Margrete Kvalbein

Jeg har vært sammen med Tabanka på Dansens Hus under Oslo World. Det var nesten så jeg hørte Dovre falle. Og det var jammen på tide.

Vi trenger kunstnere som holder oss fast nok til å utvide oppmerksomheten. Det krever sitt av publikum. Og det krever troskap fra kunstnernes side.

Musikkterapi har helseeffekt til å regne med. Den forståelsen begynner å etablere seg – også der hvor avgjørelsene tas. Men midt i suksessfortellingen, risikerer barn og unge med psykiske utviklingshemminger å bli glemt.

Visst kan hun komponere og spille til dans, men etter arbeidet med Jo Strømgrens kort-ballett Sult, kan jeg nesten ikke vente på en helaften, skriver Margrete Kvalbein.

Det er noe fascinerende med kunsten å fange inn sterke dyr i bevegelse ved hjelp av et tau. Er det minst like vanskelig å fange komplekse urfolksspørsmål ved hjelp av scenekunst?

Dansekonserten er kommet for å bli, og den tradisjonelle scenedansen virker alvorlig utfordra av folkedans i scenisk bearbeiding. Det tenker Ballades anmelder etter å ha opplevd Riksscenens ”månedens artist” for vintersesongen.

Operaens Sinfonietta spiller tango, plassert på en enkel scene under klippfiskformede ark fargelagt av barn. Jeg lurer: Hva er det med Kristiansund?

Gjør det noe med kunsten og kunstnerne å bo langt nord? I en tid med kulturpolitisk desentralisering, tar Ballade en prat med to kunstnere som har et avslappa forhold til grenser.

Riksscenen feirer samisk jubileum med mangfoldig joikbasert musikk, kofter og spenstig språkrikdom. Men den virkelige festen ligger kanskje et stykke fram i tid – når nye bølger av samisk nyskapning bryter løs.

Hvordan karakteriserer man en vellykka sølvbryllupsfeiring? Vi er vel inne på noe om paret til tross for frekke sleivspark utstråler stor glede av å være på samme lag – og har overskudd til å dele leken sin med andre.