Onsdag 26. februar besøkte Ensemble Allegria Mortensrud Røde Kors Ressurssenter, der jeg er senterleder. Konserten var en stor suksess, med full klubbsal og nesten 40 oppslukte ungdommer.
I kjølvannet av turneen, som denne konserten var en del av, har strykerensemblet imidlertid [link id=68679 title=»måttet tåle kritikk «]fra Ballade.nos utsendte Maren Ørstavik (Ballade anmeldte konserten på Cafe Condio på Majorstua, red.anm). Ensemblet [link id=68681 title=»har svart på kritikken»], og i teksten som følger prøver jeg å bringe til torgs et tredje perspektiv, nemlig det fra arrangørsiden.
Ørstavik kritiserer med utgangspunkt i en mer eller mindre mislykket konsert på Cafe Condio det hun antar er de grunnleggende motivene for ungdomsklubbturneen. I lys av en tom klubbsal som vanligvis er full av minoritetsungdom er det lett å komme med Bourdieu-inspirerte argumenter som: «Den vestlige kunstmusikken presenteres for alle som ikke er ”innenfor” som noe man må lære seg å like, og den representeres i offentligheten av autoritetspersoner som er milevis unna det disse ungdommene antagelig liker å identifisere seg med.»
Jeg sier ikke at dette er feil i seg selv, men at en slik konklusjon i dette tilfellet blir for enkel. Personlig tror jeg fraværet av tilhørere hovedsakelig skyldtes litt lite planlegging fra Condios side. Et par små promogrep i forkant kunne nok skapt nysgjerrigheten som trengtes for å holde på ungdommene i de 30 minuttene det varte. Hvorvidt de har bedt om det eller ikke er i mine øyne mindre viktig, og på ingen måte avgjørende for antall tilhørere. Da vi arrangerte konsert med landets største rapartister på BLÅ i 2011 klarte vi ikke å fylle lokalet halvveis opp en gang. Selv om stedet skal være en uformell møteplass der ungdommene skal få lov til å være seg selv, skal de også utfordres og presenteres for ideer som kan være med å sette tankene i sving. Dette krever ofte at vi snakker om, eller ser og hører på ting de kanskje ikke liker i utgangspunktet. Så lenge det gjøres på en måte fri for paternalisme er disse to aspektene – friheten fra formynderi på den ene siden, utfordrende ideer på den andre – på ingen måte gjensidig utelukkende.
Følg musikkdebatten: Ballade på Facebook
Ballade på Twitter
Det var i mine øyne ingenting ved Ensemble Allegrias opplegg som bar preg av den vestlige kulturimperialismen Ørstavik tilskriver arrangementet. Jeg er motstander av et mål om at alle skal like alt. Jeg er imidlertid varm tilhenger av at alle i alle fall skal få muligheten til å like, og selvfølgelig også mislike, det som finnes av kultur i samfunnet vårt. At minoritetsungdom på østkanten bestemmer seg for at Vivaldis Fire årstider ikke er noe for dem bør være like uproblematisk, om enn ikke like vanlig, som at etnisk norske kids på vestkanten velger å omfavne gangstarap. Dette krever imidlertid at ungdommene gis en ordentlig mulighet til selv å ta et aktivt valg, og det er nettopp det Ensemble Allegria ønsker å gjøre. I mine øyne er et «jeg savnet en trommebeat og noen kule rhymes» etter endt konsert på mange måter en like stor suksess som «dette var fantastisk». Begge reaksjonene har nemlig det til felles at de har brukt opplevelsen av klassisk musikk til å definere og stake ut hva de liker. Det er i denne opplevelsen – at også klassisk musikk inngår i refleksjonen rundt egne smakspreferanser – suksessfaktoren ligger. Det fine er at referanserammene til ungdommene nå også omfatter klassisk musikk, ikke nødvendigvis at de liker det.
Jeg har også stor tro på det brobyggende og integreringsfremmende i å gjøre en gruppe som på mange måter er marginalisert, kjent med hva som beveger seg i storsamfunnet. Nå kan kanskje ikke klassisk musikk sies å være en stor strømning i norsk musikk. Men den er allikevel en viktig del av den, både i et historisk og samtidig perspektiv. Og dersom ikke Ensemble Allegria og Café Condio hadde gitt disse ungdommene muligheten til å oppleve klassisk musikk, hvem skulle da ellers ha gjort det? At det springer ut av en tradisjon med røtter i den hvite overklassen, er bare med på å understreke viktigheten. Vel så viktig er det selvfølgelig at uttrykk som ofte forbindes med de marginaliserte i samfunnet, enten det er rap, dans eller andre ting, gjøres kjent og blir møtt med respekt blant de som representerer samfunnets høykulturelle kraftsentrum. På denne måten skaper man et minste felles kulturmultiplum der dialog og reflektert stillingtagen er mulig.
Jo Morten Weider er senterleder ved Mortensrud Røde Kors Ressurssenter
Hvordan løfte kunstnerisk forskning fra marginalisering til vitenskapsdiskurs?
Er kunstnerisk forskning moden og klar for å tre inn i en vitenskapelig diskurs? Hvis ikke, er jeg redd den er på vei inn i en (muligens noe selvforskyldt) marginaliseringsprosess, skriver Henrik Holm.
Storsatsing på kultur i hele Norge: – Har du en god idé, vil vi høre fra deg, sier daglig leder i Kulturrom
Regjeringen styrker Kulturrom med hele 21 millioner kroner – det største tilskuddet siden oppstarten.
Tid og kunstnerliv: Korpsbevegelser
Akkurat som i 1989 er det like før det vil kry av uniformer, marsjhefter og bandolærer. Korpsbevegelser er å gjenta seg selv, år etter år. Gjentakelsene er tradisjon. Tradisjon er kultur. Kultur er musikk. Og musikk er korpsbevegelse.
Vossa Jazz-sjefen slutter
Daglig leder i Vossa Jazz, Roger Urhaug, har sagt opp etter knapt et år.
Hvor brenner det, Egon Holstad og Sigurd Elgenes?
Hvor er musikkjournalistikken på vei? Hvordan imøtekommer vi en stadig mer uforutsigbar fremtid? Hva kjennetegner god anmelderkunst? Her er spalten for deg som vil høre mer om de store spørsmålene i musikkbransjen.
Fest i klangfargerike med forstyrrande ubehag og lågfrekvent stille
Ballade jazz: Superspreder har naila det på si andre plate, Geir Sundstøl feirer ti år som soloartist, vi får klangleg skulptur frå Sofa, og orkestrert stille frå Bristol.
