Harry Bertoia og Norge

Norsk lydkunst har fått et kraftig oppsving de siste årene med utstillinger både i Museum of Modern Art i New York og under Veneziabiennalen. Sett i lys av dette kan det være interessant å se tilbake på en lite kjent del av den norske lydkunsthistorien, nemlig amerikanske Harry Bertoias utstrakte virksomhet i Norge.

Begrepet «lydkunst» stammer fra begynnelsen av 1980-tallet, men gjennom hele 1900-tallet ble det eksperimentert med lyd utenfor en tradisjonell musikkontekst. Denne måten å bruke lyd på gjorde sitt inntog i Norge på midten av 1960-tallet med komponister og billedkunstnere som Arne Nordheim, Kåre Kolberg, Sigurd Berge, Marius Heyerdahl, Rolf Aamot og Paul Brand. Samtidig dukket den amerikanske lydkunstneren Harry Bertoia (1915-1978) opp i det norske kunstfeltet.

Read this article in english: Harry Bertoia and Norway

Fra møbeldesign til lydkunst
Den første gangen jeg selv så en av Bertoias lydskulpturer var i Grieghallen på begynnelsen av 90-tallet. Det var noe umiddelbart tiltrekkende ved dette overdimensjonerte lydobjektet, som om den taktile metalloverflaten i seg selv bar bud om en uhørt form for musikk og lyd. Men det var først i forbindelse med nyutgivelsene av Bertoias plateinnspillinger at jeg skjønte hvilket omfattende og dypt arbeide dette egentlig var. Overraskelsen var ikke mindre da jeg oppdaget at han hadde vært aktiv med utstillinger i Norge gjennom store deler av 70-tallet. Jeg ble såpass fascinert av Bertoia at jeg bestemte meg for å ta turen til Bertoias verksted i Pennsylvania for å oppleve verkene på nært hold, og dessuten spore opp historien om Bertoia og Norge.

Jeg ble såpass fascinert av Bertoia at jeg bestemte meg for å ta turen til Bertoias verksted i Pennsylvania for å oppleve verkene på nært hold, og dessuten spore opp historien om Bertoia og Norge.

Bertoia er kanskje mest kjent som møbeldesigner. Han designet en av det 20. århundrets mest ikoniske stoler for møbelfabrikanten Knoll, men jobbet bare for Knoll i tre år. Resten av livet virket han som kunstner, og de siste tjue årene stod arbeidet med lyd helt sentralt. Rundt 1960 begynte han å utvikle lydskulpturer. Det var på denne tiden han tilfeldigvis oppdaget prinsippet med skulpturenes klingende stenger mens han bøyde på en stang. Han ble nysgjerrig på hvordan flere stenger ville klinge sammen, noe som førte han inn i en systematisk, eksperimenterende periode.

En større kunstnerisk helhet
Harry Bertoias sønn, Val Bertoia, har jobbet på farens verksted i Bally siden begynnelsen av 70-tallet og kjører meg hjem til Bertoias gård i Pennsylvania. I 1968 begynte Harry Bertoia arbeidet med å renovere en to hundre år gammel låve som etterhvert skulle bli sentral i lydarbeidene. Her samlet han omtrent hundre lydskulpturer, holdt konserter og gjorde innspillinger.

Inne i den gamle steinlåven er det en helt egen atmosfære. Langs den ene veggen står en rekke Bertoia-møbler, og resten av gulvet er fylt av stående lydskulpturer i varierende størrelser fra små miniatyrer til skulpturer som er flere meter høye. Fra taket henger gigantiske gonger, og lyset utenfra siver inn gjennom store vinduer. Dette er ikke bare en tilfeldig samling lydskulpturer, men Bertoias nøye utvalgte favoritter, satt sammen til en større klingende enhet. De utfyller hverandre, og skaper en helhetlig klang på samme måte som de ulike instrumentene i et orkester.

Val berører skulpturene, og snart er hele rommet fylt av lyd. Skulpturenes deltoner veves inn og ut av hverandre og vibrasjonene forplanter seg gjennom gulvet fra en skulptur til den neste. Rommet fylles opp med alt fra mørke klokkeaktige klanger til lyse metalliske teksturer, og vi er omgitt av en altomsluttende romlig klang. I Bertoias låve smelter skulpturene, akustikken, rommet, møblene, og det omkringliggende Pennsylvanske landskapet sammen til en større kunstnerisk helhet. Det er en enhetlig idé bak de ulike elementene, samtidig som de tydelig reflekterer landskapet og naturen de er plassert i.

– Alle har forskjellige reaksjoner til skulpturene, forteller Val. – Rommet og luften omkring er viktig, og bygget i seg selv blir en resonanskasse. Tregulvet og vibrasjonene mellom skulpturene er også essensielle. Harry og jeg lagde hundrevis av lydskulpturer, og de som står her i låven er et utvalg av de beste. Harrys bror, Oreste, komponist og musiker på fritiden, hadde mange konserter her i låven. Søsteren Ave sang, og stemmen fikk skulpturene til å resonere.

Mellom skulptur og musikk
Selv om begrepet lydkunst først ble tatt i bruk på begynnelsen av 1980-tallet, finnes en lang tradisjon for å arbeide med lyd i billedkunstfeltet. Marcel Duchamp lagde flere konseptuelle lydverker, og dadaistene og futuristene produserte både eksperimentelle lydkilder og teoretiske arbeider rundt lyd. Det som derimot skiller Harry Bertoias lydskulpturer fra mange av hans samtidige er den utrolige detaljerte og rike klangen. Bertoias skulpturer har den klanglige dybden til et høyt utviklet musikkinstrument som for eksempel en gong eller en kirkeklokke, og befinner seg dermed i en mellomposisjon mellom skulptur og musikk.

Selv om begrepet lydkunst først ble tatt i bruk på begynnelsen av 1980-tallet, finnes en lang tradisjon for å arbeide med lyd i billedkunstfeltet.

Dette finstemte arbeidet finner vi også i materialvalget. Bertoia var svært opptatt av ulike materialegenskaper og eksperimenterte med omtrent femti ulike legeringer.

– På slutten av 60-tallet begynte han å bruke silikonbronse, og han fortsatte med legeringer som for eksempel beryllium kobber og monel, en legering som opprinnelig ble brukt til båtpropeller, forteller Val.

Bak interessen for materialkunnskap, metallurgi, akustikk og naturstudier kan vi ane en naturvitenskaplig interesse. Dette sammenfaller med store deler av 1900-tallets musikalske avantgarde, der vitenskapelig fascinasjon og studier av lydens bestanddeler var viktig.

– Harrys favorittmagasin var Scientific American, forteller Val.

– Han var en eksperimentator, en intuitiv ingeniør, og han valgte seg gjerne visse oppdrag som hadde sammenheng med vitenskap.

Bertoia og Norge
Selv om Bertoia var ekstremt produktiv og hadde flere utstillinger og utsmykninger gjennom hele sin karriere, uttalte han i et intervju fra begynnelsen av 70-tallet at utstillinger var noe han bevisst prøvde å unngå. Et unntak var imidlertid Norge, det landet utenfor USA han besøkte oftest for å stille ut sine arbeider. I 1976 var Grieghallen arena for en av de største separatutstillingene av Bertoias lydskulpturer mens han levde.

Bertoias nære venn fra studietiden, kunstneren og filmregissøren Clifford B. West (1916-2006) ble en ambassadør for ham. West var dypt interessert i Edvard Munchs arbeider og var i Oslo for å lage dokumentarfilm om Munch da han møtte Bente Torjusen, som på denne tiden var ansatt ved Munch-Museet.

– Clifford lagde en film om Harry Bertoia i 1965, og da han kom til Norge i 1967 for å lage to filmer om Munch spurte han om min hjelp, forteller Torjusen. – Jeg reiste til USA for å hjelpe til med filmene, og mens jeg var i USA sa Clifford at jeg absolutt måtte besøke Harry Bertoia. Harry ga meg en lydskulptur som jeg fremdeles har. Da jeg kom tilbake til Norge viste jeg den til flere, og den som var mest entusiastisk var kunsthandleren Kaare Berntsen. Kaare var litt av en drivkraft for å få Bertoias skulpturer til Norge og hadde et veldig bra samarbeid med Clifford.

– Far kjøpte masse av hans kunst, og overtalte Bertoia om at Norge var stedet å komme til. sier billedkunstner Sofie Berntsen, Kaares datter. – Derfor hadde vi etterhvert hagen vår full av Bertoia-skulpturer og det ble utstillinger i Norge. Far besøkte Bertoia på dødsleiet, og det gjorde et veldig dypt inntrykk at Bertoia ville treffe ham før han døde.

Grieghallen
Den første utstillingen med Bertoias arbeider i Skandinavia åpnet i Galleri Kaare Berntsen, høsten 1972. Etter dette kom flere utstillinger i Galleri Kaare Berntsen (1976), Grieghallen (1976), og Henie Onstad Kunstsenter (1977), samt permanente utsmykninger i USAs ambassade i Oslo (1977) og Grieghallen (1978).

Bertoia-utstillingen i Grieghallen under Festspillene i Bergen ble holdt to år før den offisielle åpningen av Grieghallen, og er derfor det aller første som ble vist i Grieghallen. Norsk fjernsyn, radio og aviser ga Bertoia stor oppmerksomhet på 70-tallet, og i forbindelse med utstillingen i Grieghallen lagde den ungarsk-norske regissøren Istvan Korda Kovacs dokumentarfilmen Harry Bertoia – musikk å se på, som blant annet ble vist på NRK samme år.

I 1978, under et halvt år før sin død, var Bertoia tilbake i Bergen for å overrekke en gigantisk gong til åpningen av Grieghallen. Denne henger fortsatt i Grieghallens foaje. I Grieghallens lydstudio ble noen av de mest sentrale platene i black metal-genren spilt inn over en periode på over 20 år. En av de første plateinnspillingene var Varg Vikernes´ debutalbum Burzum (1992). Burzum avsluttes med sporet Dungeons of Darkness, en fem minutter lang utforsking av mørke klanger – dette er lyden av Bertoias gigantiske gong.

