Dønninger, kunstfunk og påtrengende scenografi kjempet om oppmerksomheten i Håkonshallen fredag, skriver Tellef Øgrim.

London Sinfonietta med Crescendo-solister Guro Kleven Hagen (fiolin) Eivind Holtsmark Ringstad (bratsj) og Kian Soltani (cello). På bildet urfremføres Sea Change av Eivind Buene, i Håkonshallen 2. juni. Foto: Magnus Skrede

Håkonshallen er et fantastisk rom, men et helt utrolig dårlig lokale for samtidsmusikk når denne svinger over mot det eksplosive og perkussive.

Lyden smeller i de massive steinveggene, for å komme forsinket tilbake, og så kollidere i lufta med neste sterke frase fra musikerne.

Det er å be om bråk.

Og det tror jeg er noe av grunnen til at noe fungerte veldig godt og andre stykker nesten falt gjennom under konserten sist fredag, som var en del av Festspillene og samtidig en markering av Norsk Komponistforenings hundreårsjubileum.

Midimalisme
Akustikken må ta sin del av skylden for at Louis Andriessens fantastisk presise midimalistiske (i betydningen “mer enn mini”), maniske stykke “Workers Union” for “any loud sounding group of instruments”, nesten virket litt sølete i London Sinfoniettas versjon.

Samtidig må den samme akustikken ha noe av æren for at Eivind Buenes rolige og flytende “Sea Changes” fungerte så godt som det gjorde.

Siden det selvsagt er anmelderens oppgave å forsøke å “lytte forbi” sånne tekniske begrensninger som “bomberommet Håkonshallen” serverer, slutter ikke denne teksten her.

Kaija Saariah Foto: Andrew Campbell

To premierer
Konserten bød på to urpremierer: Eivind Buenes “Sea Change” og Rolf Wallins “Spirit”.

Dessuten ble Kaija Saariahos fiolinkonsert “Graal Théâtre” og nevnte stykke av Louis Andriessen spilt. Og på scenen under hele dette sterkt varierte programmet; det fantastiske, britiske bandet London Sinfonietta.

(Saariaho hadde en sentral rolle som en av tre festspillkomponister under årets festspill, og musikken hennes ble spilt ved flere anledninger.)

Rolf Wallins stykke “Spirit” kom med et litt overraskende nikk til YouTube. Wallin fortalte under for-snakken før konserten, der Saariaho, Buene og Wallin deltok, at det var der han oppdaget el-bassisten Ida Nielsen. Den glimrende, danske utøveren ble for alvor internasjonalt kjent etter samarbeidet med Prince i de siste årene av artistens liv. Det er lett å forstå hvorfor Wallin har latt seg besnære. Nilsen har en fantastisk teknikk, ikke minst når hun spiller slap-hand (der strengene vekselsvis slås an med slag med tommelen og trekkes opp av en eller flere fingre så hardt at de lager et kraftig perkussivt anslag når de slippes og treffer metallbåndene på instrumentets hals, mye brukt i funkmusikk).

Rolf Wallin Foto: Benjamin Ealovega.

Et stikk i konvensjonene
Å skrive en konsert for henne, i en kunstmusikalsk setting, får selvsagt, uavhengig av Wallins intensjoner, karakter av å være en kommentar til et innarbeidet sett med stive kunstkonvensjoner. Samtidig blir det tydelig at Nielsen også er bærer av strenge tradisjoner fra sitt eget felt der hun står med et av de tøffeste instrumentene rocken kan by på, iført sort lærdress med frynser.

Dessuten får den som både ser og lytter en bonuseffekt når Nielsen gynger seg i stemning allerede før hun har spilt første tone. Bare dirigentens arm-dans er nok til at hun intuitivt søker etter en groove. Der klassiske musikere strengt teller taktslag og leser noter er hun innstilt på en annen rytmisk frekvens som får henne til å søke etter en groove som kan uttrykkes i noe fysisk – en dans.

Stykket starter med et kort oppspill fra orkesteret som, uten å forlate kunstmusikken, antyder noe av det ekspressivt rytmiske som må komme når en tung bassist av dette kaliberet skal stå i sentrum. Men så kommer Nielsen litt overraskende inn med lavmælt tromming på strengene med noe som lignet en sånn liten kølle av typen trommeslagere bruker.

