Lyden bak lyden

Barcode, tidlig en lørdags morgen. Lydkunstner Jana Winderen har nettopp sjekket at installasjonen «Rats – byens hemmelige lydlandskap» ved Jernbanestasjonen går som den skal. På kafébordet ligger en svart avlang sak, en Pettersson ultralyddetektor. Det er denne hun har hatt selskap av når hun på nattestid har beveget seg rundt i Bjørvika for å fange rotter på en litt annen måte enn det man vanligvis gjør i hovedstaden: sonisk.

Servitøren kommer inn fra sidelinjen, serverer frokosten hun har bestilt.

– Jeg leste en artikkel om at rottene synger kjærlighetssanger til hverandre i ultralydområdet. En del forskere vil være skeptiske til den beskrivelsen. Jeg er også skeptisk til å kalle det kjærlighetssang, da tilegner vi rottene menneskelige egenskaper. Men det er en måte å få folk engasjert på.

Verden bak verden
Verket, en del av Ultimafestivalen, er initiert av nyMusikk og Munchmuseet i bevegelse. Over 10 høyttalere montert under broen i Trelastgata, omringet av kollektivtrafikk, bygningsarbeid og et urbant vannfall, kan forbipasserende lytte til lyden av rottenes hverdagsliv – et sonisk univers som normalt ligger utenfor vår høreevne. Målet er ikke nødvendigvis å gjøre gnagerne mer tilgjengelige, mer menneskelige, men snarere å stille spørsmål ved hovedrollen vi så ofte gir oss selv.

Det er vi som har krittet opp begrensningen av vår egen hørsel og kalt det ultralyd, påpeker Winderen. Men verden er så mye mer.

Hun finner frem en liten oransje plastfirkant på størrelse med en Ultima-sjokolade, en av mange duppeditter hun bærer med seg på et knippe. Hun plugger den inn i iPhonen, åpner en app, og fargene som dukker opp på skjermen indikerer hvordan den lille ultralydmikrofonen fra Wildlife Acoustics plukker opp signaler rundt oss. Winderen frekvensdividerer, det spraker fra telefonen. Tanken på at det fra 20 000 hertz og oppover ligger et teppe av ukjente lyder er besnærende, uforståelig nesten. Og gjennom «Rats» gir ikke bare Winderen gnagerne en stemme, de får en ny estetikk, en verdi. Lyden fra den minglende menneskemengden som var tilstede under åpningen av installasjonen 6. september havnet i skyggen av rottenes knatring og skrik. Mennesket var ikke lenger i fokus, rollene var byttet om.

– Jeg liker det, å skyve på perspektivet vårt, bekrefter Winderen.

Det vi ikke vet
Utforskingen av det ukjente går igjen i Winderens over 25 år lange kunstnerskap. Hun har høstet stor internasjonal anerkjennelse, blant annet for sine undervannsopptak, som utgjør hovedvekten av virket hennes. I 2011 vant hun den prestisjetunge Golden Nica-prisen for CDen «Energy Field» (Touch, 2010), et portrett av marine økosystemer i Barentshavet, Norge og Grønland. For noen år tilbake gjorde hun Park Avenue Tunnel på Manhattan i New York om til et havdyp gjennom verket «Dive». Alt fra reker og torsk til plankton og is har fått taletid gjennom Winderens mange installasjoner og plateutgivelser , og det er ved havet hun føler seg mest hjemme – når hydrofonene bryter vannflaten, senkes mange titalls meter ned i det våte og gir henne nye verdener på øret.

– Jeg har alltid likt å utforske det jeg ikke vet noe om. Da jeg studerte biokjemi og foreleseren sa, «her er det mange hull, det er opp til dere å finne ut av», tenkte jeg, yes! Jeg liker at vi anerkjenner at det er mye vi ikke vet eller har kjennskap til, at vi kan pushe det for å se sammenhenger.

Winderen studerte matematikk, kjemi og fiskeøkologi ved Universitetet i Oslo, før hun fortsatte på kunstutdanning ved Goldsmiths universitet i London. Prosjektene hennes har brakt henne verden rundt, fra korallrev i Mellom-Amerika til russiske elveløp. Frekvensområdet for ultralyd begynte hun for alvor å utforske i forbindelse med installasjonen «Ultrafield» på MoMA i New York i 2013, hvor opptak av flaggermusenes ekkolokalisering var en del av verket.

– Hva leter du etter i opptakene du gjør?

– Det er mye jobb å finne noe interessant, jeg går etter det som er tydelig nok. Dyrene prøver jeg å la være mest mulig som de er, bortsett fra de vi ikke hører, som må saktes ned for å gjøres hørbare. På undervannsopptakene er målet å få et klart og tydelig opptak i forhold til utstyret jeg har, som jo vil farge resultatet.

– Hvordan er prosessen fra råmateriale til ferdig verk?

– Med «Rats» måtte jeg rense opptakene ganske mye på forhånd før jeg la dem i et slags forløp. Jeg prøver ikke å lage noe ferdig i studio, ettersom mange av lydene kan forsvinne i møte med frekvenser og bakgrunnsstøy på stedet. I «Rats» har jeg ingen sub for eksempel, det er så mye lavfrekvent i et bymiljø allerede. Men jeg lager en puls, det gjør jeg stort sett alltid. Og jeg jobber alltid i tre lag: En stor, generell oversikt, som kan være lavfrekvent, et vidt perspektiv som forteller noe litt nærmere, og så inn på det helt fokuserte – monoopptak av en art, for eksempel.

Tid og rom
Den endelige miksen av «Rats» er gjort etter at høyttalerne var montert og Tony Myatt fra Universitetet i Surrey hadde lagt inn sin spesialutviklede Spatial Audio Software. Myatt og Winderen har jobbet sammen i flere år, og professoren blir også flittig brukt av Chris Watson, Winderens venn og kollega, og mannen bak lydene i David Attenboroughs naturdokumentarer.

Winderen forteller at hun «maser veldig» på kuratorer om å få tid, helst flere dager, til å jobbe frem lydinstallasjoner i samsvar med rommet – selv om det noen ganger kan bli en dragkamp med kunstinstitusjonene, som gjerne ønsker lavest mulig kostnader knyttet til høyttalerleie. Hun vrir seg litt i stolen. Frem til 12. november kan verket «The Wanderer» oppleves som en del av gruppeutstillingen «Splice» på Oulu kunstmuseum i Finland, men selv har Winderen ikke vært der. Slike situasjoner vil hun helst unngå.

– Jeg er blitt veldig bestemt på at jeg må være på stedet og mikse, jeg må forholde meg til lydmiljøet som allerede er der. Med «Rats» har jeg jobbet gruppert, med tre rom, tre sfærer. Det er tre individuelle b-format-filer som spiller samtidig. Poenget er å bringe lyden vekk fra høyttalerne. Jeg har panorert flaggermusene fordi flaggermusene faktisk gjør det, flyr rundt, da er det greit. Men jeg er ikke så veldig opptatt av å smelle lydene rundt omkring, jeg er mest interessert i å lage rom.

– I form av en komposisjon?

– Jeg komponerer jo, men jeg har ingen utdanning innenfor elektroakustisk musikk. «Rats» har ingen begynnelse og slutt, den går i loop, så jeg har med vilje ikke tenkt et forløp slik som jeg ville gjort med en utgivelse på CD eller vinyl.

Kunst og miljø
Det er mer enn bare rotter som har fått plass i Winderens «Rats». Den gnissende tsk-tsk-lyden som dukker opp i flere av verkene hennes er lyden av undervannsinsekter som stridulerer, litt lavere frekvens fra vingeslagene til øyenstikkere og saktet ned ultralyd fra mennesker og mekanikk.

– Jeg liker godt de knitrelydene. Det er mye knitring og knepping rundt omkring, og i en installasjon funker det bra for å si noe om rommet.

Hun er også opptatt av lydene man ikke hører. I «Rats» har hun riktignok fanget opp ekkolokaliseringslyden til noen flaggermus i ultralydfrekvensområdet, men ikke på langt nær fra så mange som forventet.

