Om fristelsen til oppsummering

Før og etter årets Ultimafestival uttalte avtroppende kunstnerisk leder Lars Petter Hagen: ”My work has not been first and foremost about acting as a tastemaker, but about searching for necessary projects where something seems to be at stake. The challenge has often been to resist the temptation to conclude.”

Å konkludere er vel nettopp det man gjør i denne typen artikler, tenker jeg, ved avrundingen av et kunstnerisk lederskap. I møte med en festival som har eksistert siden 1991, og blitt ledet i periodene 2009-2010 og 2012-2017 av Hagen selv, er det naturlig å ville oppsummere årene hans som sjef, eller i det minste en enkelt festival som årets. Jeg innser at oppgaven er nesten umulig, og heller ikke forenlig med hverken Hagens eller festivalens ambisjoner. Jeg tror snarere at spørsmålene om hva denne festivalen tilfører, hva den arbeider for, er det viktige.

Eisler og Skouen
Alt den første konserten, med Ensemble Modern på Nationaltheatret 7. september, viser en spesifikk åpenhet. Min første tanke var at Eislermaterial er en så gammel produksjon at den ikke burde ha havnet i Ultima-programmet i det hele tatt. Premieren fant sted i 1998. Oppsetningen er regissert av den tyske musikeren og komponisten Heiner Goebbels, som flere ganger har blitt presentert på Ultima, også som mottaker av den internasjonale Ibsenprisen, som sammenfalt med Ultima i 2012.

At Eislermaterial nå er inkludert, må skyldes at den så lett har kunnet la seg programmere, tenker jeg på vei til Ultimas åpning. Å gjøre reprise på favoritter er ofte ikke noe godt tegn på en festival for ny musikk, heller ikke når det er snakk om en berømt og god kunstner. Men Ensemble Modern vil jeg oppleve. De turnerer også med Staatstheater av Mauricio Kagel denne høsten, og dette er en forestilling jeg heller ville ha sett. Kagel var en helt annen slags komponist. Han tok sitt eget oppgjør med musikteaterformen, og med operaen som sjanger. Eislermaterial er vel ikke noe annet enn konsert med resitasjon?

Men jeg tar ganske så feil. Jeg har sjelden sett en så levende, men iscenesatt, konsert med en så fysisk scenisk tilnærming, og jeg satt som fjetret. Ensemblet er svært samspilte etter nærmere 20 år med fremførelser av dette verket, og hver minste detalj i fremføringen blir utført så konkret. På scenen på Nationaltheatret er orkesteret arrangert i en U-formasjon, mens en liten statuett av Eisler er plassert på midten av gulvet. Skuespilleren Josef Bierbichler sitter midt i blant de andre og leser, eller synger, med lys røst.

Å bli kjent med europeisk historie gjennom en komponist som Hanns Eisler, der politikk og kunst gikk hånd i hånd, er ikke mindre enn en gave. Ta for eksempel hans samarbeid med Bertolt Brecht, hvor sanger og hele stykker forsøker å vise det politiske i alles liv. Med denne forestillingen åpner Ensemble Modern en luke — de viser et glimt av noe helt annet enn det vi står i i dag, midt i den politiske populismens æra; en tid for ideologisk forvirring.

Det er fremfor alt måten oppsetningen er fremført på som tiltrekker meg. Det blir tydelig at Ensemble Modern er blant Europas beste ensembler og at Josef Bierbichler en skuespiller man bør få med seg. Sammen vekker de til liv et uttrykk som er nærmest ritualistisk. Bierbichlers falsettsang bidrar til at konserten blir komplett og kan speiles mot nåtiden. Han gjør det fra sitt ståsted av lang skuespillermessig erfaring — og det høres ut som om røsten hans kommer fra en fortid. Slike detaljer gjør at denne iscenesatte konsert blir til ypperste klasse innen scenekunst.

Les også: Et barnedrap — og verden utenfor

Jeg opplever at programmusik og tendensiøs musikk vanligvis ikke er interessant annet enn i politisk-og kulturhistorisk forstand. Men i Eislermaterial finnes det en åpenhet for klanger i en musikk du ikke så ofte får høre ellers. Det kabaretartede uttrykket blir det mest spennende fortellende elementet i forestillingen, og ensemblet åpner for å lytte etter kvaliteten hos Hanns Eisler. Via lydspor hører vi Eisler selv snakke om sine meninger om musikk, og det blir en leksjon som gir innblikk i hvordan en komponist arbeidet i det gamle DDR. Hvem hadde vel brydd seg om Eisler i dag hvis ikke Goebbels og Ensemble Modern fremhevet ham som en betydelig komponist innen europeisk musikk?

Den samme motivasjonen skinner også igjen i festivalens andre dag og i premieren til Synne Skouens opera Ballerina. Med Oda Radoors libretto og regi av Hilde Andersen, er dette et verk som lytter seg innover i en sjel som har havnet på kryss med verden, eller snarere opplever verden annerledes. Ballerina viser mulighetene for å finne uttrykk i musikkteateret som kan forsvare denne uvanlige personen på scenen. Utviklingshemning — i dette tilfellet autisme — og problematikken hos en familie der alt kretser omkring denne personen, er en sjelden ting på en operascene. Det oppleves som en musikalsk versjon av Eugene O´Neills klassiske Lang dags ferd mot natt. Og jeg liker at de viktigste musikalske innsatsene finnes i sangernes, og ikke i orkesterets partier. Det gir et perspektiv hvor det ganske enkelt er stemmene som taler.

En sen kveld på Sentralen
Samme kveld som Ballerina har premiere, er programmet på Sentralen pakket med ulike typer iscenesatte konserter. Et persisk elektronisk band med Tarik Barri, Behrouz Pashaei og Arash Bolouri presenterer lydbilder i elektronisk bearbeidelse av instrumentene setar og santoor, i stor grad basert på klassisk persisk utsmykning — så vidt jeg vet. Samtidig er de kartlignende animasjonene i videoprojeksjonene stadig i endring, hvilket gjør konserten til et refleksjonsrom for dagens pågående borgerkrig.

Umiddelbart etterpå, i et av de minste rommene på Sentralen, spilte den eksperimenterende popmusikeren Torgny Amdam. Han inkluderte blant annet den tyske performanskunstneren Wilibald Storn, som satt gjennom hele konserten naken på scenen med bind for øynene.

Jeg hørte også Stian Westerhus, med Forsvarets Stabsmusikkorps og dirigent Rolf Gupta, som testet en kinematografisk musikk som vever klangmatter med elektrisk gitar, trommer og blåsere. Noen ganger hørtes det ut som en middelmådig science fiction-film, andre ganger opplevde jeg det sterkt originalt, som når både orkester og Westerhus’ sang og gitar gikk over i det man kanskje kan kalle symfonisk lydkunst. Denne ambisjonen likner på ønsket Roger Waters og Pink Floyd hadde om å undersøke sin tids tendenser gjennom en ny, annerledes opplevelse av rockemusikk. Symfonisk eller ikke: jeg vet ikke om det er effektivt å formidle kulturkritiske tanker om teknologiens maktvelde gjennom en rockekonsert. Men musikken står alltid, på en eller annen måte, i veien for budskapet hvis det blir tilstrekkelig høyt volum. Og det er noe fint i det. Westerhus’ ambisjoner smitter.

Les også: Problematisk feiring

Det var en hel del annet på Ultima som hadde scenisk innhold: Ensemble Ascoltas konsert med Francesco Filideis sceneøvelser, som rommer en fascinasjon ved funnede objekter og ulike materialers potensielt musikalske rolle, men uten at materialet gir noen spesifikk idé til verket, eller noen tydelig mening og motivasjon. En slik holdning kan lett bli slapp; i seg selv blir ikke musikken mer spennende fordi om den spilles på en ballong. Jeg hørte også Ensemble Musikfabriks konsert med Rebecca Saunders, Morton Feldman, James Tenney og Steve Reich. Konserten ble romslig og stille, og skapte en fin, kontemplativ tilstand, i dette bildet ble dessverre Reichs stykke — en brautende bearbeidelse av en Radioheadlåt — et antiklimaks. Reichs musikk fikk plutselig den uventede rollen som den amerikanske klisjeen Big, Loud and Powerful; den forenklet og forminsket.

Verdensteater
Atter flere konserter er eksempler på det åpne: Christian Bloms installasjon er frekt vist frem i Sentralens Hvelvet på festivalens tredje dag. Midt inne i kammerset hvor Sparebanken tidligere forvarte alt av verdi. Publikum inviteres til å selv dra i gang installasjonen ved å blåse eller synge i den, i installasjonen er ulike blomster koblet til pneumatiske enheter og vibrasjonsforsterkere. Dette verket kan man både bli i lenge, eller besøke en kort stund. Ved at sangen ikke blir sendt videre i skulpturen, blir publikum lurt til å synge selv, akustisk. Da jeg var der, var det noen som sang DDR-hymnen (gitt Eisler-forestillingen to dager tidligere, var temaet relevant).

Les også: Lyden bak lyden

Verdensteatrets nye verk Hannah, med urpremiere på Henie Onstad Kunstsenter, er kjøligere enn de andre produksjonene av gruppen jeg har sett. På meg virker forestillingen mer kontemplativt enn følelsesmessig berørende. Dette er abstrakt musikk, selve motsatsen til Eisler. Allikevel vil den fortelle noe. De medvirkende på scenen er ikke lenger skuespillere, som i Verdensteaterets eldre, sterkere verk, som for eksempel Louder (2007). I Hannah er de medvirkende saklig agerende teknikere og musikere. Forestillingen er inspirert av Verdensteaterets reise til Vietnam og Mekongelven igjen. Første besøk ble vist i Louder, og dermed er de to produksjonene knyttet sammen. En kan kanskje si at Hannah er lydkunst, laget som en fortellende forestilling. Man får ikke egentlig tak i en faktisk historie, og det oppleves abstrakt. Noe essensielt innen scenekunst fanges i alle fall. To flak med aluminiumsfolie som henger i taket, begynner å vandre over galleriets gulv, som også er dekket av det samme materialet. De er som to gjengangere ute på tur, og plutselig oppleves både skulpturalt nærvær og en utvidelse av bevisstheten gjennom noe fysisk i rommet som knitrer av tynt metall.

