Flatpakket Munch

Vi rykker ut når et friskt blikk fra en spansk koreograf tolker både nasjonalekspresjonisten Munch og utvalgte godbiter fra norsk musikkarv. Jeg burde imidlertid ant faren da det i presentasjonen står at forestillingen byr på ”nye bilder og meninger (…) i et teatralsk miljø”. I følge Store Norske Leksikons definisjon av ”teatralsk” betyr det at jeg får besøke et miljø som er ”oppstyltet, høyttravende, affektert”. Er det en kulturkollisjon jeg har vært med på, eller ligger det manglende vilje til reell kunstnerisk fortolkning bak et så flatt uttrykk?
Fra start var det tydelig at koreograf Marcos Morau har valgt å plassere seg langt unna de fargesterke og lidenskapelige bildene mange av oss forbinder med Edvard Munch. Vi hensettes effektivt til en gråhvit sykehusverden der en mann leverer tekster fra malerens dagbok inn gjennom et forheng som former en lukket sirkel i scenerommet. Gjennom hele stykket bevares et gjenkjennelig bilde av et sinnssykehus fra en tid som antakelig ligger langt etter Munch, men også før vår egen tid.
De elleve danserne veksler mellom et kroppsspråk som er utarmet, langsomt og stilisert – og passasjer av skarpe, rytmiske bevegelser.

Er det en kulturkollisjon jeg har vært med på, eller ligger det manglende vilje til reell kunstnerisk fortolkning bak et så flatt uttrykk?

De sistnevnte avdelingene av koreografi er unektelig effektive og tidvis svært uttrykksfulle som karakteriserende for mennesker fanget i lidenskap og sykdom med få muligheter til forløsning. Danserne i vårt nasjonale kompani for samtidsdans fornekter seg ikke som sterke teknikere og nærværende individer, selv om de i denne koreografien mangler klare karakterer.
De mange og omfattende tekstfragmentene bæres fram tydelig, men også tonløst. Som så ofte når tekst flettes inn i kompleks koreografi, er det ingen åpenbar sammenheng mellom tekstinnhold og dans, men dette parallell-løpet mellom dans, tekst og lyd er så gjennomført valgt at det er lett å forstå at det aldri har vært meningen å forsøke seg på noen egentlig sammensmeltning av uttrykk. Inntrykket bekreftes av at det i én times forløp er vanskelig å spore endringer i karakterer og relasjoner. Alle er fanget i et sykt landskap, der lindrende stemmer fra musikken ikke synes å påvirke dansernes kamper og lengsler.

”Edvard” er et stykke tilstand. For ikke å si stillstand. Kanskje er dette et relevant grep for å fange en atmosfære av sykdom og angst?

”Edvard” er et stykke tilstand. For ikke å si stillstand. Kanskje er dette et relevant grep for å fange en atmosfære av sykdom og angst? Jeg leter forgjeves etter en tydelig dramaturgi. To øyeblikk av rødt lys i alt det hvit-grå bryter monotonien – og enkelte innslag av perkussive lyder speiler råskapen som tidvis bryter igjennom i tekstene, men for øvrig er lyd- og musikkbildet preget av en funksjon som bakteppe for den kvasse dansen.
Musikk og dans i krampegrep
Dermed er vi framme med denne anmelderens mest alvorlige kritikk – særlig tatt i betraktning at det er nettopp Den Norske Opera & Ballett som viser stykket, og musikkavisen Ballade som har bestilt min anmeldelse: Hva ville koreografen med å bruke til dels svært velkjente norske toner i denne Munch-fortolkningen?
For enkelte deler av koreografien fungerer kontrasten mellom musikk og bevegelser utmerket: Dansespråket gir assosiasjoner til noen av de mest brukte grepene i urban dans, samtidig som tradisjonelle vuggeviser, kjente salmer og andre gjenkjennelige toner fra Håvard Gimses piano smyger seg ut av høyttalerne gjennom et teppe av elektronisk lyd. Romantikken og religiøsiteten i bakgrunnen skjærer det mekaniske i forgrunnen i skarpere relieff.

Når det så viser seg at dette så å si er det eneste svaret dansen klarer å gi musikken, blir det verre. Eller for å snu det rundt: Når det går opp for meg at koreografen har plukket nettopp dette musikalske materialet som svar på sine skarpt definerte soli, duetter, trioer og gruppesekvenser, spør jeg meg om han har vært bevisst på at dette er skapt for et norsk kompani og ditto publikum – altså mennesker som kan antas å ha et forhold til både toner og tekster.
Med forbehold om at jeg har et for nært forhold til en del av tekstene og melodiene som er valgt, så krever det en fantasi jeg ikke har å se hvorfor en kjent julesalme hører hjemme i dette universet. Perkussiv, intens dans stilt opp mot sarte, hengivne toner har sin appell, men som gjennomført grep i møte med et så komplekst univers som det vi kjenner som Munchs, ble det over tid akkurat så bleikt som scenebildet.

Har koreografen vært så opptatt av å unngå andre Munch-klisjéer at han har skapt sin egen?

Tøff dans, svak tolkning
Resultatet blir nettopp så oppstyltet – eller pretensiøst – som stikkordet ”teatralsk” kunne antyde. Dansespråket er i seg selv lekent og friskt, men paret med tunge tekster og passiv bruk av lyd og musikk opplever jeg at det som kunne blitt kraftfylt, faller inn i sin egen klisjé. Har koreografen vært så opptatt av å unngå andre Munch-klisjéer at han har skapt sin egen? Eller er det rett og slett problematisk for meg med mitt norske forhold til både maleren og musikken å lese dette stykket med noenlunde åpent blikk?
Vel vitende om at dette stykket skal formidles for et anselig antall ungdommer i neste uke, håper jeg at formidlerne omkring selve verket gjør jobben sin. Jeg har liten tvil om at utdrag fra bevegelsesspråket kommer til å treffe blink hos unge publikummere, men som fortolkning av Munch og musikk finnes det langt bedre kilder enn denne.
Les også: Repons fra Charlotte Meering: Dansens forslag. og vår Margrete Kvalbeins svar: Utfyllende tolkning.
Carte Blanche: Edvard
Koreograf Marcos Morau, Assistent Lorena Nogal og Inma Asensio, Dramaturg Pablo Gisbert, Kunstnerisk rådgiver Roberto Fratini,  Kostymedesign David Delfín, Lyddesign Luis Miguel Cobo Musikk Norwegian Folk Songs, Op.66: Lullaby, Op 66/7 Edvard Grieg, Håvard Gimse | Byssan Lull (arr. G. Eriksson) Oslo Kammerkor | Lær meg å kjenne dine veie, Cantus – Norwegian Voices | Du bist die Ruh’, D776: Franz Schubert, Gérard Souzay | Goldberg Variations J.S. Bach | Preservation Divine | Keith Kenniff,  Lysdesign Albert Faura, Scenografi Enric Planas,
Medvirkende:  Carte Blanche
Forestillingen hadde urpremiere 15. januar 2015 i Studio Bergen | Co-prod. La Veronal og Tanz Bremen og turnerer 15. – 16. januar & 11. – 14. februar i Studio Bergen | 21. – 24. januar Den Norske Opera & Ballett | 6. februar Theater Am Goetheplatz / TANZ Bremen, Tyskland | 21. – 22. februar Małopolski Ogrod Sztuki, Krakow, Polen.
Forestillingen vises for 8-10 trinn ved skoler i Moss i slutten av januar.
Ballade besøkte forestillingen 21. januar i Den Norske Opera & Ballett