Trommingen presenterer en melodi som Wallin kommer tilbake til i løpet av stykket. I starten varer det bare et lite minutt før Nielsen legger kølla fra seg og i stedet serverer en kort presentasjon av nevnte slap-hand-teknikk.

Les også: Finurlig mellom fornøyelse og forstyrrelse

Teknisk tema
Lyden av el-bassen klinger overraskede godt sammen med orkesteret. Det må nok Nielsen ta noe av æren for, vant som hun er til å spille sammen med, og tilpasse seg, noen av de aller beste i sin sjanger. Dessuten var det lurt å plassere forsterkeren hennes (også den var dansk) fremme på scenen, slik at i det minste vi på de første radene fikk mye direktelyd. Lenger bak i salen tror jeg det låt mer av ekko.

Det var samsvar mellom det Wallin sa under intervjuet på scenen for konserten og det som nådde mine ører; i den grad stykket handler om noe, så er temaet bassteknikken til Ida Nielsen og i noen grad en behandling av komponistens fortid som jazz- og rockmusiker i Oslo for snart 40 år siden.

Nok solist?
Denne fokuseringen på det tekniske gjør det kanskje, i hvert fall på papiret, mindre plagsomt at Nielsen, til tross for at hun er en fremragende kompmusiker, ikke framstår som solist nok til å bære et så solistisk stykke. Totalt blir det noen fine anslag, en del slående teknikk, og så ikke så veldig mye mer i mine ører.

Og hvor ble det av kølla, som hadde vist seg som en så uttrykksfull teknikk i starten? Den burde fått mer enn sine tilmålte sekunder helt i starten. Noen partier underveis kunne med fordel ha blitt spilt med den.

Peter Herresthal Foto: Sussie Ahlburg

Konserten som ikke ville gi seg
De blant publikum som hadde hørt Saariahos fiolinkonsert før fikk her en ny versjon der den unge regissøren (og Saariahos sønn) Aleksi Barriére var hentet inn for å gi stykket et nytt sceneuttrykk. For meg var det første lytting.

Til gjengjeld har jeg hørt fiolinsolist Peter Herresthal før.

Her gjorde han en kjempejobb med et stykke som er 35 minutter med litt i overkant ensformig insistering. Ensformig, eller om du vil statisk, kan godt være fyndord myntet på gode musikalske opplevelser. Men i mitt hode er det alltid et sårbart forhold mellom det statiske og selve lengden på stykket, og dette ble for langt, rett og slett, trolig også preget av at, som Saariaho sa før konserten, det kan være vanskelig å få tak i en enslig fiolin i et lokale som dette når orkesteret tråkker til.

Er det erkjennelsen av at denne insisteringen kanskje likevel ikke var nok som har gitt behov for nye regissørgrep, og som igjen har iført Herresthal kritthvite piknikklær og instruert ham til å spasere mellom forskjellige posisjoner på scenen mens han iherdig jobber seg gjennom et fiolinmaraton av et stykke? Det ble litt for mye spasering fram og tilbake. Innvendingene over skal ikke komme i veien for at stykket hadde sine flotte partier. Den nesten majestetiske introen, for eksempel, som starter med glidende glissando-strykere og ender med en langsom bastant bassbevegelse i pianoet før solisten kommer gående opp midtgangen mens han spiller en nesten folketoneaktig, lys melodi som beveger seg over i et hissig parti med fanitull-undertoner.

Kaija Saariahos fiolinkonsert “Graal Théâtre” fremført av KaWibert Aerts og Notabu ensemble:

Musikk kan vinne over lyd
Også Louis Andriessen maskin-aktige “Workers Union” led under bunker-akustikken i lokalet. Det er ikke rart, så sterkt som det spilles. Det hadde hjulpet om musikerne hadde sittet så nærme publikum som mulig, litt lenger fremme på scenen bare. Her ble det så mye ekko at det halve kunne vært nok.

