– Mange av de mest interessante komponistene har til felles at de ønsker å skape noe tids- og stedsspesifikt. Noe som skjer her og nå, som har oppstått i en helt spesifikk kontekst, en direkte kommunikasjon med sine omgivelser. For meg er dette essensen av å skape samtidsmusikk, sier Lars Petter Hagen i anledning Komponistforeningens 100 år.

Kristine Tjøgersen Foto: Wolf James Photography.

Norsk Komponistforening jubilerer i 2017 og vil la det høres over det ganske land. En rekke aktører i norsk musikkliv er invitert til å legge feiringen av norske verk inn i sine programmer. Allerede ligger flere konserter og urfremføringer bak oss, mens enda flere ligger foran.

Om jubileumsprogrammet melder Komponistforeningen at de har ønsket å få frem et vidt spenn av sjangre og tonespråk, for å speile mangfoldet i foreningen, og i hva som rører seg i norsk musikkliv.

– For oss er det viktig å vise bredde. Vi skal ha det tradisjonelle, mikset med lydkunst og nyskapning. Vi ønsker å vise at vi finnes utenfor Oslo-miljøet og vil gjerne være representert med flere stemmer og begge kjønn. I Komponistforeningen er det 210 medlemmer og stadig flere kommer til, men kun cirka 30 av dem er kvinner, forteller Stine Sørlie, nestleder og prosjektleder for jubileumsåret i Komponistforeningen.

Stine Sørlie Foto: Lars Igesund

Død mann med skjegg
Foreningen jobber derfor aktivt for å bryte ned bildet av en komponist som en død mann med skjegg.

-Vi lever i beste velgående, og kan heldigvis sette nye spor etter oss – enten det er gjennom dialog med dem som spiller musikken vår, eller gjennom å bygge nye tiltak. Vår jubileumsbok, som Geir Johnson er redaktør for, lanseres under Festspillene i Bergen og vil kaste lys over komponistrollen med særlig vekt på de siste 25 årene. Komponistforeningen har alltid vært en sentral innovatør og institusjonsbygger i norsk kulturliv, hevder Sørlie.

Delaktighet
Blant bidragsyterne til jubileumsboken er kritiker og musikkviter Hild Borchgrevink, som har bred orientering innenfor nyere norsk kunstmusikk. Hun peker på et utvidet arbeidsområde blant nåtidens komponister, hvor flere av de som arbeider med lyd i dag, også arbeider musikalsk med andre tidsbaserte uttrykk, for eksempel video eller performance:

-Blant komponister under utdanning, er Kristine Tjøgersen en representant for dette. Tjøgersen er utdannet klarinettist ved Norges musikkhøgskole. Hun studerer nå komposisjon ved Anton Bruckner Privatuniversität i Linz, og arbeider som utøvende klarinettist i ensemblene asamisimasa og neoN samtidig som hun skriver musikk både for ensemblene hun selv spiller i og for andre. Hun står helt klart for en transformasjon i norsk kunstmusikk og bruker video i sin formidling av musikk.

– Video er et veldig sterkt medium. Jeg har ikke lyst til at den skal overdøve musikken. Men video inspirerer meg til å lage musikk og ofte henter jeg fram andre elementer i bildene som jeg gir et nytt uttrykk gjennom musikken.

Hennes ”Travelling Light 2” er eksempel på et stykke som tar utgangspunkt i et annet uttrykk. Det er modellert etter filmopptak av frontlys som passerer gjennom mørke tuneller, der rytmen og fargene i det bevegelige lyset former musikken.

Tjøgersen representerer en generasjon musikere som både spiller og komponerer musikk.

– For meg er det helt naturlig å både skrive og å spille. Det er to sider av samme sak, og de to erfaringene beriker hverandre. Slik jobbet også de gamle komponistene, så nå er vi ved utgangspunktet igjen, smiler hun.

Direktør Lars Petter Hagen i Ultimafestivalen Foto: Ultimafestivalen/Henrik Beck

Nye medier og distribusjon
At uttrykksformer smitter over i hverandre og danner utgangspunkt for komposisjoner, er en naturlig konsekvens av at stadig nye uttrykksformer kommer til. Tilsvarende har ny teknologi alltid preget kunstuttrykkene i sin samtid.

Så også den digitale teknologien, som har preget ny musikk helt siden 80-tallet. Lars Petter Hagen i Ultimafestivalen og snart jubileums-sjef for Oslo-Filharmonien, mener at utviklingen har hatt konsekvenser både for estetiske uttrykk og arbeidsformer.

Det er kortere vei mellom subkultur og institusjon, og færre autoriteter med sterk definisjonsmakt enn noen gang tidligere i musikkhistorien.

-Tilgjengeligheten på program og maskinvare, godt opptaksutstyr og distribusjonskanaler har eksplodert. Samtidig har medieoffentligheten blitt mer fragmentert og til sammen har dette ført til en endring av de indre maktforholdene i feltet. Det er kortere vei mellom subkultur og institusjon, og færre autoriteter med sterk definisjonsmakt enn noen gang tidligere i musikkhistorien.

– Scenen nå er, i likhet med samfunnet forøvrig, preget av sterk individualisering og utvisking av tradisjonelle sjangergrenser. På den ene siden har dette ført til et større mangfold og publikum for eksperimentell musikk generelt, men samtidig gir utviklingen noen utfordringer med tanke på anledning til fordypning og spesialisering, som også er viktige kvaliteter ved samtidsmusikken. En viktig trend gjennom denne perioden har vært institusjonskritikk, å utvide oppfatningen av hva samtidsmusikk kan være. Det har åpnet opp mulighetsrommet, sier Hagen.

Therese Birkelund Ulvo, © Andreas Ulvo

Interaktivitet
I Appstore finner du i dag et hundretalls applikasjoner for hvordan du kan komponere egen musikk. Den oppvoksende generasjon får et helt annet repertoar av digitale uttrykksformer.

Komponist Therese Birkelund Ulvo tror det vil vokse fram stadig nye retninger med det brede repertoaret av digitale uttrykksformer som utgangspunkt, og peker på interaktivitet som et stikkord.

-Jeg tror to helt ulike ting som kommer til å skje fremover. Det ene er at vi i den informasjonstette verdenen med nye impulser og inntrykk i et bankende kjør, kommer til å behøve den ”endimensjonale konsertopplevelsen”. Der legger man bort skjerm og pushvarsler og opplever mennesker som fremfører musikk. Gjerne uten noe visuelt også. Jeg opplever at stadig flere inviterer til konsert i stummende mørke eller liggekonserter med pledd og matter. Folk vil ha en pause fra resten av livet. På den andre siden tror jeg at kunsten vil følge det mer interaktive sporet, kunst- og musikkopplevelser som man kan oppleve hjemme hos seg selv og hvor man selv er bruker mer enn mottager.

-Det mest verdifulle vi har er tid og menneskelige møter. Den opprinnelige konsertformen blir ny og eksklusiv og i motsatt akse blir det multimedialt og interaktivt, oppsummerer Ulvo.

Motkultur
I et aktivt samfunn utvikles kulturer som får sine motkulturer. I sum skapes det nye retninger og et viktig mangfold. Hild Borchgrevink sier at Komponistforeningen har hatt mye betydningsfullt å si i 100 år hittil, og påpeker at mangfoldet i individuelle uttrykk i seg selv er et særtrekk i musikken. Samtidig kan man se at flere komponister arbeider langs enkelte historiske linjer.

– Det er vanskelig å peke på utviklingstrender blant individuelle kunstneriske uttrykk. Norsk kunstmusikk har hatt noen historiske forutsetninger som har vært viktige og som stadig kommer tilbake i nye former. En av dem er den lange tradisjonen for å sample eller sitere folkemusikk. En komponist som Øyvind Torvund har latt seg inspirere både av selve folkemusikken, men også de sosiale rammene rundt den, som å ikke bruke noter, men lære bort ny musikk via muntlig overlevering.

Hild Borchgrevink Foto: Privat

– Musikken som skrives vil alltid på en eller annen måte speile den samtiden den er skrevet inn i, sier Borchgrevink, og trekker frem Lars Petter Hagen som en av komponistene hun som har satt nye toner til folkemusikken. Han er bevisst sin rolle.

-Jeg er en postmoderne romantiker. En tidligere retromodernist som viste seg å være en nostalgisk konseptualist, sier han med et smil.

-I mine 12 år som kurator har jeg hatt en grunnholdning som baserer seg på at oppfatningen av hva som er bra og hva som er dårlig aldri må være statisk. Når det vokser fram en bevegelse i en retning så oppstår det alltid en motretning – en motkultur – pluss noe midt imellom. Feltet flytter seg langsomt og organisk på denne måten. Min ambisjon har vært å forsøke å gjenspeile den utviklingen, å reflektere kunstnernes praksis. 

-Er det noen tendenser du har sett få fotfeste og som kanskje har overrasket deg i din jobb som kurator?

-Hmmm, ja kanskje det jeg vil kalle en ”do it yourself”-tradisjon, spesielt innenfor flermediale uttrykk. Autørene tar makta over produksjonsmidlene, for å si det sånn, og gjør alt selv. I noen tilfelle gir det slags «amatøristisk» uttrykk, en anti-stil som utfordrer den strømlinjeformede fremføringssituasjonen, og som sprenger ideen om hva en komposisjon kan være.

