Bjørn Morten Christophersens «Krigsseilerrekviem» er et samtidsverk som berører

Av Helge Iberg, komponist og musiker

I februar hørte jeg komponist Bjørn Morten Christophersens oratorium «The lapse of time» i Frogner kirke og ble mektig imponert. Etter den opplevelsen ble jeg nysgjerrig på hans Krigsseilerrekviem, som i likhet med «The lapse of time» har blitt utsatt på grunn av pandemien. Jeg var til stede ved urframføringen i Konserthuset, og gjorde noen notater underveis som seg bygger dette innlegget på.

Krigsseilerrekviem er et stort anlagt oratorium bygget over tekster som Bjørn Morten Christophersen sjøl har funnet fram til og satt sammen på en forbilledlig måte. Bare researchen, utvalget og transformasjonen til libretto eller messetekst er et stort arbeid som fortjener oppmerksomhet og bifall.

Bjørn Morten Christophersen (Foto: organisertlyd.no)

Bjørn Morten Christophersens tonespråk er grunnleggende sett fritonalt og konsonerende vakkert. Han spiller på de musikalske spenningene i tonaliteten, samtidig som han forsyner seg av den moderne musikktradisjonens flytende og mer disharmoniske univers. Det gir han et stort spillerom der dramaets dissonanser kan folde seg ut uten å bli for ensformig grått eller fremmedgjørende. Men det er et fryktelig inferno han skildrer, og komponisten fremmaner dette med hele tyngden av sitt store janitsjarensemble og med en nyansert instrumentasjonspalett som han har full kontroll over.

Eksistensielle katastrofer og voldsom krig på havet innbyr jo til å fråtse i instrumentasjonseffekter, men Christophersen balanserte sine med gode marginer og uten at de føltes påtrengende. Den tradisjonelle vindmaskinen var brukt med måte, mens den mekaniske slamringen av skipsmaskinen i «avsindig fluktmodus» ble et perkussivt formelement som brakte framdrift og desperat uhygge. Lyden av en torpedo som nærmer seg, ble mesterlig igangsatt av en slående effekt i koret. Oi, virkningsfullt!

Men det var musikken, og ikke effektene, som bar dramatikken. Handlingen i oratoriet konsentreres om de dramatiske opplevelsene ved en torpedering, men brytes med jevne mellomrom opp av krigsseilernes tilbakeskuende tanker og feberfantasier (fra kjærlighetsopplevelser og barndomsminner), alt bundet sammen med latinske messeledd fra rekviemtradisjonen. Det er dette formuniverset Bjørn Morten Christophersen blåser liv i (bokstavelig talt) med sin musikalske skaperkraft.

En liten digresjon her: Vokalskrivingen i moderne musikkdramatikk kan av og til oppleves som en uendelighet av resitativer ofte avbrutt av kraftige orkesterutbrudd, eller innvevd og mer eller mindre oppslukt av den totale orkestersounden. Symfonisk opera er et stort apparat å mestre, og dette «kaotiske» er en av de store utfordringene for komponistene.

I Krigsseilerrekviem var sangernes solopartier klart melodiske og formet med musikalsk logikk som var tilgjengelig og gripende. Dessuten bød komponisten stadig på noen overraskende vendinger mot slutten av melodifrasene, som pirret forventningene og «løftet ånden».

Om jeg skulle driste meg til en liten innvending, måtte det være at helhetsinntrykket underveis ble en tanke massivt (i alle fall fra der jeg satt, bak oppe på balkongen). Selv om komponisten fikk Marinemusikken til å synge og klage, hadde kanskje satsen tjent på noen innslag av musikalsk intimitet, et orgelpositiv eller kanskje et harmonium, der teksten innbød til det? Det var riktignok et par steder der et trekkspill fikk stå alene eller som akkompagnement til sangsolist/kor, men det ga ikke den stille enkelheten jeg av og til savnet. På den andre siden måtte man bare bli imponert over at et ensemble uten strykere kan låte så nyansert og fargerikt, så jeg skal ikke gjøre noe stort poeng av denne kritikken.

Orkestersatsen var symfonisk, og ga overhodet ingen «korpsassosiasjoner». Assosiasjonene gikk heller i retning av det høye nivået som preger profesjonelle orkestermusikere i Norge i dag, sterkt representert ved dette store orkestrale løftet av Marinemusikken. Operakoret, ofte i en perfekt symbiose med solistene, bidro til et mektig og «humanisert» klanglig totaluttrykk. I det hele tatt var framføringen av Krigsseilerrekviem på et upåklagelig musikalsk nivå, toppet og profilert av en fremragende solistrekke og dirigenten Bjarte Engeset.

(En liten detalj som jeg merket meg: Det er alltid vanskelig å framsi noen korte, talte replikker på en naturlig måte midt i et lengre musikalsk forløp. Her synes jeg at «Bass 2», Magne Fremmerlid, gjorde en forbilledlig innsats. En enkel betoning i slutten av en setning kan avgjøre om replikken framstår som troverdig eller ikke. Det gjorde den hos Fremmerlid.)

Jeg skal avslutte dette lille innlegget med å framheve et flott musikalsk øyeblikk i Krigsseilerrekviem. Det handler om et parti der komponisten henter fram salmen «Hvo vet hvor nær meg er min ende» (visstnok mye brukt ved begravelser på havet). Nå er det ikke noe nytt at komponister lar lengre partier av strevsom musikalsk konflikt munne ut i en lysende tonal koral (et kjent eksempel er Béla Bartóks «Konsert for orkester»). Dette er et musikalsk grep som skaper perspektiv, konsonans og forsoning.

Så skjer også i Krigsseilerrekviem, men det er den «disharmoniske kalibreringen» av orkestersatsen videre som skaper det musikalske høydepunktet i mine ører. Den pinefulle resonansen fra sjøfolkenes lidelser flettes gradvis inn i musikken når ensomme treblåsere synger sine klagesanger fra et annet harmonisk univers. Disse motstemmene blir til en sirlig flettet arabesk som omgir den tonale klarheten i koralen.

Resultatet er en utrolig vakker musikk, der skjønnhet og ubotelig sorg framtrer i en begrepsløs forening. En sånn paradoksal forsoning eksisterer jo ikke i det virkelige livet, men kan oppleves i musikken dersom komponisten evner å vise oss det. Det gjør altså Bjørn Morten Christophersen i sitt Krigsseilerrekviem – et nytt norsk musikalsk storverk, som jeg foreløpig ikke har sett en eneste anmeldelse av. Verket kan høres i sin helhet på NRK «Alltid klassisk», torsdag 16. juni. Anbefales!

PS: Minerva-redaktør Nils August Andresen etterlyser samtidsmusikk som kan fylle en funksjonell rolle i samfunnslivet. Hvorfor er det nesten ingen som velger samtidsmusikk til livets store og berørende øyeblikk?, spør han i essayet «The day the music died». Krigsseilerrekviem, bestilt av Den Kongelige norske marines musikkorps for å hedre norske sjømenns ofre i de to verdenskrigene, er, etter min mening, et eksempel på det han etterlyser.