Maja S. K. Ratkjes og Aasne Linnestås halvt konsertante Relevations (This Early Song) i Kulturkirken Jakob ble en stor begivenhet. Ratkje viser sitt store potensial som komponist ved å blande mezzosopran og strykekvartett i en konsert basert på de grunnleggende ordene på alle verdens språk. Språket gir virkelig bilder. Men hvilken rolle lys- og romløsning skulle spille, med en flammende pyroteknisk brann på midten av gulvet i løpet av en pause i stykket, er en gåte. Musikken er god som den er og kunne fremføres på en musikkteaterscene. Den Norske Opera & Ballett burde gi henne oppgaven med å komponere deres neste norske operapremiere.

Dans på terrassen
I skumringen på terrassen i det ennå ikke ferdige nye nasjonalmuseet, har jeg den mest spektakulære opplevelsen under Ultima. Kvartetten Ryuichi Sakamoto, Fujiko Nakaya, Shiro Takatani og Min Tanaka har gjort byens nye stue til sin. Det kreves en spesiell form for programmeringsevne for å engasjere så mange mennesker, og arrangere av denne størrelse i løpet av en kald og regntung sensommerkveldkveld. Til og med to heisekraner, med kranførere fra byggefirmaet som arbeider på bygningen, er med som bevegelige lyskastere. Snakk om å være på plass der det skjer! Og å få folk til å samles der.

Med røyk som pumpes ut i regnet fra alle kanter og noe som ligner en lang gangbru for Min Tanakas dans, oppstår en langsom og visuell installasjon under fri himmel. Folk som er samlet i nærheten av scenen, fanges opp i røyk og fukt. De blir også fine statister i et hav av folk samlet rundt den 72 år gamle Tanaka, som fremstår som en forhøyet, magisk lederfigur. Han er enkelt kledd i det som ligner en mørk badekåpe og beveger seg frem og tilbake til Sakamotos musikk og i Nakayas røykskulpturer. Som sådan, en ekte festforestilling som kunne ha vært festivalåpningen.

Nysgjerrigheten og pågangen i forkant av eventet er enorm, og flere ting er gripende. Selv ser jeg de stålblå skumringsskyene som et storslått bakteppe til røyken og dansen, en av de gode, tilfeldige effektene i møtet mellom kunst, by og natur. Men det vakreste kommer mot slutten i form av en rumensk gatemusiker som tilfeldigvis spiller en sørgelig melodi på trompet nede på Rådhusplassen, for å få samlet sammen litt penger. En påminnelse om hvor vi er: det rike Aker Brygge med sine fornøyelses- og shoppingkvartal, samtidig i de fattiges nattlige rike, hvor Tanakas spenstige og gamle, senete kropp snurrer rundt og rundt. Vi er alle en.

Fristelsen å oppsummere
Den eneste måten å overvinne en fristelse på er å gi etter for den, sa Oscar Wilde. Å samordne emner og å peke ut ulike retninger for hvordan en hører på musikk og hvorfor, er krevende. I en festival må du stimulere publikum til å oppdage musikken uten at den blir smaksdommer eller stille krav annet enn det å lytte og være nærværende. På Ultima presenteres nye perspektiver, kanskje spesielt med hensyn til moderne komposisjonsteknikker. Komponister nærmer seg populære sjangere, og grupper innen popmusikksjangeren arbeider gjerne for kammerensembler og symfoniorkester. Ved å fortsette disse diskusjonene og unngå å skape skiller mellom fin- og folkelig kultur har Lars Petter Hagen styrket ståstedet for Ultima og skapt en posisjon for den som den mest betydelige i sitt slag. Hanns Eisler og Steve Reich, Torgny Amdam og Stian Westerhus, er hver på sin måte i samme dialog med de forskjellige musikalske uttrykkene her. At Ultima er i dialog med andre festivaler som for eksempel Sound of Stockholm og danske SPOR bør også nevnes, da festivaler som sådan ofte utfyller hverandre.

Etter at Sentralen ble bygget som en ny type kulturhus, har Ultima etablert seg der. Dette kan sammenlignes med Hagens første år, hvor den husløse festivalen overtok deler av Oslo og presenterte ting på uventede steder. Det er mindre av dette nå, kanskje fordi det ikke kan bli uventet når det uventede blir stående som et prinsipp i programmeringen. Men dette å konstant se etter nye uttrykksformer i lydkunst, klassiske ensembler, nye opera og performance, krever at også nye rom åpnes for det. Jeg håper det fortsetter slik – i utvikling.

Svante Aulis Löwenborg. f. 1969. Regissør, produsent, dramaturg, oversetter, kulturskribent og kritiker. Har ledet Cinnober Teater, Gøteborg gjennom 20 år, 1996-2017. Spesialitet ny dramatikk og musikkteater. Bosatt på Nesodden.