– Noen av komposisjonene til Trond Reinholdtsen og Øyvind Torvund kan ses på som representanter for denne retningen selv om begge i dag selvsagt for lengst har utviklet et svært nyansert tonespråk og en forfinet teknikk som nærmest har dannet skole. En komponist som Maja Ratkje har på sin side utviklet sin stil gjennom utstrakt bruk av improvisasjon og ofte personlig deltakelse i sine egne komposisjoner, i et prosjekt hvor utøver og komponistrollen ofte er den samme, men hvor verkene gjerne kan utvikles gjennom samarbeidsprosesser.

– Mange av de mest interessante komponistene har etter min mening til felles at de ønsker å skape noe tids- og stedsspesifikt. Noe som skjer her og nå, noe helt unikt som kanskje ikke en gang kan gjenoppleves, noe som har oppstått i en helt spesifikk kontekst, en direkte kommunikasjon med sine omgivelser. For meg er dette essensen av å skape samtidsmusikk, sier Hagen. 

Dokumentasjon, roboter og støy
Hagen tror forøvrig at artister og komponister som Lasse Marhaug (første medlem av Komponistforeningen som ikke kunne noter. red.anm.) har vært toneangivende for å fremme støyrock og sørge for dokumentasjon av andres musikk.

-Lasse Marhaug har i tillegg til sin egen omfattende utøver- og komponistgjerning en praksis som fanzineredaktør og utgiver, plateprodusent, grafisk designer, skribent og konsertarrangør og mye mer, sier Hagen.

– Denne «DIY» holdningen har Marhaug med seg fra punk og støyscenen, men det er en type sammensatt virksomhet og en kunstnerrolle jeg tror vi kommer til å se mer av fremover også i samtidsmusikkfeltet, i ulike varianter.

En tendens i kunstmusikken de 25 årene siden Komponistforeningen sist jubilerte er at komponister manipulerer instrumentene ved å preparere dem, eller lar musikerne spille på objekter istedenfor sitt eget instrument.

Kristine Tjøgersen trekker fram den svenske komponisten Johan Svensson som en ung representant for denne retningen.

-Han bygger sine egne roboter som musikerne spiller sammen med, og klarer å gjøre dette veldig musikalsk og virtuost. Han bygger også egne instrumenter som for eksempel en stor «kontrabassklarinett» av plastrør. Mange komponister manipulerer instrumentene ved å preparere dem, eller lar musikerne spille på objekter istedenfor sitt eget instrument, og skaper da et nytt lydbilde. Instrumentene skal ikke høres ut som for eksempel fiolin eller fløyte, og bryter med vår forventning av hvordan et instrument klinger.

Mette Henriette Martedatter Rølvåg Foto: Anton Corbijn, ECM Records

Tilstede i musikken
I det store mangfoldet av uttrykk er det mye som ikke når en større offentlighet. Saksofonist Mette Henriette Martedatter Rølvåg tror at de neste hundre årene i så måte vil gå for seg omtrent som de hundre første.

– Etter hva jeg vet har utøvere skapt egen musikk i lang tid, men de representerer kanskje andre sjangre. Som kunstner forholder jeg meg fritt til definisjoner og grensene mellom dem. En idé har sin helt egne anatomi som jeg vil bli kjent med, utforske og utfordre, så da dykker jeg inn i den uten å bekymre meg om min egen rolle og hvilken sjanger dette skal representere. De skapende og utøvende prosessene flyter ofte over i hverandre og jeg er alltid tilstede i musikken, uansett om jeg spiller eller ei.

-Mitt perspektiv er naturligvis subjektivt, men i de internasjonale prosjektene som jeg arbeider med for øyeblikket så opplever jeg stor bevissthet rundt kunstens rolle og relevans i dagens samfunn. I samtaler med bestillere og de kunstnerisk medvirkende, ser jeg ofte på hvordan kunst er et sosialt samlingssted og politisk stemme i en tid med mye usikkerhet.

– Er det noen former for utvikling du frykter og som vil kunne ødelegge kunstmusikken?

-Jeg tror ikke den kan ødelegges. Det er imidlertid tendenser i tiden som nok vil kunne gå på bekostning av autonomien i en kunstners arbeid. Slik det vel alltid har vært.

-Vi har mange spennende kunstnere i Norge, og alle disse stemmene er verdifulle fordi de styrker og beriker miljøet som helhet. Spesielt i nisjene og den yngre garde tror jeg bransjen har gått glipp av mye gull.

Foreningen Ballade er eier og utgiver av redaksjonelt uavhengige ballade.no. Per i dag er NOPA, NKF, MFO og Musikkforleggerne medlemmer i Foreningen Ballade.
Hild Borchgrevink sitter i Ballades styre.

Publisert:

Del: