ANMELDELSE: – Må vi høre på det drittet her, mumler guttene i det de blir huket inn for å høre Ensemble Allegria på ungdomsklubben Cafe Condio.

© Emilie Heldal Lidsheim

Konsertsalen har nemlig sakte men sikkert blitt forlatt mens Allegria spilte de første stykkene – Vivaldis Sommeren og Kai Grinde Myranns bearbeidelse av den, Traces of Summer – frem til det kun var frivillige fra Røde kors igjen. En cellist tar grep og henter inn perifere slengere, ”for det er et ganske kult stykke, som flere burde høre, synes vi,” sier hun.

Vel, konsertsal var det kanskje ikke. For ungdommene på Cafe Condio på Majorstuen er rommet vanligvis biljardrom, X-box-rom, diskotek, TV-stue, café – generelt et allrom for å slappe av. Og det er Allegrias poeng: Å flytte musikken ut av konsertsalene og til folk der de er. Å få mennesker som ikke vanligvis oppsøker klassisk musikk til å oppleve noe de kanskje ikke finner frem til på egenhånd.

Vinn-vinn, synes å være tanken, for da får man vist frem musikken for et potensielt (og sterkt ønsket) fremtidig publikum, samtidig som mennesker som ennå ikke har opplevd den klassiske musikkens kvaliteter, får muligheten til det. Ensemble Allegrias ungdomsklubbturne er en gjentagelse av konseptet fra 2011: med et kort, klassisk program gjester de ungdomsklubber over hele byen, fra Ammerud til Majorstuen i løpet av en uke.

Les også: Ynskjer fleksibilitet

Har ikke bedt om det
Konseptet er velment og gjennomtenkt. Allegria spiller tydelig, energisk, og kontrastfylt, og tar scenen (gulvet i ene enden av rommet) med enkle men visuelt effektfulle koreografier – de vender seg inn og snur seg ut for å skape dynamikk der det er lengre mellom de musikalske kontrastene.

Likevel klarer ikke ensemblet å holde på ungdommenes oppmerksomhet. Hvorfor ikke?

Den største utfordringen Allegria møter på er ikke at publikum er unge, at de aller fleste har innvandrerbakgrunn eller at de til vanlig hører på helt annen type musikk. Den største utfordringen er at ungdommene er publikum på en konsert de ikke har bedt om. Det er problematisk å kreve oppmerksomhet fra ungdommer som er der først og fremst for å få lov til å være seg selv, alene, vekk fra skole, lærere, foreldre og andre autoritetspersoner som skal fortelle dem hvordan de bør leve.


Hvorfor klarer ikke ensemblet å holde på ungdommenes oppmerksomhet, spør Maren Ørstavik. Foto: Maren Ørstavik

Betent kontrast
I tillegg blir kontrasten mellom musikerne og publikum litt betent. Selv om Ensemble Allegria består av det Kultur-Norge vil kalle unge musikere, er de fortsatt for forskjellige til å minske gapet mellom den kulturen de bringer med seg, og den som rår i ungdomsklubben. Friksjonen er til å ta og føle på: Ensemble Allegria fremstår som etablerte, ressurssterke, norske voksne foran et upolert ungdomspublikum som skal fortelles at dette er bra. Få liker vel å bli fortalt ting, og Condio-ungdommen lar seg ikke pille på nesen en fredagskveld. De snakker i mobilen, spiller Fifa og knuffer med hverandre, før de klyngevis forlater rommet.

Det er ikke Allegrias feil. Den vestlige kunstmusikken presenteres for alle som ikke er ”innenfor” som noe man må lære seg å like, og den representeres i offentligheten av autoritetspersoner som er milevis unna det disse ungdommene antagelig liker å identifisere seg med. Jeg spurte noen av guttene etterpå hva de syntes, og de fortalte at de foretrakk hip-hop, fordi de følte seg mer hjemme i det. Så enkelt kan det være.

Les også: Ja, det er verdt det! Ensemble Allegria svarer.

Umulig å måle effekt
Men selv om ungdommene gikk underveis og måtte hentes inn igjen, kan det likevel hende Allegria får til det de setter seg fore. Kanskje er deres tilstedeværelse nok til at neste gang de ungdommene som var på Cafe Condio denne kvelden opplever et klassisk orkester, føler de seg nettopp litt mer hjemme, fordi de har konteksten rundt sin egen ungdomsklubb å knytte musikken og opplevelsen til. Om det er tilfelle, er konseptet vellykket uavhengig av antallet tradisjonelt stillesittende lyttere. Problemet er at det også kan virke mot sin hensikt, hvis opplevelsen er at forskjellene understrekes. Det er vanskelig å avgjøre fordi det er tilnærmet umulig å måle.

Er det med musikk som med trær som faller i skogen? Har musikken noen verdi dersom ingen er der til å høre den? Nå skal det sies at selv om fulle tre kvarter ble for mye for ungdommene en tidlig fredagskveld på Cafe Condio, var det mange som fikk med seg store deler av Vivaldi, før Myranns svært lignende bearbeidelse kanskje stod i for liten kontrast til originalen til at det opplevdes som viktig nok til å bli værende for. Men også frivillige og ansatte er en del av ungdomsklubbmiljøene, og disse fikk i det minste en energisk og fremføring å lytte til.

Én jente, verken ansatt, frivillig eller kritiker, satt imidlertid fengslet gjennom alle tre verkene også polske Wojciech Kilars melodisk gjentagende Orawa (1986). Hun hysjet på venninnene sine underveis og brøt ut i regelrett brakapplaus da det hele var over. Hun hadde ikke bedt om en konsert denne kvelden, men hadde likevel en verdifull opplevelse takket være Ensemble Allegria. Kan det være nok til å si at alt var verdt det?

Ensemble Allegria
Konsert
Cafe Condio, ungdomsklubb, Majorstuen.
Fredag 21. februar
Musikk av Vivaldi, Myrann og Kilar

Publisert:

Del: