Ensemble Allegria med rapperne Anas Rifai og Patrik Mamou Korh Foto: Jacquesholst.com

Vennlig invasjon

”Vi invaderer dem litt, da” sier han med et smil. Han har nettopp spilt en 20 minutters konsert for en full ungdomsklubb og gir inntrykk av å ha en bra dag på jobb med Ensemble Allegria.

Kalender

Kammermusikkonsert

27/07/2021 Kl. 19.00

Viken

Sonia Loinsworth i Tomba Emmanuelle

05/08/2021 Kl. 19.00

Oslo

Sonia Loinsworth i Tomba Emmanuelle

08/08/2021 Kl. 19.00

Oslo

Regimentets Datter av Gaetano Donizetti

11/08/2021 Kl. 19.30

Viken

Øyeblikket han refererte til, var konsertåpningen, da 16 strykere dannet en sirkel i rommet og gjøv løs på Holberg-suiten. Sirkelen krysset grensene mellom stolrader, ”scene”, sofakrok og bar. Musikken var skamløst driftig, og om den ikke stanset ungdommenes prat helt, så overdøvet den dem i det minste.
Den plutselige injeksjonen av akustisk vellyd gjorde at tårene spratt fram i øynene til en anmelder som i settingen følte seg påtakelig hvit, voksen og fremmed. I dette øyeblikket var jeg likevel ikke i tvil om at musikken var vår. Alles. Det spilte liten rolle at jeg gråt en skvett fordi jeg har et forhold til denne musikken fra gammelt av – et forhold mange av ungdommene sikkert ikke har. Akkurat her fylte musikken og musikerne rommet på en måte som var en paradoksal blanding av kulturkræsj og integrering. En vesentlig detalj var at det skjedde uten verbal introduksjon, bare et lite hint i lyssettingen ga beskjed om at nå skal det skje noe. Eneste problemet med en åpning av denne sorten, er at det er nokså krevende å holde trøkket oppe. En prøve ensemblet besto, om ikke helt med glans.
Forskjellige, men sammen
Ensemble Allegrias turnévirksomhet i ungdomsklubber har vært tema i ballade.no før, da med betimelige spørsmål om hvorvidt et prosjekt som dette understreker forskjeller vi ikke trenger å bekrefte.
Les også: Verdien av en sjanger
Kanskje er det et like godt spørsmål om det å benekte forskjellene er verre: Å late som vi er like. For det blir påfallende å komme inn i et rom tettbefolket av unge mennesker med overveiende afrikansk bakgrunn, for så å se et orkester med unge voksne musikere, samtlige med etnisk norsk utseende, spille musikk fra den nordvestlige kulturkanon.
I den nevnte åpningssekvensen var det påfallende, men ikke problematisk. Her er det fristende å trekke fram en svært forslitt klisjé: Musikken binder mennesker sammen. Vel å merke når den er god nok og er satt bevisst inn i en sammenheng – uavhengig av sjanger.
Sammen, men ikke unisone
Skurringen i mine øyne og ører oppsto først når orkesteret hadde inntatt den lyssatte spilleplassen og konferansieren introduserte konserten med iherdige forsøk på å få med seg publikum til å svare på et ”- er dere klare???”
Responsen var laber, og dro seg bare tålelig og høflig opp etter gjentatte spørsmål. Der Griegs musikk og orkesterets plassering i rommet i starten spilte fram et slags ”vi”, ble spørsmålet stilt fra scenen langt mer påtrengende. – Den påfallende blonde musikeren der foran forlanger at vi skal være ”klare”, men vi er jo her allerede, tenkte jeg.
Les også: Allegria på ungdomsklubben var en suksess
Jeg oppfattet at stemningen i rommet allerede var varm og avslappa, og dette ble bekreftet fra musikeren jeg snakket med i etterkant av konserten: Dette var et publikum som lydhørt – sett i sammenheng med rekka av ungdomsklubber orkesteret har besøkt. Trenger vi da i tillegg å rope i flokk? Må vi late som at alle har det like gøy – eller kan vi bare lytte så mye vi er klare for? Det er nokså åpenbart hvem som er gjester hos hvem her, og det er musikken som har kraft nok til å klatre over barrierene – ikke velmente oppfordringer.

Ensemble Allegria Foto: Ingrid Pop


Opplevelsesfrihet og frihetsopplevelse
Det var også nokså påfallende at stolene som var satt fram stort sett var besatt med ”hvite, voksne”, mens ungdommene selv satt i sofagruppa, hang i baren, satt på biljardbordet eller myldra langs veggene.
Jeg opplevde det som et befriende og svært viktig valg at ingen maste om at alle skulle sette seg i korrekt konsertoppstilling før konserten starta. Det ville satt en skolebenk- (og kanskje Skolesekk-?) stemning som dette stedet ville kledd svært dårlig. Friheten til å lytte eller ikke, forflytte seg eller ikke, sitte, stå eller gå, var en vesentlig del av opplevelsen. Kudos til et orkester som våger å gi publikum denne friheten!
Enda bedre når de selv lar seg påvirke av friheten i sitt spill. Min samtalepartner blant musikerne mente at de følte seg mer ledige og frie i denne typen setting – og det var lett å merke for meg i salen også. Det er befriende med musikalsk samspill som er så ledig og kraftfylt, selv om jeg undret meg litt over at repertoarvalget til orkesteret var såpass forutsigbart. Grieg og Vivaldi er så til de grader ”nybegynner-klassisk” at jeg gjerne ville ha supplert med noe mer som ørene kunne tygge i.
Rap og rytmisk strykemusikk
Hovedinntrykket av ensemblet på ungdomsklubb ble uansett at her er en gjeng unge voksne som kommer på besøk og gjør noe de liker å gjøre, i en setting der andre og noen yngre folk gjør det de liker å gjøre. Et rom fullt av mennesker som ”gjør greia si”, liksom – uten noe styr. På sitt beste balanserte konserten fint på den kanten der den sa det som var unødvendig å si med ord: Vi liker å spille, vi liker denne musikken – og det er stas å være på besøk hos akkurat dere, selv om det er ganske merkbart at vi kommer fra ulike steder i livet og verden.

Den rytmiske bruken av strykeinstrumentene sammen med rapperne låt som noe jeg aldri har hørt før – jeg har problemer med å finne bedre uttrykk enn at dette var fet musikk.

I motsetning til den litt haltende konferansier-stilen, var det ett verbalt element i konserten som ikke var noe brudd med konteksten, men tvert imot en effektiv musikalsk bro fra en verden til en annen: Rapperne Anas og Patrik kom fort inn som en uhyre kul del av helheten – velintegrert i orkesteret til tross for begrensa øve-tid. Den rytmiske bruken av strykeinstrumentene sammen med rapperne låt som noe jeg aldri har hørt før – jeg har problemer med å finne bedre uttrykk enn at dette var fet musikk.
På scenen framsto rapperne som en slags Helan og Halvan: Svart og hvit, høy og lav – begge habile rappere i mine utrente ører, men først og fremst utøvere som kompletterte konserten og helt sikkert bidro til at ungdomsklubb-brukerne fikk et eierskap til hele prosjektet. Med disse på laget er jeg sikker på at konserten kunne ha vært bygget opp til mer enn de beskjedne 20 minuttene den varte – men da med noen flere lure dramaturgiske grep underveis. Som det var nå, ble det ikke helt vellykket at orkesteret og Vivaldi sto for finalenummeret – jeg tipper flere enn meg venta på å se rapper-gutta avslutte sammen med gjestene (- hvem var forresten gjesteartister for hvem her?)
Konserten kunne rett og slett tjent på noe dramaturgisk veiledning og noen grep i forhold til pausepraten. Hva med å invitere noen av dem som hører hjemme i klubben til å gjøre deler av konferansier-jobben? Eventuelt hente en av ungdommene til å intervjue noen i orkesteret for å introdusere musikken? Prosjektet har utviklings-potensial i massevis, og når ungdommer integreres i uttrykket på den måten det ble begynt på her, er det bare å si: Fortsett!
Ro i uro
Uproblematisk er det likevel ikke. Som ballades forrige anmelder av samme konsept var inne på: Dette er ungdommenes fristed, og det er vanskelig å holde publikums oppmerksomhet i en setting som denne. Rommet er visuelt, sosialt og – om jeg kan tillate meg å si det: hormonelt rotete og fullt av distraksjoner.
De færreste her ville hatt 16 strykere på toppen av ei ønskeliste for innslag til klubben, samtidig virker det helt velkomment at det ”skjer noe”. Oppmerksomheten i rommet kunne skifte fra øyeblikk til øyeblikk og det var ikke noe konstant tall på hvor mange som var innafor dørene. Skravla gikk mer eller mindre gjennom konserten, men det fantes også noen øyeblikk av konsentrasjon – som i fiolinsolopartiene i Vivaldis ”Sommer” der det faktisk ble nesten holde-pusten-stille i lokalet, og det var tilløp til spontan applaus og ivrig musikalsk gestikulering underveis. Disse øyeblikkene oppleves som mye mer verdifulle enn en generelt høflig lyttende og veloppdragen konsertatmosfære.

At jeg som anmelder blir en slags antropolog som sjekker hvordan disse usannsynlige tilhørerne til klassisk musikk egentlig oppfører seg.

Påtrengende og velkomment
Det er omtrent her jeg kjenner mens jeg skriver den samme følelsen jeg fikk under konserten: At jeg som anmelder blir en slags antropolog som sjekker hvordan disse usannsynlige tilhørerne til klassisk musikk egentlig oppfører seg. Denne følelsen er plagsom og framkaller en hel del protest: Nå blir jeg også fanget av forskjellene!
Løsningen er uansett ikke å la være å skape møter med den friksjonen som ligger et arbeide som det Ensemble Allegria gjør med denne turnévirksomheten. Sammenlignet med noe av det rutinepreget som har sneket seg inn i enkelte Skolesekk-produksjoner, framstår dette arbeidet som ”sunt påtrengende” – med årets integrering av musiserende ungdommer som den virkelige gevinsten. Ikke bare for integreringen og ”outreach”ens skyld, men for musikken.
Det er forskjell på å la ungdommene være i fred på klubben sin, og på å overlate dem til seg og sitt. Og jeg går ut fra at det er lang vei igjen før ungdomsklubbene blir så oversvømt av velmenende formidling at det ikke er tid igjen til å ”henge”. Faktisk var Ensemble Allegrias konsert et eksempel på at det går an å ”henge” og samtidig bli overrumplet av en kunstnerisk erfaring.
Artikkelen er laget med midler fra prosjektet Periskop, som handler om å utvikle og styrke kritikk av kunst for barn og unge. Scenekunst, Kunstkritikk, Barnebokkritikk og Ballade er eiere av prosjektet og nettsiden Periskop.no, som har finansiering fra Norsk kulturråd.

Ensemble Allegria
Konsert
ORKIS Røde kors ressurssenter, Grønland.
Torsdag 5. november 2015
Musikk av Grieg, Sjostakovitj, Vivaldi og Enoksen – med rapperne Anas Rifai og Patrik Mamou Korh

For å kommentere her må du ha en Facebook-konto. Dersom du har en mening du ikke får postet her kan du sende oss en e-post.
Digitale festivaler og konserter

Stillinger

Kulturskolelærer – breddeprogram musikk

Fredrikstad kommune – Kulturskolen

Kulturskolelærer – Dans/Jazzdans

Fredrikstad kommune – kulturskolen

Produsenter

Bodø2024 IKS

Kantor / Organist

Folldal Kirkelige Fellesråd

Basstrombone

Den Norske Opera & Ballett

Hold deg oppdatert

Meld deg på vårt nyhetsbrev