Carte Blanches forestilling kan sparke i gang interessante diskusjoner, ikke minst om man hvordan man kan eller bør fortolke Munch, mener Charlotte Meering.

Dette innlegget er en kommentar til vår anmeldelse Flatpakket Munch. Vår anmelder har siden respondert på Meerings innlegg.

Kjære anmelder av Carte Blanches stykke “Edvard”,

Din anmeldelse er svært interessant, blant annet fordi den synes å referere til dine forventninger om hvordan en stor norsk kunstner som Edvard Munch bør eller kan fortolkes. Jeg har ikke noe sterkt forhold til Munch. Kanskje fordi jeg ikke er norsk, kanskje fordi jeg liker levende bilder bedre og jeg ikke er så opptatt av malerier. Apropos norsk, foretrekker jeg at vi tenker på oss selv som borgere av én jord, heller enn av nasjoner, som jeg tenker kun er øyeblikk i tiden.

Jeg gikk også for å se «Edvard», på generalprøven i Bergen. Jeg vet garantert mindre enn Ballades anmelder om hva som skaper en god kombinasjon av musikk, scenegjenstander, lys, bruk av farge eller bare hvite toner. Jeg leste dine følelser om hvordan disse elementene blandes i «Edvard» med stor interesse. Jeg aner ikke om noen kan ha «rett» og andre kan ta «feil» når de sier at denne fortolkningen av Munch var en suksess eller ikke. Jeg liker å tenke at det er like mange sannheter som mennesker. Så jeg vil gjerne dele hva jeg erfarte under og etter forestillingen «Edvard». Med et lite forbehold, fordi jeg har aldri sett en annen «fortolkning» av Munch i danseform, så jeg har ingen større mulighet til å sammenligne. Jeg har egentlig ikke noe ønske om å sammenligne heller. Stykket er hva det er.

Jeg kunne se en koreografi og et danseensemble som ønsker å uttrykke det universelle og samtidig det unike aspektet av Munchs indre liv, i hans hode. Jeg følte at bruken av hvite nyanser ble en treffende metafor for å si at stykket i stor grad handlet om Munchs innerste verden.

Du nevnte ordet «teatralsk» i flyeren. Ord i en flyer er som et sverd, et nødvendig onde, som kapper den direkte erfaringen og legger den i bokser eller gir den merkelapper. Jeg liker best å glemme flyeren og ordene i den, idet jeg synker ned i teaterstolen, og åpner hjertet. Dans er et språk fra hjerte til hjerte.  Så klart spiller andre ting en rolle; lys, musikk, kostymer, fremført tekst. De kan løfte eller redusere helheten, og dette er en av flere vinkler for en anmeldelse eller diskusjon. Jeg selv føler at det er danserne som får stykket til å finne sted. Det er dem jeg gir hele mitt fokus.

I «Edvard» viste danserne en fabelaktig evne til å nyansere hvordan hjernen vever i vei. Dansen fremmet et slående forslag om at Munchs hjerne dirret og vaklet rundt en akse, i en grå sone, mellom skarp presisjon og utvisket tåke som vrir hvert bilde. En subtil endring i tonen til en kropp som står stille eller beveger kan si mer om Munchs følelser enn ord kunne sagt, det samme kan ansiktsmusklene som noen av danserne spilte så treffsikkert. Jeg elsker å lære om menneskesinnet, og danserne forteller mitt hjerte mye om det. For eksempel når de laget lynraske bevegelser. Noen med vanviddets presisjon, noen var brutalt mekaniske som en ufølsom metronom, noen var simpelthen sublim eleganse med hele sitt vesen, uten et snev av anstrengelse, som om alt var en lek. Noen utviste geniets latterlige lekenhet som kan bo i en kropp som står i spreng av spenning. Det var så mye å se og føle, og her har jeg nevnt kun noen få scener fra stykket.

Et poeng i din anmeldelse var mangel på klarere uttrykte karakterer eller utvikling I historien, hvis jeg forsto denne teksten rett. Det fikk meg til å tenke. Savnet jeg det? Jeg føler at danserne ikke trengte å ha klare karakterer fordi de alle uttrykker ett sinn; Munchs sinn. Tøy strikken litt til, og si at de sammen uttrykte sammensmelting av sinn og egenart når de danset to eller flere sammen. Hvordan kan det vi overhodet snakke om uavhengige sinn med egenart, når våre sinn er så avhengige av hverandre for å lære, for å forstå? Storyline savnet jeg ikke ett sekund. Det var et menneskesinn som sto i fokus i «Edvard». Et menneskesinn er da en suppeaktig flyt fra fødsel til død? Det er like flytende og flyktig som de flortynne gardiner. Her nå, snart videre, en dag borte. I min erfaring var stykket høyst følelsesladd. Det slo absolutt en spiker på hodet og kan sparke i gang interessante diskusjoner, ikke minst om man hvordan man kan eller bør “fortolke” Munch, diskusjoner om hvordan man kan sammenligne ulike tolkninger av denne norske kunstner, eller om kunsten å ikke sammenligne kunst.

Bravo Carte Blanche!

Publisert:

Del: