Synne Skouen 70 år: Vil skrive til det ikke er flere toner igjen

Komponist og musikkommentator Synne Skouen er 70 år. Vi snakker med henne om musikken, kritikken og karrieren.

Kalender

Ivan Mazuze Band

24/10/2020 Kl. 19:00

Viken

Kampenjazz: Skarbø Skulekorps

25/10/2020 Kl. 20:00

Viken

Karethe Eriksen // Hos Solveig

31/10/2020 Kl. 19.00 og 21.30

Viken

Intervjuet Ballade har gjort med komponist Synne Skouen er gjort både i tekst og som videoopptak. Opptaket ser du via toppbildet i denne saken, eller via lenken i saken. Dette er et ledd i Ballades ønske om å utforske nye og flere måter å formidle på, og å styrke og forstørre våre formidlingsformer og -kanaler. Ballade har mottatt støtte fra Stiftelsen Fritt Ord til denne satsingen gjennom deres ekstrabevilgninger i forbindelse med koronakrisen.

 

– Det faller meg veldig lett å være musikkskribent. Men jeg er nærmest meg selv, og den jeg ønsker å være, som komponist. Det er det ikke noen tvil om.

Synne Skouen (70) tenker seg om.

– Men jeg er en klønete komponist, ikke virtuos. Jeg lengter etter å lage noe som er så enkelt at alle kan forstå det, men det skal mye til for å lage et godt verk. Det er en hårfin linje, plutselig blir det enkle banalt. Å komponere er det jeg synes er både vanskeligst og lettest i verden.

Er stridbar av natur
Synne Skouen sitter blant blå innredning i sitt eget kjøkken og forsøker å gi et tilbakeblikk på egen karriere. Datter av journalist og filmskaper Arne Skouen og pianist og skuespiller Kari Øksnevad, var kjent som skuespiller i farens filmer som barn, men har siden hun var 18 år hatt karrierer både som musikkjournalist og komponist.

– Jeg skriver for å komme i kontakt med andre mennesker, og musikken er den ærligste måten å gjøre det på

Hun startet som sommervikar i det som da het Arbeiderbladet, den samme sommeren hun søkte seg til Musikkhøgskolen i Wien. Etter den østerrikske musikkutdannelsen har hennes arbeidsliv vært i spagat mellom de to yrkene. Hun har skrevet kammermusikk, orkesterverker og komponert for film og TV, og i tillegg vært både musikksjef og kultursjef i NRK, redaktør for det da nyoppstartede tidsskriftet Ballade, og mangeårig kulturkommentator i Aftenposten.

– Komponister må stort sett jobbe med noe annet ved siden av å skrive musikk. Mange er lærere, men min funksjon har vært journalistikken. Jeg hadde en mor som var musiker og en far som var journalist, så det ble ikke noe sprik, heller en sammenføyning av det de drev med. Det har kjentes som en meningsfull kombinasjon, oppsummerer hun.

Lite oppmerksomhet rundt samtidsmusikk
I august fylte komponisten og kulturnestoren 70 år. Koronapandemien satte en stopper for hennes private planer om pølsefest i hagen. Men jubileet ble offentlig feiret med blant annet bokslipp og jubileumskonsert. 9. september kom Den nysgjerrige lytter. Fra Arbeiderbladet til Facebook. Samtaler med Synne Skouen av journalist Bodil Maroni Jensen – en samtalebok som også inneholder Skouens egne tekster fra både dagspresse og nisjemedier gjennom 50 år. 15. september ble hun feiret under Ultima-festivalen med en egen festkonsert med Det Norske Kammerorkester på Sentralen i Oslo, og hun deltok i en samtale om musikkritikk i samarbeid med Ballade.no i forkant.

Synne Skouen: Musikk og kritikk from Ballade on Vimeo. Video og intervju ved journalist Gabrielle Graatrud.

– Jeg har aldri feiret runde tall før, og synes egentlig jubileer og festskrift er noe tull. Men jeg tøyser med at hadde jeg visst hvor gøy det var å fylle 70 år, hadde jeg gjort det før. Nå får jeg både en konsert og en bok. Det er fint å bli spurt om noe, sier Skouen.

70-åringen har kjempet hele livet for å utvide antall kanaler for formidling av samtidsmusikk, og til sin egen festkonsert har hun valgt ut musikk hun mener fortjener å bli hørt. For mens Skouen som komponist er kjent for sine lavmælte verker, har hun vært høylytt i kulturoffentligheten og gått hardt ut for det hun brenner for.

– Jeg er ikke er så flink til å holde tåta om kontroversielle temaer. Det har vært meningsfullt, men også krevende. Jeg kunne nok ha overlevd mer harmonisk på andre måter. Men er man stridbar av natur, er man det, sier hun og rister på hodet.

Gikk i protest
Synne Skouens engasjement har ofte vært synlig. I 2001 forlot hun jobben som første kultursjef i NRK, etter kun 13 måneder i sjefsstolen, i protest mot kanalledelsens nedprioritering av kunst- og kulturstoff.

– Ledelsen hadde andre planer for kultursatsingen enn det jeg ønsket, og da måtte jeg gå, oppsummerer hun selv.

På nyåret sluttet hun som kommentator i Aftenposten. Det utrettelige arbeidet med å skrive om smal kunst var til ingen nytte, konkluderte hun i siste spalte for avisen.

– Jeg var spaltist der i nesten 20 år, og kunne ikke fortsette evig. Etter femti år må jeg konstatere at det ikke nytter, og at det er grenser for hvor mange nye måter man kan finne til å formulere «det samme» på. Jeg ble kulturkjerringa som gnålte om noe mediene har sluttet å ta ansvar for, sier hun.

– Den smale kulturen har lenge vært på vei ut, og blitt fortrengt av det som er kommersielt. Det er så allment kjent at det nesten er unødvendig å si. Men jeg ser frem til at pressen på et tidspunkt må ta opp hvorfor de abdiserte, og sluttet å dekke de tyngre delene av norsk kunst- og kulturliv.

Elsker Facebook
Skouen har egentlig gitt seg som debattant, og nøyer seg nå med hjertesukk i pressen. Men hun diskuterer fortsatt gjerne musikk med andre i sosiale medier.

– Jeg har flyttet inn på Facebook, og elsker Facebook. Der kan de som holder på med kulturliv diskutere, og man kan få til ganske meningsfulle utspill der, mener hun, men tar seg i det og legger til:

– I lengden er det ikke sunt med ikke-redigerte medier, der alle kan holde på med sitt, uten å få det kritiske blikket på seg. Jeg ønsker meg ansvarlige redaktører, kritiske journalister og folk som velger ut hva som kan være interessant for meg å oppdage i dette store mangfoldet. Det er viktig, sier Skouen og lener seg fremover.

– Jeg vil ikke finne alt av ny kultur selv. Jeg vil ikke være min egen redaktør.

Hun er glad for at Ballade.no holder stand, mer enn 43 år etter at hun var med og startet musikktidskriftet. Men hun savner flere medier som nøyere gransker norsk kulturliv, og mener pressen egentlig er forpliktet til å følge bedre med.

– Ballade er et viktig vannhull som dekker over mye, men det trengs mer kritisk journalistikk om vår bransje. Staten subsidierer vårt musikkliv, men hvor er kvalitetskontrollen? spør hun retorisk.

Skouen mener likevel at institusjonene må ta noe av ansvaret for den manglende medieinteressen.

– Det er blitt sånn fordi de klassiske institusjonene i liten grad har fulgt med i tiden, men har insistert på å fremføre de samme gamle verkene om att og om att. Det som anmeldes i pressen i dag er nye bøker og nye verker. Det er grenser for hvor mange ganger en avis kan skrive om Beethoven.

Jeg ble kulturkjerringa som gnålte om noe mediene har sluttet å ta ansvar for

Skouen mener det er øredøvende stille om samtidsmusikken i norske medier, men frykter likevel ikke for kunstformens eksistens.

– Jeg er ingen spåkvinne, men jeg er optimist. Det skal godt gjøres å ta knekken på samtidsmusikken, det tror jeg ikke noen klarer. Det er mye innovasjon i måten folk lager konserter på nå for tiden, og interessen fra publikum er fortsatt stor. Vi får bare håpe at samtidsmusikken ikke blir totalt usynlig, selv om den er borte fra pressen og mediene. Jeg velger å tro at det aldri vil skje.

