerm, og de voksne var slitne etter en lang og krevende pandemi. Konsertene ble et gledelig innslag for både store og små.
Man skulle tro at et offentlig organ i et velutviklet land som Norge var forpliktet til å bruke skattebetalernes midler til å løse oppgaven de har fått mest mulig effektivt. Slik er det ikke. Kunstnerne står dessverre langt nede på rangstigen, med lave honorarer og ekstremt usikre arbeidsvilkår. Fra NAV fikk frilanserne først 80 %, deretter 60 %, av sin allerede lave lønn, som kompensasjon. En administrator i det offentlige Kultur-Norge er derimot verdt tre ganger mer og har gjennom pandemien beholdt sin skyhøye lønning.
Fra 2015 og frem til mars 2020 spilte jeg 200 konserter årlig. Det er langt mer energikrevende å stå på scenen og bergta 80 barn med sang og musikk enn å sitte på en kontorplass. Det å stå på scenen kan sammenliknes med toppidrett. Selv med full turnéplan gjennom Den kulturelle skolesekken (DKS) har en kunstner halv lønn av det Kulturtanken/DKS betaler til de som sitter i forvaltningen.
Ledige stillinger
DKS er bygget opp på anbud, og kunstnerne legger sine produksjoner inn i en portal én gang i året. Kulturansvarlige i fylker og kommuner kan velge fra et veritabelt koldtbord. Så får kunstnerne alt fra 0 til 20 ukers turné kommende skoleår, uten noen form for forutsigbarhet. Det er svært tilfeldig hvem som får og hvem som ikke får oppdrag. I praksis har ikke kunstnerne råderett over egen arbeidsplass og er fratatt muligheten til å skape seg en forutsigbar fremtid som turnerende kunstner for barn i Norge. I Barnas Musikkteater valgte kunstnerne derimot selv hvor mange turnéuker de ønsket. Dette ga dem trygge arbeidsvilkår i en langsiktig arbeidsrelasjon.
Når jeg beskriver organiseringen til folk i det private næringslivet, blir de sjokkert
Vi har altså en situasjon der Kulturtankens administrasjon bevilger seg dobbelt så høye lønnskostnader som kunstnerne i samme system, hvis disse i det hele tatt får nok oppdrag til å arbeide fulltid. Administrasjonsansatte får de beste vilkårene, mens kunstnerne kommer nederst på prioriteringslisten. Når jeg beskriver organiseringen til folk i det private næringslivet, blir de sjokkert. Hvorfor er ingen i kulturbransjen like rystet? Godtar vi bare at det er slik, siden ingen gjør noe med det?
Dessverre tas pengene fra barna, som lyser opp over å få kunstnerbesøk i barnehagen. Fra kunstnerne som gleder barna og har dette som sitt levebrød. Fra kunstnerbedrifter som driver effektivt og godt økonomisk, og som leverer kulturopplevelser til halve kostnaden av DKS per barn. Fra de ansatte i barnehagene som setter så stor pris på forestillingene. Og fra skattebetalerne, som har gitt en oppgave til det offentlige som de forventer at løses forsvarlig.
Jeg har fortsatt med å drifte Barnas Musikkteater som navn fra en annen bedrift, for å kunne tilby arbeid til kunstnerne i tiden som kommer, og for å glede barna, på tross av dårlige vilkår under pandemien. Det har vært smertefullt å måtte avlyse igjen og igjen, og det er trist at en fantastisk kunstner har forlatt oss for å utdanne seg til en tryggere jobb. Andre samarbeidspartnere er presset til det ytterste økonomisk. Alt dette kunne vært unngått hvis Kulturdepartementet hadde prioritert kunstnerne like høyt som administratorene sine.
Til Anette Trettebergstuen: På Arbeiderpartiets nettsider skriver du følgende: Som kultur- og likestillingsminister vil jeg jobbe for et bredt og godt kulturtilbud, en inkluderende breddeidrett, særlig for barn og unge, og en offensiv likestillingspolitikk. Hvis du mener det, må du inkludere barn fra 1-6 år i stimuleringsordningen og kompensasjonsordningen. Barn i den alderen når man nesten utelukkende i barnehagen. Det haster!
Sonia Loinsworth er sanger, komponist, forfatter og kulturprodusent
