Sterk elektronisk albumhøst: Niilas topper blant favorittene

Siri Narverud Moen skriver fast om elektronisk, norsk musikk i Ballade. (Foto: Nina Holtan)

Singler fra  inspirerte norske favoritter peker meg mot et standpunkt jeg aldri blir lei av å forfekte: Det er der sjangerbegrepene opphører at det mest interessante finnes.

Men når jeg kjenner etter, er det egentlig pop de bedriver, både Han Gaiden og Das Body. I albumleiren er det mye godt å ta inn, og jeg pakker ut tre helstøpte plater. Ballade elektronisk er her, i vannskorpa der mye av den mest spennende norske musikken ligger.

Rett i spillelista legges følgende SINGLER:

Reggie got beats har levert, ja, nettop beats i en årrekke – og har nå slått seg sammen med Ben. Duoen heter da Ben & Reggies, og har sjarmert på flere singler i høst. Den beste legger jeg i spillelista (se under). Egil Reistadbakk og Benjamin Dahle møttes som henholdsvis universitetslektor og lærerstudent. I løpet av Benjamins mastergradsprosjekt om låtskriving tok samarbeidet form. Nå har det blitt til en EP – som slippes fredag, og feires med konsert i Trondheim i helga. Det gjør også:

Han Gaiden, Kristin Myhrvold og Ragnhild Moang, holder på det som gjorde at debutalbumet ble et av Ballade-redaksjonens favoritter i 2022. Singelen «Hyped» er – igjen – lagvis, skingrende, original i sin framferd. I mens saksofonisten utveksler i Chile (skriver de på Instagrammen sin @hangaidenband) fyller de to gjenværende på med livemusikere, og har tatt vare på det hypnotiserende i trioens lydbilde. Og laget en lett, tross dunkende trommemaskin, liten låt som har vært ute en stund.

Das Body – noen nevner Karin Dreijer som inspirator, men når vi først skal trekke fram svenske poporiginaler: Langt inni den beint fram vakre, medrivende «No Love Will Shine On Me», minner vokalist Ellie Linden først og fremst om Niki and the Dove. Dét er et stort kompliment herfra. Andre singel fra et Erlend Mokkelbost-produsert album som skal komme fra firergruppa Das Body.

Martin Horntveth er Gouldian Finch. Altså trommeslageren i Jaga Jazzist. Haan har lagd soloplate. Og for en fest den plata blir, etter gjestelista å dømme! Dette fargesprakende soloprosjektet inviterer en rekke musikalske venner inn, på den første singelen sang Emilie Nicolas, så kom Team Me, og nå teller lista Jamie Lidell, Stella Mwangi og flere. La oss komme tilbake til albumet som kommer neste uke – i hele helga kommer jeg til å varme opp med Burnt Friedmans remiks av Team Me/Gouldian Finch sin «Like a Magnet».

Du finner enkeltlåtene i spillelista lenger ned!

Så til noen av høstens mest interessante ALBUM i sjangerne jeg røkter på ballade.no

Unganisha debuterer med langspilleren Mbili Mbili (Anything Goes)

Unganisha bare: – Vi trykka på knappen, skall ni åka med? Bernt Isak Wærstad og Labdi Ommes albumdebuterer som duo fredag. (Foto: )

Labdi Ommes har en solokarriere hjemme i Kenya som sanger og trakterer av det tradisjonelle orutu (forsøk på å beskrive strengeinstrumentet i denne teksten). Sammen med Bernt Isak Wærstad stiller hun seg opp, kikker på afrikanske, europeiske og søramerikanske rytmer, trekker i en tråd hér, tramper på ei takt dér. Han samarbeider også med andre artister som produsent/låtskriver.

Unganishas Mbili Mbili eksploderer i sjanger- og rytmeblandinger. (Foto: Anything Goes / Bernt Isak Wærstad)

Jeg digger det meste ved innfallsvinklene til Unganisha, med deres neser for rytmiske årer og åpenhet. Den trekker meg inn til å lytte. Det er kontrollert fyrverkeri, og ganske bestemt; som om de sier «nå har vi trykka på knappen, henger du med?»

Min innvending på flere av sporene blir da, med Labdis sterke, noe kontrollerte, vokal, at koblingspunktene mellom lydtepper og det fortellende blir litt svake. Og det er jo i koblinga gnistene starter? I 2020 skreiv jeg at de på showcasekonsert hadde «enkelte partier der avstanden mellom de to partene blir åpenbar. Den trenger å framstå litt mer sammenvokst,» og jeg er egentlig fortsatt litt av den oppfatninga. Dette crazy universet av rytmer, tradisjoner og påfunn i produksjonen krever sterkt lim.

Moduleringa/effektene på «Banje», og den tradisjonelle vogginga på «Sulu» er grep som nettopp limer det bedre sammen. Og: noe så enkelt som en ekstra vokal. Aller best er nemlig den uimotståelige singelen deres, avslutningssporet «Ochwe». Den kantete bassen, ekstra perkusjon og sang fra samarbeidende komponist og musiker Kasiva Mutua, er avgjørende for inntrykket av melodilinjene. Her lykkes legeringa, også i vokalens touch med maskinene, og slipper løs noe av friheten jeg kan savne. Er det lov å si at dette er deres «Club Tropicana»? Eller «Mr. Vain»? Haha, jeg måtte bare, etter å ha kost meg ved bassengkanten i denne musikkvideoen:

Uansett er Unganisha en duo jeg fortsatt snur meg etter, om jeg ser konsertplakaten.

Les også: Unganisha – konsertanmeldelse Bylarm 2020

_____

Niilas fikk Spellemannpris allerede for debutalbumet i 2020. Hans nye plate River of Dreams (Niilas) kommer fredag 3. november. (Foto: Christine Bouche)

Niilas’ eksistensialisme:
Peder Niilas Tårnevik har sendt meg beskrivelser av utviklinga fram til sin nye plate, sjøltgitt, på samme dag som Unganishas. Han kaller det å gå «fra samisk eksperimentell elektronika til samisk eksistensiell elektronika».

Jeg syntes Niilas hadde et godt utgangspunkt for ekseperimentene sine fra før. Og at det kjennes godt – litt utafor allfarvei – når han nå borrer djupere på denne plata. Eksempler får du allerede tidlig på plata når «Between Borders» starter med lys, nesten skjærende vokal bak de følsomme synthene – og leder deg naturlig over i relativt tradisjonell dub, som så sporer tungt ned i drum’n bass, mangslungen og eventyrlig på grunn av Niilas’ instrumentvalg.

Denne produktive samiske musikkskaperens femte langspiller har fulgt meg ei stund, og samtidig som den låter veldig oppdatert, har den også noe av den der søkende følelsen mye crossovermusikk som satte dagsorden på tidlig 90-tall, hadde.

Ofte når jeg forsøker å si noe vettugt om elektronisk musikk, handler det om den musikken som pakker ut menneskelig tilnærming i musikk der maskinene setter rammer. Dette hører jeg, som et bankende hjerte, gjennom mesteparten av River of Noise. I teorien overraskende, men ikke mens man hører på det, det tvert i mot et album som kjennes godt sammensmelta. Og den av platene hans jeg hitttil har opplevd som rikest.

Noen av Ballades mest omtalte (igjen; oppdaterte!) og utforskende tradisjonsmusikere bidrar her, som Erlend Apneseth og Benedicte Maurseth på fele, Mirsaeed Hosseiny Panah på persisk santoor, Elise Macmillan på fiolin, og Elina Waage Mikalsen på vokal.

Platas mest behagelige spor, som om den følger strømmer av noe jorda, er «Strawberry Dub», dens mest stringente er «5th Floor».

I det hele er dette ei plate en kan bruke litt tid på, og som nok kommer til å fortsette å gi varierte opplevelser.

Les også: Hvordan Ballade klassisk «oppdaga» Mirsaeed Hosseiny Panah sin velsmidde musikk her.

_____

Vinny Villbass: Windows er kanskje det beste denne mannen har laget?

Håkon «Vinny Villbass» Vinnogg. (Foto: badabing diskos)

I alle fall det heleste, med en rekke låter i denne oslodiscoarbeiderens bouncy signatur. Og etterhvert som låtene kommer i løpet av plata, velger jeg nye favoritter, men jeg tror jeg har landet på at den energiske «Greenpoint» er høydepunktet.

Håkon Vinnogg, mangeårig garantist for at det skjedde klubb både i Oslo og Trondheim, utgiver og DJ, blant annet, har funnet formelen for å ta dansegulvsingler over i det å bygge album, trinn for trinn. Det er nemlig noe av den samme dynamikken fra spor til spor her, som på duoen Laft sin plate fra tidligere i år, og dét er Vinnogg i samarbeid med Thomas Järmyr. Du hører også sjangerslektskap med (samarbeidspartner, blant flere) Pantha Du Prince.

Litt sjelfullhet finnes også, ikke minst når det hele blir litt mørkere i samarbeid med klubbmakkeren fra Berlin, Khan. Flere av låttitlene er nettopp fra steder der musikkskaper Vinnogg har opplevd musikk i fellesskap med andre. Ei favorittøy i Frognerkilen, en samling rundt ski i fjellet. Albumet Windows (badabing) kom ut i oktober.
NB: Vi fikk rundskrivet fra departementene og habilitetsregler er gått igjennom, se nedenfor. Blunkesmilefjes.

_____

Anders Jakobsen har fylt øregangene mine med sin «tilsynelatende tilfeldig» musikk igjennom oktober, de gangene hverdagen tillater at jeg setter meg ned og dveler. Eller, sitter og sitter. Jeg står, må bevege meg, lytter oppmerksomt. Innimellom må jeg slå av.

Jeg tror det har noe å si hvor, og hvordan, musikk blir til, og la meg bruke Jakobsens andre album Focal Point of a Scattered Mind (selvutgitt) til et et blikk inn i nettopp den sammenhengen. Det er bare ofte ikke så spennende å beskrive hvordan såkalt elektronika blir til, ikke kan jeg så mye om hardware/software, heller, men jeg formidler hva den gjør med lytteren. For lytteren kan denne plata oppleves som å få tjuvkobla sanseapparatet til et gammelt laboratorium, vil jeg si.

Og nettop, her er det: Jakobsen sier sjøl at han utforsker om teknologien lar ham spille og lage musikk på en mer umiddelbar og organisk måte, som med mer konvensjonelle instrument. «Dette har ledet meg inn i modulærsynthens ormehull hvor jeg har oppdaget generative, algoritmiske metoder for å lage melodier og sekvenser «on the fly». Albumet består derfor kun av studioopptak av improviserte jams med modulærsynth, med noe bearbeiding i etterkant. Anders gir kanskje kontrollen til synthesizeren, men jeg følger ham langt inn i søken på ærlige, framfor nøye planlagte, produksjoner. Jakobsen har fått dytt av Insomniafestivalens program Cloud Exit i hjembyen Tromsø, og dessuten av mentor Per Martinsen/Mental Overdrive. Der var han igjen, han far.

_____

SPILLELISTA BALLADE ELEKTRONISK
Klubbmusikken er full av enkeltspor, ikke minst singler, B-sider og remikser. Her samler jeg dem som fortjener å bli med året igjennom, når de kommer på Spotify:

*Hans-Peter Lindstrøm remikser fjorårets store Sondre Lerche-øyeblikk «Avatars of Love».
*Laft – Vinny Villbass og Tomas Järmyr – legger tømmeret pent på en deilig instrumentalplate der alle låtene heter en tretype, «Ash». Villbassen forbereder forresten eget plateslipp i skrivende stund.
*Ransel er samme person som Kohib, og her dundrer han på under Mari Boines himmelstemme – på «The Colour and the Shape»
*Neon Teardrops, som altså er tromsøtechnofar Per Martinsens navn når musikken hans gråter synthpoptårer på «Waters Rising» og «Shadowsister». For veldig interesserte, tre inn i hans fiktive univers Pyramids On The Moon, som også finnes som «NFT-story» spunnet rundt de tre karakterene.

Ellie Linden synger i Das Body. (Foto: Brilliance)