– Det skyldes at det er blitt færre insekter her. Det er stor varsko om dette i USA, for eksempel. Hvorfor er det slik? Vi vet også at det er mye mindre sjøfugl i dag, alt henger sammen. Vi sitter og ser på, men vi må gjøre noe med det. Det er så viktig.

Winderens engasjement for kloden er gjennomgående, både i kunst og i samtale. Hun har selv sett med forferdelse hvordan isen i de arktiske områdene smelter. Dyrelivet i Oslofjorden kan hun bare glemme å få øre på i den overdøvende duren fra båter og skip som freser omkring, og generelt er lydforurensingen under vann enorm, påpeker hun.

– Det er nesten umulig å gjøre opptak under vann uten en menneskeskapt lyd, det er ille for dyrene som bor der. Militær sonar er intense bølger, og veldig destruktivt for dyrene. Det viser seg at hval heller sulter enn å gå inn i et område med mye lyd. Flaggermusene hører alle lydene vi lager i ultralydområdet uten at vi er klar over det.

Ved å dele så mye kunnskap som mulig om funnene hun gjør – og helst inn i skolen – håper hun å kunne skape nysgjerrighet og engasjement rundt miljø gjennom kunsten sin.

– Mates noen av funnene fra det etter hvert rike lydarkivet ditt inn i vitenskapen?

– Litt, men måten jeg arbeider på er ikke systematisk nok. Jeg var nylig på forskningsbåten «Helmer Hanssen» ute i havisen hvor jeg jobbet med prosjektet «Spring Bloom in the Marginal Ice Zone». 20 forskere så på hele vannsøylen, fra bunndyrene og opp gjennom de forskjellige lagene, og da så jeg de vanvittige prosessene for å samle inn materiale. Men jeg tror alles perspektiver må ses sammen – mitt perspektiv, forskernes, fiskerne som har vært på den båten i alle år – først da kan man begynne å si noe.

Mens vitenskapen ser på lyd gjennom spektrogrammer, er Winderen opptatt av å være på stedet og lytte mens hun gjør opptakene sine. På den måten kan hun følge nye lyder etter hvert som de dukker opp, enten det er en ny fiskesort, eller en torsk med en annen dialekt («Torsk kan høres forskjellige ut på forskjellige steder.»).

– Hva gjør lydene rundt oss med oss? Både de vi hører, og de vi ikke hører?

– De påvirker oss veldig mye, forholdsvis ubevisst. Phonkurven til hvert menneske er ulik. Hvor vi er aller mest sensitive vil være forskjellig fra hvert eneste menneske. Alle reagerer mye rundt barneskrikfrekvensen, i høyere mellomfrekvenser. Infraområdet, lyder under 20 hertz, hvor vi finner vindmøller og industrielt bråk, virker også uroskapende på oss. En bevissthet rundt lydmiljøene omkring oss er kjempeviktig.

Ultralydopptakene hun har benyttet på flaggermus og rotter ønsker hun nå å videreutvikle under vann. Og etter å ha krabbet på land sammen med gnagere en stund, er Winderen klar for hav og is igjen.

– Jeg skal opp til permafrosten. Jeg må finne ut hvordan det er når den smelter, for det er helt katastrofe. Men jeg må passe på å ikke bli for negativ. Vi må ikke gi opp.

«Rats – byens hemmelige lydlandskap» er kuratert av Natalie Hope O’Donnell og Anne Hilde Neset, og står frem til 14. oktober. Prosjektet omfatter også seminaret «Sounds of the City», som avholdes den 22. september på Munchmuseet.

Hun har også en 24 kanals installasjon gående på Tidalectics for TBA21 Academy i Augarten, i Wien fram til 19. November,
og åpner på Trafo 22. Oktober. «Spring Bloom in the Marginal Ice Zone» blir spilt i Árdna på SALT i Oslo hver søndag fra 11.00 – 15.00 som del av programmet Nord – Polar Soundtracks (Jana Winderen og Signe Lidén) kuratert av Hilde Methi..»