Nødvendige granskinger

Ballades aller første redaktør, Synne Skouen, fikk ansvaret for å bygge opp tidsskriftet fra 1977. Meningen var å utfordre feltet med et kritisk blikk, og den kritiske innfallsvinkelen holdt hun på de årene hun laget Ballade, etter hvert sammen med Ståle Wikshåland, og senere videreført av Geir Johnson. Vi har invitert henne til å trekke noen linjer mellom den gang og nå.

– Først av alt: Hvorfor Ballade?

– Jeg tror man kan si at Ballade sprang ut av kunstneraksjonen. Miljøet var blitt politisert og hadde behov for et organ som kunne følge opp. Åse Hedstrøm tok initiativet da hun var leder for Ny Musikk. Når man nå sier at Ballade har kommet «hjem» til Komponistforeningen, er ikke det helt riktig. Ny Musikk var eier av Ballade.

– Du sier at Ny Musikk ønsket seg et organ. Ballade har likevel aldri vært et medlemsblad for noen organisasjon?

– Fra begynnelsen var dette ment å være et redaksjonelt uavhengig organ, hvor nyhetsstoff og fagstoff sto side om side. Vi var små, og hadde ingen ansatte, men knyttet til oss ulike skribenter. Flere av dem var ambisiøse nyhetsfolk. For feltet tror jeg det er viktig at noen kan se det litt utenfra, og stille spørsmål ved strukturer vi som jobber tett på feltet tar for gitt.

– Hva var vanskeligst og hva var morsomt?

– Det var selvfølgelig utfordrende å få bladet til å gå rundt økonomisk sett. I tillegg var det en utfordring å være hardbarket. Noen sluttet å hilse, det hører med til den typen kritisk arbeid.

– På den andre siden var det svært morsomt å snekre sammen bladet, og få samarbeide med fagskribenter og ressurser. Blant dem var billedkunstneren Terje Roalkvam som sto for designet, og Tom Sandberg, den gang ung og ukjent, som var én av fotografene som tok bilder for oss. Det var også artig å tenke tematisk. Vi hadde temanummer om musikk og barn, musikkdramatikk, kritikkens rolle, musikkformidlingen i NRK, og mye mer.

– Hva var den viktigste ambisjonen?

– Det var å stå for en kritisk journalistikk. Vi ønsket å få kulturspørsmål på førstesiden i dagsavisene, og det klarte vi, flere ganger. Vi var arrogante, fryktløse og ambisiøse. For eksempel tok vi ikke fem flate øre for å slå opp krisene rundt kunstneriske ledere som Toralv Maurstad på Nationaltheatret og Sverre Bruland som leder for Kringkastingsorkesteret. I den sistnevnte fokuserte vi på musikernes opprør. Jeg husker at Arne Nordheim stilte spørsmål ved dette på et av møtene i Ny Musikk. Han spurte om vi var klare over hvilken kjempeinnsats Bruland hadde gjort for norske komponister. Det tok vi ikke til oss i det hele tatt, men jeg rødmer litt i dag når jeg husker hovmotet vi viste ved å opptre som vi selv var høyt hevet over kritikk.

– Det var mye å ta tak i den gangen, og vi måtte ikke egentlig grave for å finne sakene. Vi sto i en brytningstid hvor man bygget institusjoner og kjempet for levelige vilkår for samtidskunsten. Vi skrev også om dansens vilkår, og andre sjangre. Det sydet av holdninger.

– Mange ting er annerledes, ikke minst musikkfeltet selv. Det er blitt bredere og mer fragmentert. På 70- og 80-tallet var Høvikodden et midtpunkt. Hit kom kunstnere som Laurie Anderson, John Cage, Mauricio Kagel, Dieter Schnebel og flere. Temanumrene ble mer eller mindre lagt i hendene på oss, og siden det var få arenaer å velge mellom, forholdt «alle» seg til det som skjedde her og diskuterte det. Ballade var selve stedet for diskusjonene. Ikke dermed sagt at jeg ønsker meg tilbake til den tiden. Det er selvfølgelig en fordel at det skjer mye, at man har langt flere inputs å ta til seg i dag.

– Hva med musikkjournalistikken generelt, har forholdene endret seg fra 80-tallet til i dag?

– Tidligere var det mange flere anmeldelser på det seriøse feltet. Selv var jeg musikkanmelder i Arbeiderbladet i 10 år, og vi skrev to-tre ganger i uka om det som skjedde innen klassisk og samtidsmusikk. Sporadisk fantes kunstnerportretter og intervjuer. Men kritisk nyhetsjournalistikk på musikkfeltet var det lite av, og det litterære preget kulturjournalistikken i dagspressen enda mer enn i dag.

– I dag kan enhver kulturredaktør med rette si at volumet på kulturjournalistikken har økt, men vektingen ligger i overveldende grad på underholdning. Vi ser mye lanseringsjournalistikk rundt de kommersielle uttrykkene, lite om den alternative musikkulturen, og den kritiske musikkjournalistikken er sjelden vare. Det er ikke mange som våger å mene noe på dette feltet, og så godt som ingen tar de kinkige sakene. Etter min mening trenger man et Ballade som er sjangerbredt og har et like kritisk blikk på alle stilarter, som tar alle sjangre på alvor. Kanskje er ikke målet er å være den som presenterer de krasseste sakene? Det har skjedd mye siden kunstnerkampen på 70-tallet. Journalistikken som derimot holder et vedvarende undersøkende blikk på samtidsmusikken, i bred forstand, er fraværende.

– Hvorfor mener du at det krasse ikke lenger er det viktigste?

– Fordi konflikt er blitt et mantra i all annen journalistikk. I dag er det gjerne slik at de få oppslagene om samtidsmusikken og -kunsten i dagspressen handler om en skandale. Da er det kanskje like viktig å distansere seg fra den måten å gjøre tingene på, og heller bedrive en nødvendig, undersøkende journalistikk mot alt det som til vanlig faller under radaren.

Følg musikkdebatten: Ballade på Facebook
Følg Ballade på Twitter