Eirik «Pytten» Hundvin, som drev Grieghallen studio frem til det stengte i 2013 forteller:

– Gongen har hengt der siden åpningen av Grieghallen, og jeg har brukt den litt, men Dungeons of Darkness er sporet med den mest aktive bruken av gongen. Foajeen i Grieghallen er et sterkt akustisk rom, og det er utrolig at ikke flere har benyttet seg av det. Med en lang etterklangstid på fire til fem sekunder virker det som om klangen varer nesten evig. Det er mye luft i midten av gongen, og utfordringen blir da å finne resonansen i objektet slik at du kan få de store luftmassene til å spille.

Norsk ekspertise
Etter Bertoias død i 1978 forsvant mye av oppmerksomheten rundt verkene hans i Norge. Likevel finnes det fortsatt en aktiv ekspertise her i landet.

– Vi har alltid drevet med Bertoia, forteller Thomas Berntsen, sønn av Kaare Berntsen. – Og vi har kjøpt og solgt underveis. Du merker når du er ute i verden, at lille Norge plutselig er en aktør på Bertoia.

– Vi har fremdeles en stor samling og har blant annet en lydskulptur som opprinnelig stod utenfor Colorado National Bank. Den er fem meter høy, tre meter dyp, og består av kobberstenger. Sotheby’s har spurt om å låne den til en skulpturutstilling de holder utenfor London hvert år.

I de siste årene har Galleri Kaare Berntsen bidratt til flere Bertoia-utstillinger, blant annet Bertoias første separatutstilling i hjemlandet Italia og to utstillinger for Sotheby’s i New York.

– Det har absolutt vært en økende interesse for Bertoia i det siste, særlig lydskulpturene og de buskformede skulpturene, sier Thomas Berntsen.

– Sotheby’s separate Bertoia-utstilling i deres eget galleri S2 i New York i 2014 sier noe om at hans posisjon som kunstner har økt betraktelig de siste årene.

Nye plateutgivelser
Selv om Harry Bertoias låve langt ute på landsbygda i Pennsylvania er et fantastisk sted, gjør beliggenheten den utilgjengelig for de aller fleste. Heldigvis er stedet godt dokumentert i form av lydopptak. Harry Bertoia og broren Oreste begynte på 70-tallet å gjøre store mengder innspillinger til det som skulle bli 11 plateutgivelser under samlebetegnelsen Sonambient, noe som kanskje kan oversettes til «lydomgivelse». Disse innspillingene har ikke vært tilgjengelig på flere tiår, men blir nå gitt ut på ny. John Brien fra det amerikanske plateselskapet Important Records kom over platene ved en tilfeldighet.

– Jeg kom over plateinnspillingene på nettsiden Discogs, forteller Brien.

– Jeg kjente til Bertoias møbeldesign og jeg hadde hatt et bilde av Harry over pulten min i mange år. Jeg visste ikke noe om Bertoia utover dette og ble virkelig overrasket da jeg oppdaget at han hadde gjort alle disse interessante plateinnspillingene.

Førsteopplaget for nyutgivelsen ble raskt solgt ut. Important Records ga i fjor ut nye utgivelser med artistene Emanuele Giannini (EMG), Tara Jane O’Neil, og Eleh, der artistene bruker og tolker Bertoias lydskulpturer på nye måter. De planlegger også en tilsvarende Bertoia-relatert utgivelse med den amerikanske lydkunstneren og musikeren Olivia Block. Dette er bare starten. I forbindelse med nyutgivelsen av Bertoia-boksen oppdaget John Brien nemlig en samling på minst 350 uutgitte lydbånd, innspilt av Bertoia selv.

Før jul kom den første utgivelsen med tidligere uutgitt materiale. Utgivelsen kom på vinyl, og produksjonen ble gjort helt analogt.

– Jeg elsker den varme analoge lyden. Harrys vibrasjoner traff mikrofonene, gikk til lydbåndet, og nå vil de samme lydbåndene vibrere skjærehodet til vinylen uten noen gang å ha bli til ettall og nuller.

Ferdigstillelsen av Sonambient-boksen er egentlig bare begynnelsen, noe jeg er evig takknemlig for. Når du først går inn i Bertoias verden har du ikke lyst til å dra, sier Brien.

Tilbake i Norge
Selv om Bertoia på 70-tallet hadde sitt hovedvirke utenfor USA i Norge, og Galleri Kaare Berntsen har fortsatt å være en internasjonal aktør på Harry Bertoia, er det vanskelig å finne spor etter Bertoia hos dagens norske lydkunstnere.

Det nærmeste vi kommer Bertoias lydskulpturer i Norge er kunstneren Sverre Hoels omfattende arbeide med lydskulpturer, ofte gjort i samarbeid med slagverker og komponist Kjell Samkopf. Ikke desto mindre ligger nå alt til rette for at den økende interessen for Harry Bertoias arbeider også kommer til å nå Norge, førti år etter at den gigantisk gongen ble hengt opp i Grieghallens foaje.

For å lese mer om utgivelsen av Bertoias arbeider, les her