Eldbjørg Hemsing er en av Ola Nordals favoritter, men hun går for langt på sjarmetappen denne gang: Det blir like autentisk som trollene i turistbutikken på Fagernes. (Foto: Gregor Hohenberg)

For mye sukker med Eldbjørg Hemsing

Ballade klassisk er tilbake med både stjerner og metamusikere. Anmelder Ola Nordal viser deg klassiske utgivelser utenom det vanlige.

Kalender

Lørdagsopera

20/04/2024 Kl. 16:00

Oslo

OperaFest!

20/04/2024 Kl. 19:00

Viken

Operapub på Grønland Boulebar

20/04/2024 Kl. 19:00

Oslo

Ola Nordal dekker de aktuelle utgivelsene innen kunstmusikk. (Foto: privat)

Tor Johan Bøen har gravd fram Ysaÿes ukjente «norske» stykker. Eldbjørg Hemsing har tatt en nyklassisk vending. Oda Voltersvik rammer inn Sofia Gubaidulina på finurlig vis. Mathias Halvorsen og Mathieu van Bellen gjør det umulige mulig med Puccinis La bohème. Trond Reinholdtsen smører tykt på med bæsjebrune farger.

 

TOR JOHAN BØEN og EIRIK HAUG STØMNER: Eugène Ysaÿe – Légende norvégienne (Simax Classics)

Belgiske Eugène Ysaÿe (1858–1931) var den største fiolinvirtuos-komponisten etter Paganini. Han er kanskje ikke så godt kjent for folk flest, men fiolinister elsker fortsatt musikken hans. Å spille Ysaÿe er å bedrive musikalsk ekstremsport. Men komposisjonene er også estetisk tilfredsstillende, og mer enn ren flinkis. Hør for eksempel på hans «Etude poème nr 1». Det meste av det han komponerte skrev han for sine egne konserter, og ble aldri utgitt på et forlag. Derfor er mye av hans produksjon lite kjent. Men fiolinist Tor Johan Bøen har dykket ned i arkivene, og har kommet over en skattekiste med ukjente Ysaÿe-stykker. 

Undertittel er Unknown works and arrangements for violin and piano. I kjernen av prosjektet finner vi et lite knippe manuskripter fra en norgesturné i 1880-årene. Turneen ble arrangert av Ole Bulls sønn Alexander Bull, og pianister var blant annet Erika Nissen og Karen Ølstad. «Légende norvégienne» (‘Norsk legende’) ble skrevet da han var på besøk i Bergen, og blant annet var gjest hos Edvard og Nina Grieg. 

«Det norske» i denne legenden er litt som om når franskmenn lager crêpes norvégienne – pannekaker med laks. Jo, det er noe som minner om Norge i ingrediensene, men jeg synes ikke retten er spesielt norsk. Sånn er det også med Ysaÿes norske legende. Noen åpne kvinter og et par rustikke melodier peker kanskje mot landet han besøkte, men ellers ligger komposisjonene trygt innen Ysaÿes egen stil. Og hvordan er den? Litt overforenkelt forklart er det snakk om Chopin, men på fiolin. Chopin dukker forresten opp flere ganger på denne utgivelsen. Hele CD2 består faktisk utelukkende av Ysaÿes ubehjelpelige arrangementer av Chopins musikk. Akkurat de kan jeg styre meg for, men resten av plata liker jeg veldig godt. 

Tor Johan Bøen og Eirik Haug Stømner er solide musikere. Bøen gir seg fryktløst i kast med Ysaÿes voldsomme løp og umulige dobbeltgrep. Men dr. Bøen har også en professoral selvsikkerhet som gjør at alle krumspring virker gjennomtenkt. Det spilles med fiolinistisk schwung, men også en autentisk forståelse av den virtuose 1800-tallsstilen. 

Simax Classics har lagt mye i denne utgivelsen. Det er toppklasse i alle ledd – fra det supre lydopptaket i Sofienberg kirke og det fenomenale spillet fra Bøen og Stømner til den solide musikkvitenskapelige forankringen. Kanskje blir rapporten fra Ysaÿe-forskningsfronten i overkant lang med sine 129 minutter, men det får vi vel bare akseptere siden det jo er snakk om en «world premiere recording» for så mange av disse stykkene. Hør spesielt: «Etude poème, nr 1» 

 

ELDBJØRG HEMSING & ARKTISK FILHARMONI: Arctic (Sony)
Eldbjørg Hemsing har lenge vært med på leken i det som noen ganger kalles nyklassisk musikk, der postminimalisme og filmmusikk blandes sammen med klassisk-klassiske instrumenter og spillemåter. Og på sin debut på storselskapet Sony går hun virkelig all in i dette uttrykket. Her settes filmmusikk-komponister sammen med Bull, Grieg og Ola Gjeilo. Produksjonen er direkte og polert som et popalbum.

Det klinger stort og flott. Hemsings store og sikre tone kommer veldig fint fram, og Arktisk filharmoni låter slick så det gviner. Ser vi på sound alene, kunne denne plata vært lydspor til en hvilken som helst storproduksjon fra Hollywood. Det er helt klart at dette kommer til å treffe mange lyttere, også utenfor kjernepublikumet til den klassiske musikken.

Men i det store og hele blir det smurt for tjukt på med sukker og inderlighet. Tidligere har Hemsings bruk av valdresopphavet gitt sjarm og karakter, men denne gangen låter det like autentisk som trollene i turistbutikken på Fagernes.

Stykkene som fungerer best, er de der arrangementene er holdt så enkle som mulig. Ole Bulls «La melancolie» er vakker, svevende og var. I de atypiske melodier og dynamiske krumspringene i Einojuhani Rautavaaras «Whispering» viser hun hvordan hun fraserer nydelig og virkelig synger med fiolinen.

Eldbjørg Hemsing er blant fiolinistene jeg setter høyest i Norge, men hennes Arctic blir for meg et langt steg i feil retning. Hør spesielt: Einojuhani Rautavaara «Whispering». Plata slippes 3. februar.

 

ODA VOLTERSVIK: Neo (Rubicon)

Oda Voltersvik er en av Norges mange hardtarbeidende frilanspianister. Hun har vært huspianist på Troldhaugen, vunnet en rekke konkurranser og spilt flere prestisjefylte konserter. Det store gjennombruddet har kanskje ikke kommet enda, men Neo vitner om at hun er en musiker vi vil se mer av i tiden som kommer.

Voltersviks første plate – Firebird fra 2020 – var et slags musikalsk visittkort, et «her er jeg, og dette er hva jeg gjør». Neo er et mer selvstendig kunstnerisk prosjekt der hun spør: hva er russisk pianomusikk etter Tsjajkovskij? Og hva er det hun finner? Jo, en linje fra Aleksandr Skrjabin, via Sergej Prokofjev og Dmitrij Sjostakovitsj til Sofia Gubaidulina.

Det er nokså sjelden at Gubaidulina rammes inn sammen med disse kara, siden hun gjerne behandles enten sammen med andre østeuropeiske komponister fra sin generasjon (for eksempel Alfred Schnittke eller Arvo Pärt) eller andre kvinnelige komponister. Voltersvik skal altså ha honnør for å ha sett en sammenheng jeg tidligere har oversett.

For det er Gubaidulinas Chaconne (1962) som er min favoritt på plata. Dette er et intrikat verk, der barokkens chaconne og fuge møter et modernistisk tonespråk og en undertrykt spiritualitet (verket ble skrevet på høyden av den sovjetiske ateismen). I Voltersviks hender blir Chaconne et sakralt, pompøst og storslått verk.

