Kraftmøte på spillplassen

Scenen var enkel – håndtromma og bålpanna var blant rekvisittene som lovet en reise til en verden av natur og mystikk. Da Frikars frontfigur Hallgrim Hansegård kom slentrende inn på scenen med hatt på hodet og en slags Askeladden-dåm rundt seg, fryktet jeg at jeg ville få mer av det jeg husker fra forrige Frikar-opplevelse (”BIVRFROST”): Poppet folklore med lettbeint plot og haltende dramaturgi. Det ble godt å merke at hallinghelten har satset på et annet og strengere spor denne gangen.
Hansegård satte seg til ved bålpanna, fyrte opp veden og varmet hendene mens den levende flammen fikk tid til å sette stemning. Jeg veit at kinesisk kampkunst har stått på programmet til den ambisiøse danseren, og var nysgjerrig på å se sporene av dette i dansen. Nærhet mellom natur og uttrykk er noe av det som binder samisk musikkultur og kinesisk bevegelseskunst sammen, og i denne forestillingen er begge tilstede. Ild er et av elementene som kampkunstnere ”danser med”, og det er helt tydelig at ildens bevegelser har inspirert dansen i ”Leahkit”.

Lakksko
Én detalj har imidlertid satt seg fast før Hansegård for alvor begynner å bevege seg: Han har på seg lakksko. Det viser seg at sko og føtter er viktige rytmeinstrumenter i forestillingen, men igjen og igjen forundrer jeg meg over hvorfor kostymedesigner Hansegård har gått for dette uttrykket. Prøver danseren å bli en slags hallingens Joaquín Cortés — en flamencodanser i stjerneklassen?
Kanskje er skoa det første tegnet som får meg til å ønske at jeg hadde en flamencoartist som medanmelder. Det er et samvirke mellom antydede fortellinger, følelser og form som jeg ikke helt får grepet på, og jeg famler etter forståelser fra uttrykk der musikk og bevegelse bare er sider ved det samme språket. Best hadde det kanskje vært om en med bedre greie på samisk kultur kunne tatt meg med inn i Torgeir Vassviks verden av rytmer, joik og strupesang. Samtidig: Musikken tar et nokså fast grep om meg uansett, den er nøkkelen til at ”Leahkit” framstår som en troverdig reise inn i et rituelt norsk-samisk landskap.
Bak de glinsende lakkskoa tar det meg tid å få øye på den jordinga som er så nødvendig for å få Hansegårds sirkulære, langsomme og kung-fu-inspirerte bevegelser til å fungere. Lenge er det som om det er for lett, for pent – ja, jeg tar meg i å håpe at jeg kan se denne danseren som gammel en gang. Kanskje alder kommer til å ta bort trangen til å legge inn en karslig snert av halling i de fleste bevegelser – også de som skulle virke meditative? Skjønt, jeg er klar over at det er hallingdanser Hallgrim Hansegård er i sitt fundament – og han er en fabelaktig en. Utfordringen i kunstnerskapet hans synes å være trangen til å gripe over vel store spenn. Han prøver seg inn i landskap som det tar mangfoldige år å komme på innsiden av. Kanskje er dette denne kunstnerens beste og verste egenskap på én gang?

Kanskje alder kommer til å ta bort trangen til å legge inn en karslig snert av halling i de fleste bevegelser – også de som skulle virke meditative? Skjønt, jeg er klar over at det er hallingdanser Hallgrim Hansegård er i sitt fundament – og han er en fabelaktig en.

Rocka naturmystikk
Når Vassvik har etablert sin plass på scenen og forestillingen får festa grepet, oppdager jeg at jeg har lagt ut på reise, tross alt. Skinnklærne til utøverne er snedige: Hansegård ser ut som en svartkledd MC-er over lakkskoa, mens Vassvik i lysere skinn er som selve sinnbildet på en sjaman: Intenst blikk under hetta, beltet fullt av mystiske redskaper. Ravnsvarte fletter. Han ser (og høres) livsfarlig ut. Omtrent halvveis drar Hansegård hendene langs innsiden av bålpanna og smører bryst og ansikt inn med sot, så også han blir hakket farligere. Det dyriske i uttrykket er tatt videre, og jeg greier omsider å glemme hvordan promo-materiellet har vektlagt den muskuløse og glattbarberte frontfiguren, mens stykket synes å søke inn til noe styggere, råere og mer primært.
Vassviks stemme og instrumenttraktering har det, Hansegård strever litt for å holde tritt. Ikke minst blir det synlig når danseren bruker stemmen – den er nesten dømt til å virke veik opp mot kraften hos joikeren. Latteren som bryter løs når Hansegård synger Kingos ”Nu rinner solen opp av østerlide..” mens han gjør headspin, er kanskje meningen, men for denne tilskueren var det et alvorlig brudd med magien.
Det er i dansen det blir rock’n’roll – og det blir det også til gangs. Mot slutten har gulvet og danseren virkelig blitt godvenner, og den må være bra blasert som ikke lar haka slippe i noen av de brå kastene til hallingmesteren. Sammen med kraften fra musikken, er det som om voldsomheten i bevegelsene er velbegrunna. Det som kunne vært mest tøffe triks, henger godt sammen i kommunikasjonen med rom og lyd. Når dyr møtes til leik skjer også de utroligste ting.

Metamorfose-snurr
Det var en tid i norsk dans, da det å utforske det rituelle og forholdet til naturen var vanligere enn det har vært i det siste. Titler fra historiske forestillinger, som ”Kimen”, ”Aqua”, ”Terra” og ”Tidevann” (fra dansekompaniet Collages repertoar på 80- og 90-tallet) minner om en periode der det kunne synes som om dansen, som en mer primær kunstform enn tekstteateret, virkelig tok sine røtter på alvor. At folkedans og scenedans smeltes sammen er heller ikke noe nytt – denne sammensmeltningen var nærmest startskuddet for moderne norsk scenedans da Ny Norsk Ballett satset på folklore-kortet for alt det var verdt under legendariske forestillinger i Vigelandsparken i etterkrigstiden. Likevel er det noe friskt med Frikar og Hallgrim Hansegårds skamløse appetitt på å ta Hallingdansen til nye jaktmarker.
Ikke alle krumspring lykkes i den kunstneriske helheten, men i møtet med den samiske musikkulturen, slik Torgeir Vassvik strekker den inn i vår tid, er det som om noe faller på plass. I slutten av forestillingen spinner Hansegård rundt og rundt og rundt. Ikke bare er det en imponerende demonstrasjon av ulike teknikker for raske og mange vendinger, men med alle de små endringene i det lange forløpet, er det som om bevegelsen smeltes om og renskes opp. Sirkelbevegelser er den rituelle dansens grunnspråk (– hvem har vel ikke tatt en runde rundt juletreet, norsk kulturs siste allmenne rituelle dans?), og som avrunding av en seanse ved bålet lot jeg meg sirkle inn.
Det er mulig at faget ”folkedans” ikke lenger har samme elendige status som det hadde i min tid på balletthøgskolen. Hallgrim Hansegård skal ha sin del av skylda for at dansekunsten får friska opp blikket på dansens norske røtter. Å slå sammen to uttrykk fra den riktig gamle norske flerkulturen på dansescenen er et godt grep, og Teater Innlandet sender på turné et stykke scenekunst som bør favne bredt.
”Leahkit” har ni forestillinger for Teater innlandet i perioden 19.-29. april. Se spilleplanen på teaterets nettsider.