Mener musikkhistorien er urettferdig

Lørdag 27. juni fyller Ragnar Søderlind 75 år. Han har komponert i mer enn 60 år, men føler at mye av hans arbeid er blitt motarbeidet.

Kalender

Fiolinens gullalder

26/09/2020 Kl. 19:00

Oslo

Knut Vaage: multiMORF remix vol 1

26/09/2020 Kl. 20:00

Vestland

Ghazal- og qawwali-kveld

26/09/2020 Kl. 18:00

Oslo

Høstlandskap

26/09/2020 Kl. 16:00

Oslo

Intervjuet Ballade har gjort med komponist Ragnar Søderlind er gjort både i tekst og som videoopptak. Opptaket ser du via toppbildet i denne saken, eller via lenken i saken. Dette er et ledd i Ballades ønske om å utforske nye og flere måter å formidle på, og å styrke og forstørre våre formidlingsformer og -kanaler. I tillegg til å produsere tekstlig materiale, vil vi gjøre flere lyd- og bildeopptak vi publiserer som podkast i Ballade radio, videointervjuer og nettmøter og foredrag i videoformat. Ballade har mottatt støtte fra Stiftelsen Fritt Ord til denne satsingen gjennom deres ekstrabevilgninger i forbindelse med koronakrisen.

– Det er interessant hvor urettferdig musikkhistorien er, og hvor mye fantastisk som er skrevet, ikke minst av kvinner, og folk utenfor Europa og i vårt eget land. Men jeg tror aldri det klassiske musikklivet vil gripe fast i noe av det, norsk musikkliv har stivnet fullstendig, slår Ragnar Søderlind fast fra sin egen stue på Marienlyst i Oslo.

Komponisten fyller 75 år lørdag 27. juni, og Ballade møter ham for en prat om hans 60 år lange karriere. Søderlind trekker flere ganger fram at han mener musikkhistorien er urettferdig, og er spesielt opptatt av at de store skillene i det klassiske musikklivet i Norge snart må viskes ut.
– Det har vært et skisma i musikklivet, og en polarisering av komponistmiljøet. Det begynte allerede på 1980-tallet. Jeg kaller meg tonal komponist, og mitt store prosjekt, om jeg har hatt noe prosjekt, er harmonien eller akkordene i musikken, det som er kjernen i hele den europeiske musikkulturen, i motsetning til for eksempel Østens musikk. Jeg vil bevare spenningen i et forløp, og det har jeg holdt meg til i hele min karriere. Men selv om jeg skriver tonalt og melodisk, bruker jeg mange av samtidens og den nære fortidens virkemidler. Likevel blir vi som skriver tonalt sett på som annenklasses komponister i norsk musikkliv.

Søderlind tenker seg om.
– Jeg liker ikke å bli kalt samtidskomponist. Jeg er komponist. Alle komponister har vært samtidskomponister, og alle komponister har skrevet samtidsmusikk.


Se videoopptak av intervjuet med Ragnar Søderlind her. Video og intervju ved journalist Gabrielle Graatrud.

Skrevet siden 14-årsalderen
Rett bak han står et arbeidsbord med to skjermer, et notestativ og en lang rekke tangenter. Derfra har han komponert de senere av sine nå 130 opus. Herfra jobber han fortsatt, nå som han ikke lenger underviser som professor i komposisjon og instrumentasjon ved Norges musikkhøgskole, et par steinkast unna. Søderlind startet å komponere allerede som 14-åring, har skrevet bestillingsverk til nesten alle større musikkinstitusjoner i Norge, og ansees å være en av Norges mest produktive komponister. På hans merittliste er blant annet ti symfonier, samt konsertene for fiolin, bratsj, cello, klaver og trompet. Søderlind har i tillegg skrevet fire balletter, tre over litterære emner: Hedda Gabler, Kristin Lavransdatter, Victoria og en, Mellom amor og psyke, over Edvard Munchs billedkunst, samt operaene Esther og den blå ro, Rose og ravn og Olav Tryggvason.

– Jeg er det man kaller tradisjonalist, jeg tar en tradisjon, lar den gå gjennom meg og lar ny musikk inspirert av noe gjenkjennelig komme ut på den andre siden.