Stykket har ingen toneart og ingen definert melodi og er i følge komponisten en kombinasjon av frihet og streng disiplin. Det rytmiske er bestemt i partituret mens tonehøydene bare er antydet. Når så mye er opp til orkesteret som spiller innføres nye muligheter, spenninger, kollisjoner, melodier og motmelodier. I Håkonshallen lød det forfriskende, intenst og groovy, lydforholdene til tross.

Det ligger en selvmotsigelse i at det stykket som hadde mest å tape mellom middelaldersteinveggene likevel nådde helt fram. Jeg tar det som et tegn på at musikk kan vinne over dårlig lyd bare den er god nok.

“Workers Union” fremført av California EAR Unit:

Nedenfra og opp
Eivind Buenes “Sea Change” kom som nevnt bedre ut av det med rommets overstyrte romklang. Det henger sammen med at stykket har et rolig, nesten ambient preg.

Det virker avklaret, rolig og bortimot gjennomskinnelig. Se på en sterk lommelykt gjennom et stykke matpapir og du har omtrent følelsen. Kanskje gir “som å dykke under en sterk algeoppblomstring” et bedre inntrykk av det opake uttrykket, tittelen tatt i betrakting. Stykket er polyfont som bølger på havet, noen ganger som gammel sjø, pisket opp av en nattlig kuling, når den møter ny vind fra motsatt kant.

Da oppstår glidende motstemmer mellom de bølgende melodilinjene. Det blir tydelig at Buene har bestemt seg for å roe ordentlig ned. Det er nesten så man hører pusting stykket gjennom. Til slutt legger den gamle sjøen seg og jeg hører at stykket ikke har så mye preg av å være en konsert for unge ambisiøse musikere i mentor-programmet Crescendo (som er et samarbeid mellom Festspillene, Barratt Due og Oslofilharmonien) som et orkesterstykke konstruert nedenfra og opp.

Det er basslinjene, båret av pianoet og dyp messing som driver det 13 minutter korte stykket fram, og som bidrar like sterkt til stykkets rolige pust som de flytende harmo- og disharmoniene fra fiolinen, bratsjen og celloen forrest på scenen.

Les også: Valgte ikke festspillkomponister utfra kjønn

Ikke lenger sjokkbølge
Diskusjonen inne i anmelderhodet etter en så kraftig opplevelse som denne konserten var, starter med en sortering av bra og dårlig — inkludert lyd, prestasjoner, visuelle inntrykk, gjenkjennelse, skuffelser og gode overraskelser i en salig blanding.

Først senere dukker overordnede spørsmål opp av typen ”hvorfor liker du akkurat det?” og ”hva er galt med det som fulgte?”

Det er vanskelige og vel litt for indremedisinske spørsmål å prøve å svare utfyllende på, men det er en ting som presser seg frem.

For noen tiår siden gikk det sjokkbølger gjennom orkestre og musikkliv når en komponist ba fiolinistene om å tromme bak på instrumentet, skrape med stoler eller mumle høylytt midt i et stykke. Det er over.

Vel kan all musisering sies å være en slags problematisering av temaer, musikalske, tekniske, politiske eller andre. Men å tro at samtidsmusikken har kraft til å sjokkere i Norge i 2017, tror jeg er en illusjon, hvor god den enn føles for selvbildet.

Tanken om at kunstmusikken er en del av en bevegelse som hadde som oppdrag å svare på spørsmål som hva kunst kan være etter Holocaust, har i mitt hode mistet sin relevans, til fordel for all den fine musikken som er i ferd med å vokse ut i forlengelsen av den og beslektede forestillinger.

Gi meg musikk. Gi meg komponisten som lager seg noen konseptuelle slott av noen komposisjoner, for så å kaste hele byggverket i søpla til fordel for et saftig musikalsk innfall som kom inn vinduet på ryggen av et vindkast og som hadde nok bærekraft til å bli til hennes neste stykke.

Selvsagt kan også 40 år gamle konseptuelle konstruksjoner fundert i paradigmet som ble forkastet for to avsnitt siden også gjenoppstå som friske og hele musikalske opplevelser. Kanskje er Andriessens ”Workers Union” et eksempel. Men da må det tolkningstrolldom til, og det er en annen historie.

Publisert:

Del: