Fra Norsk komponistforenings side er meldingen tydelig: Denne boka er ikke ment å være en utfyllende fortelling om Komponistforeningens nå 100 år lange historie.
Det er bare at med tittelen 100 års utakt, ser den unektelig ut som akkurat det. Og utgitt i foreningens jubileumsår, lansert med brask og bram under Festspillene i Bergen, er det ikke rart at man tror det er det man får når man plukker opp boka.
Saken blir imidlertid raskt klar: Et innledningskapittel fra redaktørens hånd kan naturligvis ikke inkludere alt. Men i stedet for at de påfølgende kapitlene utfyller og nyanserer bildet av foreningens medlemmer og saker, er det i stor grad de samme fortellingene som gjenfortelles. Tyngden ligger på organisasjonshistorie, på Ultimafestivalens betydning, på den eksperimentelle modernismens plass i Norge – og på John Persen.
Noen nevnt, mange glemt
Historiene er interessante, men som det ble påpekt under lanseringen i Bergen – de er langt fra de eneste.
Det er selvfølgelig et klassisk problem når historier skal skrives: Når noen nevnes, vil andre glemmes. Johnson nevner problemstillingen i sin historiske innledning, men den virker fort glemt. En leser som ikke kjenner historien i særlig grad vil kunne tro at dette er hele historien. Men sannheten er at her det mange navn, retninger og fortellinger som er utelatt.
I Dag og Tid 9. juni sammenlignet filosofiprofessor og bokanmelder Arild Pedersen valget av Geir Johnson som redaktør med «å be Trond Giske skrive Arbeiderpartiets historie». Det er ikke nødvendigvis en ondsinnet sammenligning. Trond Giskes fortelling om Arbeiderpartiets historie ville sikkert være interessant lesning. Det er også Johnsons.
Men som historie-/jubileumsbok for en kulturaktør med sterk påvirkning på norsk kunstliv og kulturpolitikk gjennom altså et helt århundre, er den for snever. Det virker ikke å være gjort med vond vilje, men kommer ganske naturlig av at redaktør og de utvalgte kapittelleverandørene har sine, relativt like, estetiske ståsteder. Slik burde det ikke være.
En rekke faktafeil, tidvis rotete språk, underlige formateringer, dårlig behandlede bilder og umotiverte anekdoter vitner dessuten om at det har gått litt fort i svingene for produksjonen.
Geir Johnson Foto: Privat (Foto: )
Et habilitetsspørsmål
Det er to hovedproblemer ved Johnson som både redaktør og skribent. Det ene er at han tar svært stor plass i boka. 6 av 18 artikler – hvorav 12 er kortere anekdoter, såkalte «Sideblikk» – kommer fra ham selv. Mange av institusjonene og sakene han beskriver har han selv hatt en viktig rolle i: Han har vært president i Ny Musikk, var med på å opprette Cikada, og var en av grunnleggerne av Ultimafestivalen, bare for å nevne noe. Som lesere, kan vi stole på at Johnsons historie i det hele tatt er i nærheten av objektiv?
Det andre problemet er at Johnson selv figurerer i en rekke av artiklene. Det er jo ikke overraskende, med tanke på vervene og rollene han selv har hatt i norsk samtidsmusikkliv. Men det bør ha fått det til å ringe noen bjeller i redaksjonskomiteen for lenge siden. Nicholas Møllerhaug benytter flere steder anledningen til å løfte frem Johnson som sin «helt». Det ser mildt sagt rart ut når helten også er bokas redaktør. Hvordan har redigeringen av den teksten foregått?
At Geir Johnson har vært en svært viktig person i norsk kulturliv er åpenbart. Som komponist, skribent, kunstnerisk rådgiver, grunnlegger og prosjektleder med gjennomslagskraft har han drevet mange initiativer fremover: I tillegg til de ovennevnte organisasjonene, har han vært sentral i opprettelsen av Music Factory, BIT 20 Ensemble og Opera Vest på Vestlandet, samtidsmusikkfestivaler i Trondheim, Harstad og Stavanger, og internasjonale musikksamarbeid. Jeg betviler ikke Johnsons betydning. Men disse rollene er uforenelige med den uavhengigheten en redaktør for en bok som dette bør ha.
Les også: Blant harde ekko og myke dønninger
Hilde Holbæk-Hanssen (Foto: Lisbeth Risnes)
Gode tematiske tilnærminger
Når det er sagt, er det interessant informasjon her. Hilde Holbæk-Hanssen leverer et nøkternt og oversiktlig kapittel over organisasjonshistorien gjennom århundret. Med et perspektiv som presenterer komponistenes organisasjonsdrift som gründervirksomhet rotfestet i behovet for å omsette klingende lyd til klingende mynt, er hun med på å tilbakevise forestillingen om komponister som virkelighetsfjerne tilskuddsmottagere.
Også Hild Borchgrevinks artikkel er givende. Hun er dessuten ærligere enn Johnson om at hun bare tolker én av trådene i historiens vev. Teksten utforsker motsetningene mellom det norske og det internasjonale, og hvordan norske komponister har forholdt seg til «det norske» gjennom århundret – enten som et ideologisk valg, eller som en pragmatisk bruk av gamle norske teknikker i ny musikk. En slik tematisk tilnærming på andre felter, som opera, kirkemusikk, elektronikk, eller til og med tonalitet, kunne gitt flere gode artikler.
