Prisgalopp i honorarer til norske artister

– De siste årene har enkelte headlinere gått fra kanskje 500 000 i honorar til x antall millioner. Det har vært en ekstrem vekst på artisthonorar generelt og på headlinere spesielt. Det sier Ante Giskeødegård fra konsertarrangørene Momentium.

Nettopp økningen i honorarer for norske artister var temaet for panelsamtalen Eksklusivitet og artistpriser på bransjefestivalen Trondheim Calling før helga. I panelet satt ledende konsertarrangører og bookingagenter. De var samlet for å diskutere årsaker til, og konsekvenser av, at det blir dyrere å booke store norske artister. Momentium arrangerer også enkeltkonserter, som i serien Ålesund Live, men Giskødegård snakker her først og fremst om hva det koster for festivaler å booke.

Ante Giskødegård er en av eierne i festivalkonstellasjonen Momentium. Her er han i paneldebatt om høye artisthonorarer. (Foto: Ina Stenvig)

– Man setter noen ganger kaffen i halsen når bookingagentene foreslår prisen for de største norske headlinerne. De store kommersielle festivalene takler dette til en viss grad så lenge man klarer å selge nok billetter, øke prisene og få inn mer spons. Men det er en usunn galopp som på et eller annet tidspunkt må stoppe, sier Ante, samtidig som han understreker at hans festivaler har et godt samarbeid med bookingbyråene.

Thomas Olavsen leder TimeOut Agency & Concerts og jobber som agent for noen av Norges aller største, og dyreste artister, i følge det som ble sagt fra panelet i Trondheim.

– Festivalarrangørene gjør en veldig god jobb for landets artister. Det er vår jobb å sørge for at artistene får valuta for å spille. Når en festival selger ut på grunn av at en artist er i lineup’en kan du ikke klassifisere artisten som dyr. Da er det mer som en god og fruktbar investering.

Olavsen peker også på at artister de siste årene har begynt å bruke mer penger på produksjon og teknikk. Det fører igjen til dyrere konserter.

– Den tekniske produksjonen har for mange artister blitt mye større og dermed dyrere. Mye av honorarene investeres i produksjonen. Når for eksempel Karpe reiser med en veldig påkostet produksjon og opptil 70 mennesker i reisefølget sier det seg selv at kostnadene for artisten er svært store.

Eksklusivitet og elitefestivaler

Giskeødegård får støtte fra Svein Bjørge fra Steinkjerfestivalen, som trekker fram markedets rolle i festivalbransjen.

– Da vi starta festivaler før var det ren idealisme, det var ikke noen store multinasjonale selskaper innblanda. For noen år siden oppdaga folk at man kan tjene store penger på festivaler. Da kommer markedskreftene inn, og med det har det etablert seg en liten gruppe «elitefestivaler», rene pengemaskiner, som har råd til å betale dyrt for de største norske headlinerne, med eksklusivitet for sin region.

MARKEDSKREFTENE BANKER PÅ: Fra venstre Birgitte Mandelid, en engasjert Svein Bjørge, Thomas Olavsen og Ante Giskødegård i panel med temperatur på Trondheim Calling. (Foto: Ina Stenvig)

Bjørge legger vekt på at det ikke nytter å drømme om gamle dager, eller om en reversering av markedsutviklingen, men mener dagens prisgalopp kan ha negative konsekvenser for musikkbransjen.
– Det er selvsagt synd at de største norske artistene bare kan spille på de aller største festivalene, som er konsentrert i storbyene rundt i Norge.

Festivalsjefen i Steinkjerfestivalen grunnla også det som nå er Norges største festival, Tons of Rock, der han nesten har trukket seg ut nå. Og jobber også på kulturhuset i hjemkommunen. Bjørge trekker fram et økt fokus på eksklusivitet blant landets artister, som også er med på å øke summene: Ofte avtaler arrangør og artist begrensninger i geografi og tid som må gå før og etter en spillejobb – for at den ene festivalen skal trekke til seg flere billettkjøpere. Når en headline-artist som for eksempel Karpe spiller på et begrensa antall festivaler en sommer, må de få festivalene punge ut med mer penger for å sikre seg headlineren. Både prisen og eksklusiviteten gjør da disse typene artister utilgjengelige for de mindre festivalene, mener Bjørge.

–  Vi i andre festivaler må sitte ogå vente til de store festivalene har valgt ut hvilke artister de vil ha, og så må vi ta resten etterpå. Det er en skummel utvikling, og en konsekvens kan være at en del festivaler forsvinner. Det igjen fører til at artistene får færre steder å spille og møte sitt publikum

Han legger til:
– Det er også et distriktspolititisk perspektiv i dette. Det er veldig usunt når ungdom lærer seg at man må til storbyen for å få de store kulturopplevelsene. Det fører til en kultursentralisering til storbyene, og kan ha alvorlige følger for distriktene.

Vi i andre festivaler må sitte og vente til de store festivalene har valgt ut hvilke artister de vil ha.
– Svein Bjørge, Steinkjerfestivalen

Birgitte Mandelid, markeds- og programansvarlig i Øyafestivalen deler bekymringene ved utviklingen.
– Det er kjipt å tenke på at andre festivaler må vente til vi har bestemt oss. Vi har hatt artister som ber om raskere svar nettopp fordi de vurderer Øya opp mot andre, mindre festivaler.

Når det kommer til de økte honorarene forteller Mandelid at Øya i utgangspunktet har store nok økonomiske muskler til å håndtere utviklingen.
– Vi har cirka 50% utenlandske artister, og skoen trykker mer der når det kommer til prisgalopp. Men når artisthonorarene øker, tenker jeg litt på de artistene som er lengre ned på plakaten. Pengene er jo ikke ubegrensa.

Eksklusivitetsspørsmålet mener Mandelid det er vanskelig å gjøre noe med.
– Vi opplever også at ønsket om eksklusivitet kommer fra artistene selv, at de spør om en viss sum som betaling for å kun spille på Øya i løpet av festivalsommeren. Jeg har mye sympati for de mindre festivalene. Men det er vanskelig å gjøre noe med.

Den nye norske headlinerbransjen

Promotør og daglig leder Sigve Prestnes i bookingbyrået Stageway forteller at det aldri har gått så bra i norsk artistbransje som det gjør i dag.
– Vi har kanskje 4-6 artister i dag som er store nok til å headline en stor norsk festival. Jeg tror det blir enda flere i framtida.

Prestnes mener utviklingen i honorarer kommer som følge av at det nå finnes norske headlinere på et høyt nivå, som også selger mange billetter.

– Vi skal være veldig glad for at vi nå har 4-6 norske headlinere og storselgere på det nivået de er. Før følte vi at vi fikk drittpenger fordi festivalene skulle ha råd til de utenlandske artistene.

Også Giskeødegård ser det som en positiv vekst i andelen norske headlinere, til tross for at honorarene til tider kan by på utfordringer.
– Det er jo fantastisk at det finnes et ordentlig knippe norske artister som er store nok til å headline de norske festivalene. De større utenlandske kommer jo ikke under 1 million dollar i honorar omtrent.

Svein Bjørge i Steinkjer unner absolutt de norske artistene pengene, og mener det er de store markedskreftene som hovedsaklig har forårsaket endringene i festivalbransjen.
– Dette skjer ikke fordi agentene er slemme, det skjer på grunn av markedskreftenes inntreden i bransjen, som da også presser opp prisene på de store artistene. Dette er ikke noe norsk fenomen, men har skjedd over hele verden. Det må vi bare forholde oss til, sier han og legger til:
– Men det er selvsagt litt synd at det ikke er plass til de største norske artistene også på de litt mindre festivalene rundt i Norge.

– Man setter noen ganger kaffen i halsen når bookingagentene foreslår prisen. Ante Giskødegård (tredje f. h.) beskriver hvordan selskapene bak festivaler som Festningen kan betale de dyreste norske artistene – men spør hva det gjør med uetablerte, mindre arrangører. Til høyre: Journalist Siri Narverud Moen (Ballade) leder debatten. (Foto: Ina Stenvig)