*Det er dessuten Per Martinsen som remikser bysbrødre nonne så de høres ut som ekte etterkommere av Happy Mondays, under Martinsens alias Mental overdrive.
*Snakk om pop; Annie låner sin signaturvokal til franske Alan Braxe på «Never Coming Back».
*Pjusk sammen med John Derek Bishop, fascinerer nedi «Tareskog» – fra en fin, liten utgivelse i februar. Pjusk sitt amerikanske plateselskap er også hjem til en del av nylig avdøde Ryuichi Sakamoto sine seinere plater.
*Dragongirls album viser helt nye takter for norske, elektroniske scener.
*Alltid fest med Ost & Kjex. Ikke minst når Chloë remikser deres kanskje beste singel «The Gallery».
*Reidar Bruun skaper «hiv o’ hoi house» på Crustacean.
*Moyka lager rett-fram-pop på singelen «Rear View».
*Naboklages ørkentrommer og «marsianske» kor og svevende rom-lyder ligger tett på Xenosonic.
*Ary får en annen drakt en den kjølige synthen vi kjenner henne med solo; i Olefonkens sovemedisininnpakning på «Quaaludes».
*Morten Joe debuterte med fire spor i april, og den trommeorienterte «Minor bugfix» er en lydlig stollek rundt breakbeat. EPen finner du på bandcamp, men her er singelen derfra også på Spotify.
*Mind over Midi er med, fra sitt nyeste album – men også med sin remiks av Aggie Frosts «Nattebyen».
*Nikki Oniyome legger vakre vokallag og klanger på låta «Underestimated».
*Lekende lett leker hverdag og fest like uanstrengt. Her med Møster på sax for deilig, skeiv dybde i «Enda en kjærlighetssang».
*b0ka leker også med sax, fest og lyden av vennskap på plata Forever, My Friend. «Castaway» er slepen sommerhit og pianohouse i tett pakke.
*Mörmaid remikses også av Lindstrøm på dobbellåta Mirror/Punish! Lytt også til låtene på hennes på fjorårets fine utgivelse Push Pull.
*Sgurvin er småeksperimentell på EPen Ether Eater. Lydene som dukker opp på AMBS1 er så vakkert plassert!
*«Norges tristeste jente» Ary regjerte med et av fjorårets vakreste album – og følger opp på singelen «Himalayan Road».
*There is no minister for loneliness, messer Kate Pendry på akkurat passe insisterende teaterengelsk på «This is Love», en av årets lekreste mørke houselåter. Jeg har googla, og fødelandet til Kate utnevnte faktisk en egen statsråd med ansvar for ensomhet – i 2018 … Låta er produsert av Trulz & Robin, til sitt album som jeg omtalte her.
*Fredrik Bekkaasen gjør hypnotisk techno tilgjengelig på «BB22».
*Xploding Plastix – tilbake med album! Et viktig band i utviklinga av norsk elektronika, og det hører du fortsatt i «Average Agreeableness».
*Ultraflex flexer et skamløst syn på alt, i sin «Digg Digg Deilig».
*Of Norway flexer på imponerende mange utgivelser i år, også på sin helstøpte plate Smeigedag. «Love» bevarer den varme følelsen av seinsommer, sukk *ser ut av vinduet på snømengden*
* Naeon Teardrops og Charlotte Bendiks, representerer Tromsø, sjølsagt. Omtale av Bendiks’ nye EP her.
*Beth Lydi nærmer seg techhouse og en mer kommersiell tilnærming enn mye annet på lista. Dessuten er vokalsamplet på hennes «Baklengs» ganske vittig. Fra en EP med Beth (Elisabeth Jansen) i sommer.
* Gouldian Finch/
*Das Body/
*Han Gaiden/
*Ben & Reggie er singelaktuelle, se beskrivelser over.
*Boblebad har igjen begått lettspist dansemusikk, på «Dallasburger».
*Vinny Villbass dukker opp for andre gang, her solo‚ i samarbeid med Berlinbasert klubbkamerat Khan, samt festsporet «Greenpoint.»
*Eir slipper album neste uke, hun er en av de fantastiske stemmene fra Ævestaden, og Ballade elektronisk foregriper ved å nynne med på en av singlene som allerede er ute. But is it folkemusikk?

OVERFLØDIGHETSHORNMUSIKK: Team Me og Martin «Gouldian Finch» Horntveth. (Foto: Ihne Pedersen)

Ballade elektronisk igjennom året finner du på Spotify her. Vokser med ferske utgivelser igjennom hele 2023! Og PS; Han Gaiden og Das Body: Ja, jeg ser stavemåtene deres, i begge bandnavn, men om vi skulle følge alle små forbokstaver, greske antikke tegn, semikolon og VERSALER i logonavn som kom inn på presseskriv hadde Ballade blitt litt … uleselig, tror jeg.

Red. anm.: Det skal godt gjøres å ikke bli inhabil på noen norske utgivelser i sjangerspennet som denne spalten har, i et lite land, der man i tillegg gjerne kjenner folk nettopp på grunn av interesse for samme type musikk. Til opplysning er journalisten venn med Håkon Vinnogg (Vinny Villbass). Redaksjonens vurdering er at det er god nok avstand dem i mellom, ikke minst i tid, til det omtalte albumet og at denne spalta kan omtale det for dets musikalske verdi.