(Foto: Privat)
Å lage Ballade
I anledning Ballades 25-årsjubileum som nettmagasin, inviterer vi sentrale stemmer som har vært viktige for tidsskriftets historie – skribenter, redaktører og bidragsytere – til å dele sine perspektiver.
I anledning Ballades 25-årsjubileum som nettmagasin publiserer vi i ukene fremover en rekke kavalkade-saker. Først ut er komponist Synne Skouen, som var den første redaktøren av papirtidsskriftet Ballade (fra 1977). Skouen har vært en vital del av norsk kulturliv i mange tiår, som kritiker og kulturspaltist i Aftenposten, som musikksjef i NRK fra 1993 til 1999 og kultursjef samme sted fra 2000 til 2001. Hun har skrevet kammermusikk, orkesterverker og lagd musikkdramatiske verk for film og TV.
Fra hornet på veggen registrerer jeg at når ballade.no fyller 25 år, er det bare to år til tidsskriftet Ballade fyller 50. Det skjedde i regi av Ny Musikk, og som første redaktør satt jeg og lette etter et godt navn, og bladde meg gjennom passende leksika.
Når redaksjonen nå har bedt meg, og andre, om synspunkter på viktigheten av musikk- og kulturjournalistikk i dag og i årene framover, vet jeg at den vil få gode svar, med utropstegn etter. Omtrent i det jeg setter meg ned for å skrive, kommer nyheten om nedleggelsen av – som ett av flere ulike musikkformater – «Spillerom» i NRK P2. Programmet kan med rette kalles samtidsmusikkens siste skanse, eller åpne råk i den journalistiske offentligheten.
Les også: Synne Skouen 70 år: Vil skrive til det ikke er flere toner igjen
P2 lød en gang på nittitallet i forrige årtusen navnet Kulturkanalen, og NRK Radio hadde toppsjefer som tok ansvar også for smale genre. Selv var jeg musikksjef, og da Ballade var truet av nedleggelse, fikk vi lov til å innlemme det i musikkredaksjonen og gi det ut som bladet Musikken. Inntil vi ikke fikk lov lenger – og stafettpinnen ble plukket opp av det gode, gamle musikkinformasjonssenteret MIC, og slik etter hvert ble sikret en digital framtid som ballade.no.
Hvis jeg skal si noe om Ballade da og nå, må det være at det startet som et kampskrift mot det etablerte musikklivet og datidens repertoarpolitikk, med tyngdepunkt i samtidsmusikken, men også med et våkent øye for andre smale genre. Det sprang i høyeste grad ut av Kunstneraksjonen-74, og samarbeidet med andre kunstnere, og ble slik også et utstillingsvindu for bildekunstneren Terje Roalkvam, som Ballades visuelle formskaper, og fotografene Tom Sandbergog Jamie Parslow.
Fordi Henie-Onstad Kunstsenter, med Ole-Henrik Moe i spissen, den gang lokket til seg også viktige kunstnere fra det internasjonale musikklivet – som John Cage – fikk vi for eksempel Tom Sandbergs nå ikoniske portretter av Cage, først publisert nettopp i Ballade.
Les også: Synne Skouen: Nødvendige granskinger
Ballades utvikling, fra kampskrift mot det etablerte musikk- og kulturlivet, via NRK til MIC og ballade.no, gir et ganske betegnende bilde av utviklingen i musikklivet generelt. For etter hvert som både aviser og NRK i økende grad har abdisert fra ansvaret for omtale, kritikk og mangfold, er jo Ballade blitt mer av et lojalt forsvarsverk på vegne av hele det profesjonelle musikklivet.
Det er der vi får vite om den internasjonale suksessen komponisten Kristine Tjøgersen har for tiden – i en presseverden der vi i beste fall ellers får lese om bragdene til en Leif Ove Andsnes eller Lise Davidsen. For nå å holde oss til vårt eget domene, og ikke ergre oss bort over det ensidige fokuset på sport og underholdningskultur.
Ledige stillinger
Dere spør: Hva slags journalistikk trenger musikklivet mer av i årene som kommer? Vi kan som eksempel begynne med i dag og i morgen.
Da trenger vi, umiddelbart, et borende blikk og en tydelig redaksjonell stemme vis-à-vis de planer vår skattefinansierte rikskringkasting nå har lagt for å fullføre mange års rasering av musikktilbudet. Man kan vanskelig tenke seg planer som – i sin konsekvens – kan bli verre for alt musikkliv i dette landet (valgseier for FrP unntatt), enn disse.
Kanskje trenger vi at Ballade igjen – også – blir rigget som kampskrift.
