Finurlig mellom fornøyelse og forstyrrelse

Det er sein maikveld i Bergen. To av Festspillenes musikalske urpremierer finner sted i et sammensatt program på Cornerteateret på Møhlenpris. Summingen i sentrum er på god avstand. Det er lett å tenke at dette er Festspillenes periferi, og samtidig er vi midt i kjernen av det nyskapende arbeidet som en stor festival skal drive fram. Dessuten er det tid for voksenlek.
Under Carola Baukholts Oh, I see, stikker to par bare legger fram under enorme hvite ballonger. Åpne håndflater viser seg bak og ut fra ballongene etter at hendene har klasket fram lyd. Ballongene forvandles etterhvert til øyne som stirrer mot publikum. Det er urkomisk og veldig alvorlig.

– Musikkforskere er ikke som andre forskere, tenker jeg, men samtidig er jeg ikke overrasket: Kunstnerisk utviklingsarbeid bør være lek på høyt nivå. Prosjektet Music with the Real og ensemblet asamisimasa ga en opplevelse av å sniktitte inn i musikkforskernes innholdsrike rotekjeller.
I avantgardens tradisjon
Ambisjonen til prosjektet som har gitt konserten navn: Music with the Real, er å sette musikk ”i dialog med sine hverdagslige omgivelser”. Det skjer her ved at forskergruppa har gitt asamisimasa nyskrevet musikk og andre utvalgte verk til et festspillprogram. Ved første ørekast er det imidlertid lite hverdagslig over musikken som framføres. I alle fall dersom vi med ”hverdagslig” tenker på musikken som kan omgi oss til vanlig. Referansene til mainstream musikk er få.

Så kommer det klarere fram at det er hverdagslyder som har blandet seg inn i komposisjonene: Ritsjing av teip, krasling fra boksider, stemmer som snakker og lyder som strekker instrumentenes muligheter. Det er ikke nødvendigvis overraskende fra et ensemble som har spesialisert seg i avantgardemusikk og dens historie, og det er så presist og insisterende framført som man kunne forvente fra et noen som har innkassert flere Spellemannspriser for sitt arbeid i samtidskunstmusikken.

Samfunnets opp- og nedturer kan tonesettes simpelthen ved å sette tonehøyden rett på viktige punkter i grafen.

De prosaiske lydene er komponert tett sammen med musikkinstrumentenes lyder, og selv om inntrykket av spillelokalet er lett rotete, så er det lite som tyder på at noe er rotete eller tilfeldig verken fra utøvere eller komponister. For ører som har moderat trening med avantgarde-musikk, er formspråket krevende, men én av komposisjonene utmerker seg med å avsløre sitt komposisjonsgrep så enkelt at enhver kan forstå det: Johannes Kreidlers video Charts Music. Her er grafer fra børsmarkedet tonesatt oppå friske rytmer under parolen ”Crisis sounds so cool!”, og resultatet er både komisk og fullt av politisk brodd. Samfunnets opp- og nedturer kan tonesettes simpelthen ved å sette tonehøyden rett på viktige punkter i grafen. Jeg kunne nesten ønske at all statistikk ble presentert på denne måten.

Dialogisk musikk
I programmet finner vi påstanden: ”Sammenlignet med andre kunstarter har kunstmusikken klamret seg til midler og metoder for skapende virksomhet og formidling som mangler den åpenheten og det mangfoldet av uttrykk som billedkunst, dans eller moderne teater har.”

Som anmelder med utgangspunkt i samtidsdans, er jeg usikker på om dette er sant for dansens del. Inntrykket er snarere at det krysses grenser mellom kunstmusikk og populærmusikk minst like ofte som samtidsdansere våger seg over mot populære uttrykk i sitt felt, men her er det krevende å komme med en presis analyse. Kanskje gjelder det for begge felt at populære former låner fra eksperimentelle former, langt mer enn det lånes ”motsatt vei”?
Det som imidlertid kan sies fra mitt ståsted, er at musikk har mulighet til å være ”selvsentrert” mye mer enn scenekunst generelt og dansekunst spesielt. På scenen har musikk, bevegelse og tekst samvirket av nødvendighet opp gjennom hundreårene, mens musikken som et abstrakt kunstspråk har en annen tillatelse til å sirkle rundt sitt eget materiale. Musikalsk stoff kan attpåtil nedtegnes og bevares langt lettere enn bevegelse kan det. Programteksten har likevel rett i at kunstdans i norsk kontekst har hatt en eksplosiv utvikling siden 70-tallet – en utvikling som skyldes ustrakt grensekryssing og kraften som ligger i det å være ung og uetablert som kunstform.

Likevel satt jeg flere ganger under konserten med spørsmålet om dialogen med hverdagen ble en reell grensekryssing eller om de alternative lydene ble hentet inn på måter som er velkjent fra fø

Jeg er enig med prosjektet om at vilje og evne til å gå i dialog utafor eget formspråk er et godt kunstnerisk ideal, særlig dersom respekten for andre fags innsikter er intakt. I Baukholdts stykke, som jeg beskrev kort i starten av teksten, var viljen til å arbeide aktivt med musikkens sceniske uttrykk tydeligst Grepet med videoprojeksjoner av øyne på to store ballonger, hadde en direkte kraft inn i publikum, og i ettertid sitter bildet som støpt. Jeg ble ”sett” av scenen i det den gjorde seg selv til et slags ansikt. Komposisjonen ville mer scenisk enn å bare avsløre for meg hvordan musikerne jobber, samtidig som den ikke forsøkte å lage teater.
Likevel satt jeg flere ganger under konserten med spørsmålet om dialogen med hverdagen ble en reell grensekryssing eller om de alternative lydene ble hentet inn på måter som er velkjent fra før. Henrik Hellstenius’ urpremiere ”Instrument of Speech” er et godt eksempel på at integreringen av ”hverdags”-lyder framsto som gjennomtenkt og interessant, samtidig som flere partier av komposisjonen gjorde lydene så velintegrert i komponistenes univers at forbindelsen til hverdagen løsnet igjen. Det var dessuten et akademisk nivå over tekstbrokkene som var inkorporert i Hellstenius’ musikk, som også trakk inntrykket over i det filosofiske mer enn det hverdagslige.

Hverdag eller her-og-nå?
Er forresten hverdagen ”virkeligst”? Om Music with the Real først og fremst jakter på virkeligheten, er det godt å konstatere at jeg opplevde konserten som høyst ”virkelig”. Når en høykonsentrert cellist ritsjer en teiprull etter nøyaktige anvisninger fra partituret, blir jeg trukket inn i leken. Når jeg ser tangentisten lene seg over flygelet for å slå en streng på helt riktig måte, vipper jeg også lett fram i stolen. Leken er engasjerende, men ikke hverdagslig. Dermed blir konsertens styrke heller at den trekker publikum med seg i et lekent og nokså ekstraordinært her-og-nå, enn at den forsøker å framstille noe vanlig eller lett gjenkjennelig.
Her ligger kanskje noe av utfordringen i at også avantgarden har blitt en tradisjon, på sitt vis. Når jeg kommer til konsert og forventer det uventede, samtidig som musikerne søker mot ”det vanlige”, ender vi kanskje opp med det grunnleggende: Om jeg ikke gjenkjenner livet mitt i konserten, er det nok for meg at jeg opplever dedikerte, dyktige utøvere som leker i et materiale skapt av kyndige komponister som vil videre i sitt arbeid. Om dette er kjerne eller periferi i en festival som Festpillene, er kanskje ikke avgjørende. Det vesentlige er at det skjer.