Valgte ikke festspillkomponister utfra kjønn

Festspillene i Bergen meldte tidligere i måneden at finske Kaija Saariaho, russiske Sofia Gubaidulina og sør-koreanske Unsuk Chin skal være festspillkomponister og Artists in Residence under Festspillene i 2017, 2018 og 2019.
Festspilldirektør Anders Beyer vil ikke høre snakk om at komponistene er valgt med tanke på deres kjønn.
– Jeg har et fokus på kvalitet og kunstnerisk styrke. Jeg synes det ville være helt forferdelig om man her skulle vektlegge at det er tre kvinnelige komponister, og på noe vis gi inntrykk av at de er valgt fordi de er kvinner. De er valgt for sine kunstneriske kvaliteter, sier Beyer.
Samtidig håper han at deres opptredener under kommende Festspill kan være til inspirasjon for unge kvinnelige musikere, og vise dem at det er godt mulig å gjøre karriere som komponister.

– Hvorfor er det ingen norske komponister blant dem dere har valgt ut for de neste tre årene?
– Det er utrolig mange interessante komponister i verden. Nå har vi i de senere år hatt et strålende samarbeid med blant annet Cecilie Ore, Lasse Thoresen, Henrik Hellstenius, Knut Vaage og Alwynne Pritchard. Men festivalen heter Bergen International Festival og det betyr også at vi skal tillate oss å ha et både nordisk og internasjonalt perspektiv, og med det samarbeide med både norske og internasjonale komponister. Saariaho er den første kvinne siden begynnelsen av 1900-tallet som nå i desember blir fremført på The Met, hun har også et nært forhold til Norge gjennom å være gjesteprofessor ved Norges musikkhøgskole.
– Til neste år kommer vi jo også til å feire Norsk komponistforenings 100-års jubileum. Vi gjør bestillinger, og feirer med orkestre og tar etterfølgende norsk musikk ut i verden med London Sinfonietta.
Bestemt før kritikken
Festspilldirektøren fikk tidligere i høst sterk kritikk av en rekke kulturpersonligheter i Bergen. Disse fryktet at Festspillene var i ferd med å undergrave sin egen profil ved blant annet å gå i programmessig spagat. Beyer anser ikke tirsdagens komponistslipp som noen imøtegåelse av kritikken.
– Dette ble planlagt for lenge siden, og lenge før noen kritikk kom. Det jeg kan konstatere er at når vi ser på den internasjonale og nasjonale presse for årets festspill så får vi veldig gode skussmål. Vi får en veldig generøs kritikk. Men festivalen har blitt større, og da kan det være noen mener at enkelte ting overskygges av andre. Det er imidlertid en annen diskusjon. Kvaliteten har vi ingen grunn til å betvile.
– Disse komponistene er veletablerte. Opplever du dem som trygge valg for Festspillene?

– Ingen av disse navnene vil automatisk fylle salene i Bergen. Det vil kreve solid formidlingsarbeid å få til.

– Ingen av disse navnene vil automatisk fylle salene i Bergen. Det vil kreve solid formidlingsarbeid å få til. De er jo ikke kjent i de brede kretser. De er verdensberømte komponister, men når vi sender ut en pressemelding om at de kommer er det stort sett ingen norske medier som skriver om det. Når det kommer noe virkelig kunstnerisk interessant så er det stille. Det er egentlig ganske tankevekkende.
– Det handler ikke om hvorvidt noen er veletablert eller ikke. Det er kun plass til én festspillkomponist og Artist in Residence og Festspillene i Bergen skal presentere det ypperste av det ypperste. I den forbindelse er det fullt mulig at norske komponister vil komme på tale i fremtiden. Vi har disse årene valgt å satse stort på unge norske utøvere i mentor-talent-programmet Crescendo, som vi lanserte i år med stor suksess både hos publikum og presse.
– Er det noen musikalske likheter eller forskjeller mellom komponistene dere har valgt?
– Dette er tre komponister som har bakgrunn fra helt forskjellige deler av verden. Saariaho har latt seg utvikle i Sentral-Europa og Paris, og har et moderne uttrykk som samtidig relaterer seg til det nordiske lys. Gubaidulina er godt voksen, vokst opp i det gamle Sovjet, og startet sin karriere som filmkomponist. Hun har en dyp religiøs tilnærming til sin musikk, og står tydelig på skuldrene til Webern, Bach og Beethoven. Mens Chin som kommer fra Korea, lærte det modernistiske tonespråket i Europa, og nå har gått helt sin egen vei.
– Jeg synes det er interessant at vi her har noen skikkelser som samlet sett er med å tegne et annet bilde enn det vi ofte ser; en verden dominert av menn. Dette betyr ikke at det har vært noe strategisk valg om å få tre kvinner. Det handler om deres uomtvistelige kvalitet.
Mer politisk retnig
Likheter mellom komponistene har Beyer vanskelig for å finne. For ham er det nettopp deres forskjellighet som er viktig.
– Man skal lete lenge for å se noe som likner. I et tre års perspektiv er det mer interessant med tre komponister som er så iøyenfallende ulike. Men det de har til felles, og som er årsaken til at de er så geniale er en grunnleggende nysgjerrighet overfor hele tiden å være på vei på et nytt sted og annen slags musikk. Blant annet derfor har de blitt så fantastiske. De begynner på nytt hver gang.
– Når man hører deres verker hører man at det har vært en utvikling over tid. For eksempel hos Kaija Saariahos kan man se en utvikling der hun har gått i en mer politisk retning.
Beyer trekker særlig frem forestillingen La Passion de Simone som også skal vises under neste års festspill.
– Her ser vi at hun har blitt utålmodig med hvordan vi forvalter våre samfunn. Dette politiske engasjementet har hun ikke hatt på samme måte tidligere. Jeg synes det er interessant at man kan bruke kunsten til å diskutere hvordan vi innretter oss i samfunnet, hvordan vi velger å være sammen og hvordan vi forvalter naturen og miljøet. Det gir oss mulighet til å bruke kunsten til å snakke om viktige ting. Og disse komponistene gir oss mulighet til vise at samtidskunsten angår oss alle.