Utfyllende tolkning

Dette innlegget er et svar til Charlotte Meerings innlegg Dansens forslag, hvor Meering kommenterte  vår anmeldelse av forestillingen Edvard.
Kjære respondent,

Takk for en spennende kommentar på min anmeldelse! Jeg er glad for at ”Edvard” ga en annen og bedre gjenklang hos deg enn hos meg, og jeg har lyst til å gi tilsvar som kanskje kan klargjøre min posisjon.
Først og fremst: Jeg var på oppdrag for Ballade.no, med oppdrag om å se spesielt på forholdet mellom musikk og dans. Når det så viste seg at tekst utgjorde svært mye av lydbildet i stykket, ble det naturlig også å legge vekt på hva teksten gjorde med helheten. Det vil si at jeg her spesielt – og som anmelder generelt, ikke har den ”luksusen” å kunne velge å konsentrere meg om de delene av forestillingen som appellerer mest til meg. Faktisk kunne jeg godt stille meg bak en del av det du skriver om selve dansespråket og dansernes arbeid. Hadde jeg opplevd enkelte av sekvensene i kortform, ville jeg ha vært svært begeistret, men jeg skrev om det samlede inntrykket av forestillingen.
 

Jeg så etter hvordan tekstens verden ble gjenspeilet på scenen, og savnet – ikke tolkning av Munch som kunstner – men grep som ga mer mening til at nettopp disse tekstene og melodiene var valgt.

Også programtekst hører med i en helhetsvurdering, etter min mening, ettersom mange i publikum vil lete etter hjelp til en inngang til stykket gjennom denne presentasjonen. Som danseanmelder i en musikkavis (med kompetanse på koreografi og dramaturgi mer enn på musikk) legger jeg også mer vekt på felleskulturelle referanser – som for eksempel hva det vil si å fortolke Munch eller salmesang.  Her synes jeg det er spennende at du presenterer en tolkning av ”Edvard” som på sett og vis kan fungere utfyllende til min tekst. Jeg tror jeg leste koreografens intensjoner i den retningen du beskriver – men vi er nok uenige om hvor godt denne intensjonen ble realisert.
Når jeg savnet en bedre dramaturgi i stykket, handlet det ikke om noen manglende ”storyline”. Dramaturgi i denne sammenhengen dreier seg mer om stykkets helhetlige musikalitet – om variasjon og framdrift. I motsetning til deg, så jeg svært lite variasjon i hvordan dansespråket utspant seg – særlig sett i sammenheng mellom musikk og tekst. Når det gjelder mulige karakterer, så er ikke det noe jeg normalt etterlyser i samtidsdans. Det som fikk meg til å i det hele tatt lete, var at det fantes en stor rikdom av personer og situasjoner i teksten som ble framført. Jeg så etter hvordan tekstens verden ble gjenspeilet på scenen, og savnet – ikke tolkning av Munch som kunstner – men grep som ga mer mening til at nettopp disse tekstene og melodiene var valgt.

Jeg spør meg om ikke koreografen bak ”Edvard” burde konsentrert seg om språket han virkelig behersker: Kroppens.

Dersom koreografen har ønsket å gå inn i en helt minimalistisk tolkning av Munch, så ville jeg anbefalt å være enda strengere med virkemidlene. For meg ble dansens verden forstyrret av tekst og musikk – kanskje i den grad at jeg gikk glipp av noen nyanser i dansen som du har sett bedre enn meg?
Jeg tror heller ikke at det finnes noen enkelt autoritativ tolkning av Munch eller andre monumentale kunstnere. De er store nettopp fordi arbeidene deres er vanskelige å sirkle inn. Munch skal selv ha sagt noe slikt som at ”bare gjennom en velfungerende overflate, får en dypet i tale”. Som kunstnerne i sin tid var det nettopp én bestemt overflate han ble ekspert på: Maleriets. Skapende kunstnere i våre dager sprer sitt engasjement i flere språk. Jeg spør meg altså om ikke koreografen bak ”Edvard” burde konsentrert seg om språket han virkelig behersker: Kroppens. Slik kunne han kanskje slått sprekker ned i dybden også for en anmelder som forventer det beste fra de beste – i samspillet mellom virkemidler.
Mvh
Margrete Kvalbein