Ja, det er verdt det!

Ensemble Allegria er et orkester som vil være en del av musikklivet i Norge, og være en medskapende part i utviklingen videre av Norges rike musikkliv. Derfor er vi glade for Ballades [link id=68679 title=»anmeldelse «]av vårt siste sprell. Det gir oss rom for utdypninger og refleksjoner.

Les også: [link id=68679 title=»Verdien av en sjanger«]

Som et orkester i stadig utvikling leter vi alltid etter felles verdier og visjoner som gruppe. Det siste året har vi fokusert på en ny publikumsgruppe for hvert prosjekt.

Før jul hadde vi en konsert i samarbeid med forfatteren Levi Henriksen – “Hold hånda mi hardt” – hvor vi spilte for folk som ikke har det så bra i julen. Her hadde vi et samarbeid med Kirkens Bymisjon.

Under Festspillene i Bergen i mai skal vi spille på sykehjem, samt være en del av bybildet i Bergen i den perioden. I andre prosjekter dukker vi opp på t-banen, flyplasser og andre steder, enten det er på vei til øvelse eller konsert.

Ungdomsklubbturnéen som er anmeldt i Maren Ørstaviks tekst “Verdien av en sjanger” er dermed et helt naturlig ledd i Ensemble Allegrias formidlingsprinsipper.

Følg musikkdebatten: Ballade på Facebook
Ballade på Twitter

Ørstavik skriver:

“Ensemble Allegria fremstår som etablerte, ressurssterke, norske voksne foran et upolert ungdomspublikum som skal fortelles at dette er bra (…) Det er ikke Allegrias feil. Den vestlige kunstmusikken presenteres for alle som ikke er ”innenfor” som noe man må lære seg å like, og den representeres i offentligheten av autoritetspersoner som er milevis unna det disse ungdommene antagelig liker å identifisere seg med. Jeg spurte noen av guttene etterpå hva de syntes, og de fortalte at de foretrakk hip-hop, fordi de følte seg mer hjemme i det. Så enkelt kan det være.”

Les også: [link id=68641 title=»Ny musikk for unge strenger«]

Feil premisser
Jeg er ikke sikker på om Ørstavik treffer blink her. Det blir for lett å se denne typen utfordringer som en allerede tapt kamp hvor man vekter sjanger mot sjanger. Når det i tillegg fremstilles som om den klassiske musikken er noe man må være “innenfor” for å forstå legges det premisser for en debatt Ensemble Allegria ikke ønsker å være med på. Vi opplever debatten som for lite nyansert.

I en tidligere artikkel på klassisk.net har vi skrevet om fordomsfrihet som kvalitet. Vi ønsker å presentere den klassiske musikken for så mange som mulig, ikke å sammenligne sjangre. Vi ønsker å vise at den er en levende sjanger på lik linje med andre sjangre man kan velge å like eller mislike – uten konkurranse. I dette ligger det risikovilje. Nei, man kan ikke engasjere alle, men kanskje noen!

Ny runde i 2015
Vi er de første til å innrømme at konserten på Condio Café ikke fungerte. Det er synd anmelderen bare fikk sett denne. Under konsertene på Frydenberg skole, Grorud ressurssenter, og Mortensrud ressurssenter var det tidvis elektrisk stemning. En gutt jeg møtte etter konserten på Mortensrud sa til meg: “Jeg fikk gåsehud, og det var litt skummelt.”

Andre har kommentert at de ikke ante at klassisk musikk kunne være så energisk og kult. Når vi til og med på den minst vellykkede av konsertene engasjerte en jente nok til egenhendig å gi oss brakapplaus kan jeg svare på spørsmålet som blir stilt helt til slutt i anmeldelsen. Ja, det er verdt det. Så mye verdt er det at vi allerede har lagt rammetider for neste runde – i 2015.

Theodor Thornhill er styreleder i Ensemble Allegria