2023 i følge jævla Nordpolens plateutgiver

Robert Dyrnes jobba i 2004–2019 som bookingsjef for Buktafestivalen i Tromsø. Nå holder han til i Trondheim, jobber med Hall of Fame på Rockheim der, og gir ut en rekke rock-relaterte plater på sitt eget Fucking North Pole records.

– Siden du har bakgrunn også fra festival og mye annet enn platene du stadig sender ut, hvordan vil du oppsummere ståa etter 2022?
– Som du sier så driver jeg jo med litt av hvert og der det meste av det kan relateres til en slags utkant av den norske musikkbransjen. Utkant rett og slett fordi jeg egentlig ikke føler at mye av det jeg gjør er en del av den mainstreame og striglede delen av norsk musikk. Jeg prøver så langt det lar seg gjøre å følge hjertet og gjør det jeg liker og da er alltid fokus å jobbe med musikk jeg liker og folk som er trivelige og hyggelige.

Robert Dyrnes har ikke sluppet live helt, som bookingsjef på Verkstedhallen og Lobbyen på Svartlamoen – og har også et par side-selskap; Blues For The Red Sun, Westergaard Records, sammen med kona. Mer om platene de gir ut etterhvert.

– Og så ber jeg deg om å spå – eventuelt bare bekymre deg – om viktige utviklingstrekk i norsk musikk?
– Av og til har man flaks i livet og 2019 var et perfekt år å avslutte min karriere i festivalbransjen. Ikke bare fordi Covid gjorde de påfølgende to årene til et helvette for de fleste festivalarrangører, men også fordi det da i lang tid hadde bygd seg opp en til tider ukultur blant agenter og managere i prising av artister. For Buktafestivalen sin del, så var det i den store sammenhengen en relativt liten festival med 5000 publikummere i kapasitet, som gjør at det er et begrenset hva vi kunne forvente av inntjening. Fra 2004 til 2019 økte honorar på for eksempel norske headlinere på mange 100 prosent. Fra det første året hvor vi kunne få et stort norsk band eller artist til 50–100 000,- så gikk det på få år opp til at større norske band begynte å kreve 500 000,-. I siste halvdel av 2010-tallet begynte vi å bikke millionen. Nå snakker vi fort 2–3 millioner i honorar for de største norske artistene.
Dyrnes legger til at fra hans siste tid i festivalen lå de rundt 4 millioner i bookingbudsjett. Dette er en utvikling flere små og mellomstore arrangører nevner ved overgangen til det nye året, i bakgrunnssamtaler med Ballade.no.

Nå snakker vi fort 2–3 millioner i honorar for de største norske artistene.

– Når det kommer til internasjonale artister, så ser vi lignende. Vi kunne ha artister som Iggy Pop, Motorhead, Patti Smith, Alice Cooper, Ray Davies (The Kinks), Kaiser Chiefs de første ti årene. Og vi drømte om band som Queens of The Stoneage. Nå er det ikke mulig å få så mange slike artister til Tromsø.

Da blir det en avveining om man som arrangør skal øke billettprisene.
– Men for hvert år jeg booket for festivalen, følte jeg at jeg fikk mindre og mindre for pengene. Og til slutt måtte jeg omtrent være tryllekunstner for å komme i land med et program innenfor et budsjett som ga oss sjansen til å komme break/even. De første ti årene vi drev Buktafestivalen, gikk vi i break/even eller litt i pluss. De siste ti årene var langt tøffere, for å si det mildt. Det å være bookingsjef/festivalsjef under en slik utvikling var utrolig stressende.

– Jeg følte en enorm lettelse den dagen jeg sa opp jobben i festivalen som jeg og en håndfull venner hadde startet høsten 2003. Vi hadde en visjon om å få til noe å skje i Tromsø på sommeren og hente band/artister til byen, som ellers ikke ville få spilt der. Noe jeg lenge følte vi klarte.

Da han takka ja til å også jobbe som booker på to klubber, var det litt motvillig.
– Men gøy! Der føler jeg vi klarer å ta det hele litt tilbake til hva dette dreier seg om. Nemlig å hente fine gitarbaserte rockeband til Trondheim og samarbeide med artister vi liker, både som de folkene de er og musikken de spiller. Selv om vi gjør en del større konserter, så har jo rocken de siste 10 årene gått fra å være en av de store mainstream sjangerne på 90- og første del av 2000-tallet, til nå å være en nisje. Gitarrock blir sett på som litt gubbete og er ikke den sjangeren som får mest oppmerksomhet i media, eller andre steder heller for så vidt. Og det er kanskje helt greit.

Allikevel: – Jeg tror jeg kan påstå at det aldri har vært flere gitarbaserte rockeband i Norge og at det er en stor underskog med utrolig mange bra band!

Verkstedhallen og Lobbyen er slike spillesteder som er beskrevet i norske medier de siste månedene, der regninger, pandemiens seinfølger og endrede publikumsvaner presser på. Dyrnes er redd det vil ta tid:
– Pandemien har bidratt til økte kostnader for oss som arrangør. Hotellprisene har gått opp og priser på reiser har gått opp. I tillegg til at det nå er langt færre flyruter enn tidligere. Videre har lønninger gått opp til alt av teknikere, vakthold etc. I sum har dette for oss, ført til at grunnkostnaden vi har, FØR vi kan diskutere honorarer med artister, blitt så høyt at det nesten er umulig å tenke at vi kan gjøre en konsert med et relativt ukjent band som har en viss reisevei og trenger overnatting. Vi vil tape penger på det. Det er sikkert 100 band jeg skulle ønske jeg kunne booke til Trondheim og gitt muligheten til å stått på scene her, men nå ikke ser muligheten til å få gjort. Det er dette jeg brenner for og nå gjør meg trist og litt oppgitt. Det er vel slik at når systemer kollapser, så må undergrunnen finne nye muligheter og måter å gjøre ting på.

Så. Over til platebransjen. Eller «platebransjen», som Dyrnes skriver. Han og kona kommer fra drømmen om egen plate(kaffe)sjappe i Tromsø, en drøm som var både god og vond, sier han:
– Dette fører meg over på platebransjen. Eller hva man skal kalle det. Jeg starta min første label tidlig på 90-tallet og har egentlig nesten sammenhengende i 30 år fått lov å være med å gi ut kassetter, CDer, LP-plater, singler og etter hvert digital musikk. En spennende reise der jeg har fått venner for livet og opplevelser som egentlig ikke kan kjøpes for penger.

Fra 2015 og frem til nå har vi gitt ut mellom 100 og 200 små utgivelser på våre labler Blues For The Red Sun (bluesbasert/gitarbasert rock), Westergaard Records (garasjerock etc) og Fucking North Pole Records (pønk/hardcore). Tre labler som alle har fokus på sine sjangere og peilet inn mot sitt publikum.

De har kuttet avtalene med norske distributører og bygget opp sitt eget. I fjor ga de ut 16 album, samt singler og andre kortere utgivelser.
– Vi har bygget kontaktnett med butikker over hele landet. Utrolig mange fine små og store butikker, som drives med mye idealisme og sjel. Vi har etter hvert også begynt å hjelpe andre små labler og band med å distribuere skiver til butikker, noe som vi håper å bygge videre på inn i 2023. Dette fordi de alternativene som finnes av distribusjon for fysisk musikk i Norge per i dag egentlig er ganske mangelfull og ikke på det nivået vi skulle ønske. Så da er det bedre å prøve å gjøre ting sjøl. Da kan vi i hvert fall ikke klage på andre og den jobben de gjør! 2022 ble et ekstremt hektisk år for oss.

– Vi kommer nok til å roe noe ned i 2023 – det har jeg sagt før, men tror faktisk på det denne gangen. Ikke fordi det er mangel på band og artister å samarbeide med, men rett og slett fordi det er viktig å prøve å gjøre en ok jobb på hver utgivelse også. Men når det er sagt så er vi stadig på utkikk etter fine artister å samarbeide med. Og som sagt det er haugevis av gode band som popper opp over alt i hele landet hvert år.

Dyrnes tilhører vinyl- og fysisk-entusiastene, som også er nødvendige å ha blant utgivere for at den lille delen av musikkpublikumet skal få sitt i form av plater på vonyl og CDer. Les hvordan han beskriver utfordringene her –  i faktaboksen under.

Han trekker også fram et trekk som mange kjenner på: en mellomperiode der sosiale medier har blitt mindre oversiktlige, og dårligere muligheter for eksponering for små og mellomstore artister og aktører:
– Det blir spennende å se hva 2023 bringer. I sum har det vært både litt kaotisk/uforutsigbart, blitt mye dyrere å være en liten aktør som prøver å hjelpe artister/band med å gi ut ny musikk og nå ut med budskapet om dette.

– Men mest av alt gleder jeg med til å sjekke ut nye band både i form av demoer, utgivelser og konsert, samt å være med å gi ut nye skiver i 2023. Utfordrende, frustrerende og arbeidssomt blir det helt sikkert til tider, men også ganske sikkert jækla gøy!