Hans aller første stykke var en marsj til 60-års-jubileet til eget skolekorps på Grünerløkka skole i 1961. Marsjen ble populær, og etter hvert spilt i Universitetets aula. Hans verker er siden spilt på scener over hele verden, men Søderlind føler seg likevel ofte misforstått innad i det norske musikklivet – og har flere ganger gitt uttrykk for dette.

– Det ble tidlig en splittelse i Komponistforeningen, og de som stiftet Ulitma-festivalen tok makten. Jeg følte at de direkte motarbeidet det jeg stor for. Når man ser på hva Komponistforeningen har tilbudt musikklivet, er det Ultima-musikk og plingplong som har hatt forrang. Ser man på hvem som har fått priser, er det stort sett også de samme. Men det burde ikke være en forskjell om man skriver i den ene eller den andre stilen, mener han.

LES OGSÅ: Et eget århundre: Ragnar Søderlinds fjerde symfoni

Fått kritikk
På grunn av splittelsen i det norske musikklivet, er alle hans største bragder også blitt sterkt kritisert, mener Søderlind. 74-åringen trekker frem balletten Victoria, basert på Knut Hamsuns roman, som ble urfremført under Festspillene i Bergen i 1986 som en av de virkelige høydepunktene i egen karriere. Han stod selv som dirigent da balletten ble urfremført til rungende jubel. Men stykket fikk blandende kritikker.
– Jeg er det man kaller tradisjonalist, jeg tar en tradisjon, lar den gå gjennom meg og lar ny musikk inspirert av noe gjenkjennelig komme ut på den andre siden. Jeg ville ha koloritten fra 1890-tallet i Victoria, så jeg har med hentydninger til Tsjajkovskij, Richard Strauss og flere andre fra den tidsepoken, for å gi balletten en farge. Men det fikk jeg veldig kritikk for. Det var flere av mine kolleger som ytret at de ikke likte at jeg brukte musikalske elementer fra 1890-tallet. Men jeg ville inkorporerte alle stilartene som tilhørte stykket, i tillegg til min egen stil, sier han.

LES OGSÅ Søderlinds innlegg i debatten om tradisjon og eksperiment i samtidsmusikken

Ville slutte
Han skulle ønske at flere av de norske institusjonene var villige til å sette opp nye norske verker, og har opplevd at flere av hans bestillingsverk er blitt avlyst.
Tyngst var det da Fruen fra havet, et bestillingsverk til åpningen av det nye operahuset i Bjørvika, ble tatt av plakaten før den var ferdig – en avgjørelse som skapte mye debatt.
– Jeg tror jeg har mektige fiender i musikklivet som ikke liker det jeg står for. Jeg mener ennå at den operaen er noe av det beste jeg har gjort, sier han og ser ut i lufta fremfor seg.

– Etter det bestemte jeg meg for å gjøre ferdig de bestillingene jeg hadde, og så slutte å komponere. Når man ikke blir tatt mer alvorlig enn det, bestemte jeg meg for å slutte. Jeg hadde ikke lyst til å bidra til et musikkmiljø som bare trakk på skuldrene, innrømmer han.

Ragnar Søderlind (Foto: Lisbeth Risnes / Nasjonalbiblioteket)

Men etter avgjørelsen opplevde han uventet stor suksess med flere verk, i tillegg ga et plutselig gjensyn med et av hans favorittdikt ham arbeidslysten tilbake.
– Ja, jeg tok plutselig frem The Waste Land av T. S. Eliot, og fikk tonesatt hele diktet. Musikken er ikke oppført, men det er et fantastisk dikt, og etter det endret jeg måten jeg skrev musikk på. Jeg har alltid skrevet til tekster, men etter dette fikk jeg et helt eget tak på dette med å komponere til tekst. Jeg føler jeg ble en bedre komponist.
– Men det er ikke sikkert norsk musikkliv synes det da, legger han til.

– Når man hører musikken, bør man oppfatte hva meningen med ordene er og omvendt. Musikken bør ta tekstens poenger. Musikk bør også kunne tale alene.

Skriver om livet
For Søderlind har det vært viktig å gå videre, og han har også benyttet arbeidet for å bearbeide hendelser i eget liv. Et av sine favorittverk komponerte han etter at moren og faren hans døde med kun fire dagers mellomrom i 1991.
– Den langsomme satsen i cellokonserten min skrev jeg etter de begge døde. Den er skrevet med det jeg kaller påholden penn. Jeg tenkte ikke, bare skrev, forteller han.
– Det har vært viktig for meg å kunne skrive om ting i eget liv, og kunne bruke musikken til alle sider av livet. Jeg vil ikke komponere musikk som bare kan spilles på spesielle festivaler, men musikk som kan være for enhver.

Søderlind ser på musikken som et språk, og liker å legge inn referanser mange kjenner igjen, ikke finne opp språkbilder som er uforståelige for de uinnvidde. Han har også alltid vært opptatt av at musikken skal tale for seg selv, og at den ikke skal være avhengig av teksten for å formidle et budskap.
– Jeg mener at populærmusikken er blitt for avhengig av tekst, fordi mye av musikken ikke lenger har kraften til å stå opp mot teksten, sier han, og gir et eksempel med å synge de muntre tonene som følger den triste teksten i den gamle skillingsvisen «I en sal på hospitalet».

– Når man hører musikken, bør man oppfatte hva meningen med ordene er og omvendt. Musikken bør ta tekstens poenger. Musikk bør også kunne tale alene.

Han etterlyser også at flere snakker om norsk klassisk musikk, og at flere forsøker å tilgjengeliggjøre samtidsmusikken. Selv fikk han én strålende kritikk av sin nyskrevne kirkeopera Draumkvedet, som ble fremført i januar i år. Verket fikk ellers lite oppmerksomhet.
– Norsk klassisk musikk får liten oppmerksomhet. Jeg skjønner ikke hvorfor hele den norske musikk-tradisjonen er gått under grunnen. Mye av den nye musikken blir ikke spilt, fordi vi ikke har noen tradisjon som går tilbake til starten da vi begynte å skrive norsk musikk her i landet. Jeg er stort sett pessimist når det gjelder den klassiske samtidsmusikken, sukker han og legger til at han tror dirigentene ikke prioriterer norske verk.

Skjermbilde av Instagrampost: Ragnar Søderlind og koreograf Elizabeth Svarstad under premieren på operaen Draumkvedet 6. januar i år (Foto: Daniel Bunzel)

– De store institusjonene svarer ikke på korrespondanse omtrent, og når de får et partitur, blir det ikke vurdert. Det er vanskelig å svelge. Dirigenten, de kunstneriske sjefene er også alltid utlendinger på vei opp. De er interessert i seg selv og sitt eget repertoar. De tenker ikke på at landet også har en kultur. Jeg lurer på hvor det blir av følelsen for det norske i musikken.

LES OGSÅ: Hvorfor må samtidsmusikken være upopulær?

Søderlind angrer også på at han ikke har kjempet mer for å få oppmerksomhet rundt sine verker.
– Når et verk er ferdig, bryr jeg ikke så mye om det lenger. Jeg lar det få stå på egne ben med en gang, så jeg har ikke gjort nok for verkene mine. Men det er 130 opus, og mange er store, så da blir det vanskelig å propagandere for alle mine verk, sier han.

Søderlind håper imidlertid at det nye styret i Komponistforeningen vil gi større plass til tonale komponister, og at ny, norsk musikk etter hvert vil bli prioritert av de norske institusjonene. Han selv fortsetter uansett å komponere musikk så lenge han kan.
– Jeg har nettopp skrevet ferdig min tiende symfoni nå. Eller jeg kaller den Symphonia X. X er tallet ti, men det kan bety exit, ekstra, eller masse forskjellig. I tillegg har den fått en aktuell undertittel: Corona. Det ensatsige halvtimelange verket er formet som en krone med en vuggesang i midten. Men X´en har jeg latt stå som et slags enigma – en gåte, sier han hemmelighetsfullt.

– Jeg lurer på hvor det blir av følelsen for det norske i musikken, sier komponist Ragnar Søderlind (Foto: Gabrielle Graatrud)

Han har det siste året også jobbet med to verk som ble utsatt eller avlyst denne våren på grunn av koronakrisen, Spurv i øyet, en sangsyklus for mezzosopran og Kringkastingsorkesteret, samt en klimasalme for sitt eget kor.
– Jeg har nok ideer fremover så lenge jeg lever, det er heller snakk om å få realisert de ideene jeg har.

Nytt mangfold
Jørgen Karlstrøm, styreleder i Komponistforeningen, er fra før av kjent med at Ragnar Søderlind hevder at atonale komponister har hatt forrang i foreningen, og at det tidligere har vært diskusjoner om dette internt.
– Komponistforeningen har alltid hatt stor takhøyde når det kommer til diskusjoner om politikk, estetikk og musikk, og det er plass til å mene mange forskjellige ting. Jeg opplever at foreningen i dag er veldig samlet, og at det er faglig samhold, ikke konfliktlinjer mellom ulike former for musikk som nå er det sentrale, sier Karlstrøm til Ballade.no.

– Det er ikke mulig for meg å kommentere hva Søderlind opplevde for 20-30 år siden, men i dag har vi en mangfoldig medlemsmasse, med ulike type komponister som jobber med alt fra symfonisk musikk, opera, elektronisk musikk og jazz og mye mer. Vi jobber for alle medlemmers rettigheter, og for at det skal være plass til et stort mangfold av musikalske uttrykk, i tillegg til at vi jobber med at hele økosystemet i norsk musikkliv skal fungere.

Kjenner seg ikke igjen i kritikken
Alex Taylor, kunstnerisk plansjef i Oslo-Filharmonien (OF), skriver i en epost til Ballade at 10 av 17 nyskrevne verk framført av Filharmonien i sesongen 2019-20 var av norske komponister.
– Norsk musikk var med på fem av sjefdirigent Vasily Petrenkos åtte gjennomførte program (to program ble kansellert på grunn av koronakrisen), og Oslo-Filharmonien framførte norske verk (av Ludvig Irgens-Jensen, Gisle Kverndokk, Johan Svendsen, Arne Nordheim, Edvard Grieg og Øyvind Torvund) utenfor Oslo i Larvik og på turné i Bucuresti, Køln, Amsterdam, Hamburg, Wien, Ljubljana, Udine, Torino og London.

Han skriver at alle innsendte partiturer blir vurdert, men at de ikke får svart på alle henvendelser.
– OF får stadig henvendelser fra forlag og komponister, samt tilsendte partiturer. Vi har ikke fått henvendelse fra Ragnar Søderlind siden 2015. Da fikk han svar. Ellers har vi dessverre ikke kapasitet til å svare på samtlige uoppfordrede henvendelser. Både kunstnerisk plansjef, utviklingssjef og programrådet vurderer partiturer og har jevnlige møter og dialog med komponister.

Kenneth Fredstie, kommunikasjonssjef ved Den Norske Opera & Ballett, kjenner seg heller ikke igjen i at de ikke besvarer henvendelser eller vurderer verk.
– Annilese Miskimmon har tiltrådt i English National Opera, men vi kan bekrefte at hun har hatt dialog blant annet med Søderlind om et konkret verk. Husets kunstneriske ledere gjør totalvurderinger både for å gi det norske publikumet et rikt opera- og ballettrepertoar, og for å forvalte både en norsk og en internasjonal kulturarv. Samtidig er debatten om vilkårene for norske komponister og utviklingen av norsk musikk viktig.

Han trekker i tillegg frem at de har mange norske kunstneriske ledere ved DNO&B, og at de har fremført en rekke nye verk av norske komponister de senere år.
– Vi kan nevne Rolf Wallin (Elysium), Maja Ratke (Sult), Henrik Skram (The Hamlet Complex), Gisle Kverndokk (Purriot og den forsvunne bronsehesten), Nils Henrik Asheim (Stormen – forteljinga om Miranda og Ferdinand) og Synne Skouen (Ballerina). Sistnevnte jobber nå med et nytt bestillingsverk for DNO&B.

Stillinger

Direktør

Fond for utøvende kunstnere

Markedskoordinator

Det Norske Blåseensemble (DNBE)

Forretningsutvikler

Sørf – Sørnorsk kompetansesenter for musikk

Førsteamanuensis i fløyte

Norges musikkhøgskole

Førsteamanuensis i klarinett

Norges musikkhøgskole

Hold deg oppdatert

Meld deg på vårt nyhetsbrev