Prestasjonsrettet miljø
Selv har hun ikke lenger behov for å skrive om andres musikk. Hun vil helst komponere selv. Hun forsøker derfor å legge telefonen i et annet rom slik at sosiale medier ikke stjeler fokus når hun skal skrive musikk. Ved sine daglige jobbøkter tar hun frem noteark, blyant og viskelær, og rigger seg til foran de store vinduene i stua.

– Jeg jobber på gamlemåten, sier hun og demonstrerer med å tegne på de store skissearkene fremfor seg.

Jeg kan ikke leve uten, sier Synne Skouen om hundene sine i videodelen av dette intervjuet. – Jeg skjønner ikke hvordan folk kan leve uten dyr.  (Foto: Gabrielle Graatrud)

Akkurat nå jobber 70-åringen med sitt neste store verk, operaen FRAM som skal ha premiere på Den Norske Opera & Ballett i 2022.

– Den er til en originaltekst som handler om en eldre dame som er i ferd med å dø, men hun tror hun er på vei til Nordpolen med Nansen og gutta. Da kan alt skje, og det gjør det, forteller hun.

– Jeg er selv en eldre kvinne. Jeg har vært og er veldig fascinert av Fridtjof Nansen og alt han stod for. Så den kommer tett på, sier hun om verket som er i kammerformat.

Hun elsker å sitte ved arbeidsplassen sin og komponere.

– Musikken har vært en kanal for å nå ut hele mitt liv. Jeg skriver for å komme i kontakt med andre mennesker, og musikken er den ærligste måten å gjøre det på. Du blir veldig sårbar av å jobbe med musikk, og det er den følsomheten jeg forsøker å formidle. Du må få kontakt med følelsene, ellers blir det bare et flinkt materiale, mener hun.

– Musikkmiljøet er veldig prestasjonsrettet, men jeg jobber intuitivt, og prøver å unngå å være flink. Jeg får ikke til å være briljant. Men prøver å sabotere flinkhetskulturen og jobber med å skrape vekk alt overflødig i materialet, komme ned til det enkle, til det bare ligger en bitteliten rosin igjen.

Vil skrive til siste slutt
Ballade.no gjorde nylig et intervju med komponist Ragnar Søderlind som fortalte at han opplevde en splittelse mellom norske komponister, og mente at tonale komponister har fått et annenrangsstempel av Norsk Komponistforening. Synne Skouen har vært leder av Norsk Komponistforening, og forstår Søderlind.

– Jeg kan forstå hans frustrasjon over det hegemoniet som modernismen inntok for noen ti år siden. Men jeg har aldri møtt en kunstner som kjenner seg innafor. Det satt frustrerte kunstnere på hver sin side av de skillelinjene han snakker om. Men jeg sluttet i Aftenposten blant annet som protest fordi en ny opera av Søderlind ikke ble anmeldt i noen av de aviser jeg til en hver tid leser. Og det er generelt lite oppmerksomhet rundt all form for samtidsmusikk, så vi er uansett i samme båt nå, sier hun.

Skouen er likevel ikke lenger opptatt av gamle konfliktlinjer.

– Nå er jeg i en alder der jeg synes det er viktigere med venner. Jeg har ikke det samme behovet for å være høy og tydelig lenger. Jeg vil heller forsones, og jeg vil helst benytte tiden på mitt eget arbeid, sier hun.

Hun håper og tror at hun kommer til å sitte foran vinduene i stua og komponere til hennes egen livsmars er over.

– Jeg har tenkt å fortsette helt til det ikke er flere toner igjen.

For å kommentere her må du ha en Facebook-konto. Dersom du har en mening du ikke får postet her kan du sende oss en e-post.

Stillinger

Førsteamanuensis II i klarinett

Norges musikkhøgskole (NMH)

Førsteamanuensis i musikkvitenskap

NTNU – Institutt for musikk

Kulturhusleiar

Sogndal kulturhus

Salgs- og publikumsansvarlig

Arktisk Filharmoni

Hold deg oppdatert

Meld deg på vårt nyhetsbrev