Verdien av personlige anekdoter
Interessant er også Christian Eggens fortellinger om hvordan det som dirigent og musiker er å jobbe med komponister, helt spesifikt med komponister tilstede. Fortellingene er imidlertid sterkt preget av internasjonale komponistnavn, og selv om de er morsomme i seg selv, ser jeg ikke helt hvordan de belyser Komponistforeningens hundreårsmarkering.
Det samme gjelder Nicholas Møllerhaugs svært personlige tekst om festivallivet på Vestlandet etter 1990. Teksten er springende og selvsentrert, og er mer Møllerhaugs egen fortelling om sin egen opp- og fremvekst i Vestlandets ny-musikkmiljø enn noe annet. En slik selvbiografi kan også være passende i noen sammenhenger, og kunne kanskje godtas som et kortere «Sideblikk» i denne boka. Men som et av bare seks hovedkapitler, skiller denne seg markant ut som i overkant personlig.
Anders Beyer: Foto Thor Brødreskift (Foto: )
Direktør for Festspillene i Bergen, Anders Beyer, har en lignende tilnærming, men med forskjellig resultat. Hans anekdoter om Ultimafestivalen og andre norske festivaler kan også kritiseres for å ikke ta innover seg bredden av det som har foregått blant norske komponister, og for å være for Ultima-sentrert. Men anekdotene handler i det minste om musikken og musikkfeltet, ikke om ham selv. Beyers tekst er også den eneste som i særlig grad tør å se fremover – et viktig blikk i et jubileumsskrift. Han skriver ambisiøst om kunstens muligheter til å forestille seg alternative virkeligheter, og om hvor nødvendig det er i dag. Det er naturligvis festspilldirektøren som taler, men det er like relevant for en komponistforening.
Faktafeil og gjentatte historier
Boka er full av historier, mange av dem gode. Dessverre blir de gjenfortalt mange ganger. Historien om oljeselskapet FINAs sponsing av Ultima kommer hele tre ganger. Hvordan Nordiske Musikkdager i Berlin i 2002 mislyktes, blir fortalt to ganger. Ardittikvartetten virker tidvis som det eneste ensemblet som finnes (ved siden av Cikada og BIT20), og at John Persen ikke fikk fremført operaen Under kors og krone gjentas til det kjedsommelige.
Dessuten har en rekke mindre faktafeil sneket seg inn. Årstall og verksnavn er ikke alltid helt riktig, og diffuse formuleringer gjør at saksopplysninger blir uklare. Det virker som det ikke har vært satt av tilstrekkelig med tid til korrektur, faktasjekk og overordnet redigering.
Les også: Interaktivitet, roboter og støy
En uløst oppgave
En serie komponistportretter bryter opp mellom kapitlene, og gir plass til komponister som ikke nevnes stort ellers, som de mer tradisjonalistiske Marcus Paus og Ragnar Søderlind, eller komponister i brytning mot andre kunstfelt, som Jono El Grande og Ignas Krunglevicius.
Den medfølgende spillelisten med én innspilling fra hvert år siden forrige jubileumsskrift for 25 år siden har noe av samme effekt. Her har komponister som Jan Erik Mikalsen, Jon Øivind Ness og Therese Birkelund Ulvo fått plass – riktignok i mindretall i forhold til gjengangere i boka, som Asbjørn Schaathun, Cecilie Ore, Knut Vaage – og John Persen. Men også spillelisten vil være gjenstand for debatt. Hild Borchgrevink foregriper det med sin referanse til kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksens opprop for en norsk kanon tidlig i år: «Å sette lys på ett verk, eller én komponist, vil alltid bety å samtidig ignorere noen andre.»
I 100 års utakt er det ingen tvil om at mange er ignorert, og noen av reaksjonene, som under lanseringen, viser at det fortsatt er en viss maktkamp på gang mellom ulike fløyer i det norske musikklandskapet. Nå vil det selvfølgelig ikke være mulig å holde full objektivitet i en slik bok – alt kan ikke være med. Men bokas skjevhet hadde vært noe lettere å svelge dersom det som faktisk var med, også var litt sterkere.
Norsk komponistforening er 100 år og fortjener å få historien sin skrevet. Den oppgaven står fortsatt uløst.
Foreningen Ballade er eier og utgiver av redaksjonelt uavhengige Ballade.no. Pr i dag er NOPA, NKF, MFO og NMFF medlemmer i Foreningen Ballade.
Mitt hittil ærligste forsøk på å være et ansvarsbevisst menneske
I en tid der demokratiet står på spill får begrepet skyldfølelse renessanse.
Ballade jazz: Å bryte og bygge vaner
Dette er platene du pakkar med deg i lag med krimromanen, kvikklunsjen og appelsina.
Nyhet! Ballades festivalguide
Vi lanserer Ballades festivalguide, som vil samle musikkfestivaler over hele landet, gjennom hele året.
Oppspark til årets Inferno: Gjenhør med debatt om hatytringer i black metal
Ballade radio: Varm opp til metalfestivalen med den heite debatten om hatytringer i black metal fra fjorårets festival, med et sterkt internasjonalt panel.
POSTKORT FRA JAPAN: – Individet er ikke verdt en jævla dritt. Og dét har japanerne skjønt.
Spellemannsnominerte Why Kai dro på turné til Japan, og fikk både nye fans og eksistensiell angst.
Mørk kveldssang med Michael Krohn
Nylig ble det kjent at Michael Krohn legger opp som vokalist på grunn av sykdom. Her er hans siste nachspiel som sanger.
