Et barnedrap — og verden utenfor
Håkon Berge lar musikken være et rom for ettertanke, men det spørs om hans musikalske materiale lodder dypt nok for å utfordre til nytenkning rundt saken, skriver Magnus Andersson fra Ultimas avslutningshelg.
I oktober 2004 ble den 13-årige palestinske jenta Imam al-Hams drept av en israelsk soldat. Hun ble skutt med minst 17 kuler. Troppsjefen som hadde fyrt av skuddene gikk fri fra ansvar: Etterforskningen konkluderte med at han ikke hadde oppført seg uetisk.
Håkon Berges …bare en stillhet som kaster meg ut i universet av ensomhet… sirkler rundt disse hendelsene. Verket er et slags requiem med tre forskjellige typer tekstmateriale. Berge bruker den katolske dødsmessens tradisjonelle ledd. Disse fremføres av Oslo domkor. Så har vi utsnitt fra en avisartikkel om dødsskytingen i The Guardian, lest av skuespilleren Kai Remlov. Til sist hører vi Gunvor Hofmos dikt Fra en annen virkelighet, knyttet til deportasjonen av hennes østerriksk-jødiske venninne Ruth Maier. Dette blir sunget av Isa Katharina Gericke. Tittelen på verket er hentet fra Hofmos dikt.
Spontanitet og evige messeledd
Grunnleggende sett har kor, solist og skuespiller forskjellige funksjoner. Sopranstemmen representerer, med Berges ord, «enkeltmenneskets fortvilte stemme». Stemmen følger den talte stemmens emosjoner i den ganske intrikate melodikken. Messeleddene har et annet preg. Det er ikke samme direkte tekstlige lesning av enkelte ord, men de synger mer ut en generell stemning for hele satsene. Musikken i sopranstemmen blir melodisk spontan og tegner godt det følelsesmessige ved Hofmos refleksjoner. Musikken for messeleddene er derimot mer gjennomkomponert, og det gir musikken et mer tidløst eller kanskje saklig preg, noe som passer godt nettopp til de evige messeleddene.
Verkets grunnleggende dramatiske narrativ ligger imidlertid hos «en skuespiller [som] refererer avisartikkelen». Både messeledd og Hofmos dikt blir kommentarer og ettertanker til de hendelsene som skuespilleren refererer til. Orkesteret binder sammen alle disse nivåene. Det kan være som akkompagnement til solisten, som selvstendig melodisk refleksjon til dikt eller messeledd, som en samkomponert størrelse til koret eller et fåtall ganger som en forsiktig bakgrunn til skuespilleren.
Musikken er lett å følge. Berge bruker akkordprogresjoner som er kjente fra tonal musikk. Sopranens melodikk følger en talt stemmes emosjonelle uttrykk, og han bruker ofte klare og fengende rytmiske bevegelser. Det siste kan handle om å bruke enkle taktarter eller å la musikken ta av i rask rytmisk og uttrykksmessig intensitet i vekslende taktarter. Verket er helt enkelt litt tilbakeskuende i tonespråket, og det spørs om ikke nettopp det gjenkjennelige også er verkets svakhet. Jeg opplever at tonespråket blir et for kjent territorium, og at det dermed ikke åpner helt for dyp undring hos meg som lytter.
Å hviske frem en mystisk ettertanke
Fremføringen er blandet. Domkantor Vivianne Sydnes har et meget godt grep om både Oslo Domkor og Oslo Sinfonietta. Koret synger med god presisjon og har et svært fleksibelt uttrykk. De har et stort klanglig spenn og finner direkte fram til hva de prøver å si, uansett om det handler om å legge ut en feit akkord i forte eller å hviske fram en mystisk ettertanke. Det gir mersmak til å høre dem igjen.
Oslo Sinfonietta har glimrende enkeltmusikere, som cellisten Hans Josef Groh, som hadde flere vakre soli. Og ensemblet spiller som vanlig samtidsmusikk som om den allerede hadde en tolkningshistorie. Isa Katharina Gericke former melodikken levende, men jeg føler det mangler litt av et overskudd i klangen som ikke bare kunne båret stemmen bedre, men som også kunne gitt henne enda mer fleksibilitet i uttrykket.
Jeg syns ofte at verk som omhandler politiske hendelser er problematiske, men Berges grep om å referere hendelsene og gi dem kommentarer på to forskjellige nivåer fungerer.
Skuespiller Kai Remlovs fremføring var konsertens desidert mest problematiske element. Han valgte å løse oppgaven kunstferdig stilisert. Han stoppet opp ved rare plasser i avisartikkelens tekst, og gikk nesten alltid opp i toneleie ved disse stoppene. Uttrykket var langt fra det nøkterne og refererende uttrykket Berge skrev om. Verket ville nok virket sterkere hvis Remlov hadde fremført teksten mer saklig — i alle fall hadde den stiliserte lesningen den effekten på meg at jeg kjente meg avkoblet fra verket.
Jeg syns ofte at verk som omhandler politiske hendelser er problematiske, men Berges grep om å referere hendelsene og gi dem kommentarer på to forskjellige nivåer fungerer. På en slik måte kan Berge la musikken være et rom for ettertanke i denne problematiske konflikten. Så spørs det om hans musikalske materiale lodder dypt nok for at Berge skal utfordre til nytenkning rundt saken.
Konserten var en del av feiringen av Norsk Komponistforenings 100 år, og selv om Berges verk ble ferdigstilt i 2006 så var dette urfremføringen.
Ledige stillinger
Foreningen Ballade er eier og utgiver av redaksjonelt uavhengige Ballade.no. Pr i dag er NOPA, NKF, MFO og NMFF medlemmer i Foreningen Ballade.