Voltersvik har det tekniske på plass. Hun spiller med høyt volum og flott musikalsk diksjon. Tidvis er det nesten brautende, noe som passer fint til russisk temperament. Spesielt i Sjostakovitsj-stykket, som emosjonelt sett er mekanisk og insisterende, fungerer hennes litt harde uttrykk godt. Jeg savner noe mer nyanser og følsomhet i de roligere partiene, men det passer forsåvidt. Tittelen Neo peker mot neoklassisismen (som er noe helt annet enn Hemsings nyklassiske stil nevnt over), og dens idealer om klarhet, rette kanter og følelsesmessig tilbakeholdenhet. Hør spesielt: Gubaidulina «Chaconne».

 

MATHIEU VAN BELLEN og MATHIAS HALVORSEN: Giaccomo Puccini: La bohème (Backlash)

Mathias Halvorsen og Mathieu van Bellen spiller La bohème på piano og fiolin. Hele operaen. Noe sånt burde egentlig ikke gå an. Men Halvorsen og van Bellen gjør det umulige mulig.

Arrangementene er overraskende mangfoldige. Alle de ulike stemmene og personlighetene kommer tydelig fram. Nyansene er med. Hør for eksempel på byscenen i starten på andre akt. Dette er en av operahistoriens mest sjarmerende scener, hvor barnekor, kor og flere solister danser gjennom Paris’ gater og det skråles fra kafeene. Å fange alt dette med to instrumenter er litt av en bragd.

Det er spennende musikalske personligheter som møtes. Mathias Halvorsen er en ung pianist fra Haugesund. Han spiller nokså intellektuelt og analytisk, en tenkende musiker. Nederlandske van Bellen tillater seg å være litt mer smektende og innsmigrende – det er jo tross alt Puccini, og det er han som bærer det meste av melodien.

På denne platen tenkes det altså lite på kommersialitet og salgbarhet, og mye på kunstneriske visjoner. Litt sære prosjekter av denne typen har gjerne mest konseptuell verdi. Men denne gangen fungerer det, på finurlig vis, også veldig bra som musikk. Hør spesielt: Act II: «Aranci ninnoli!»

Ballades anmelder reflekterer: «Hva i all verden er det Trond Reinholdtsen holder på med?» Og fargen på plata reflekterer det metamusikeren har i ansiktet. Vi regner med det er søle. (Foto: Sara Li Stensrud)


TROND REINHOLDTSEN og asamisimasa: Spätstil (Aurora)

Trond Reinholdtsen lager performancekunst med musikk som kunstnerisk materiale. Kan vi kalle det performancekunstmusikk?

Som med all skikkelig performancekunst er kunstlingo-flosklene på plass i presseskrivet: «Målet er at albumet kan bidra til refleksjon omkring kunstens betingelser i vår tid, gjennom å sette den ensomme og avsondrete lyttingen man foretar i sitt eget hjem i fokus». Det er ikke akkurat «kunstens betingelser i vår tid» jeg reflekterer over når jeg hører plata. Det er mer: Hva i all verden det er Trond Reinholdtsen holder på med?

Plata består av to stykker. Først kommer «Unsichtbare Musik» som veksler mellom at Reinholdtsen gir et stikkord på tysk (rytme, melodi, forsiring, klarinett, gjentakelse, gjentakelse, gjentakelse, pause, og så videre) og at asamisimasa responderer med en (mer eller mindre) passende musikalsk gest. Referansene til stikkordene løper i alle retninger, som en ADHD-seksåring på speed i Universitetsbiblioteket. Den musikalske responsen ligger gjerne godt på siden av forventningene som stikkordet legger opp til. Etter at jeg har fått flirt alene en stund, kommer asamisimasa inn og ler sammen med meg. Snedig.

Drittmusikk? (Foto: )

På LPens side to finner vi «Spätstil»; en litt trøtt akademisk kommentar til det forrige stykket. Vi får vite at «Unsichtbare Musik» var et viktig verk i samtidsmusikken, har hatt stor betydning for sin tid, osv, osv, osv, alt foredratt med sløv stemme og masse akademisk bla, bla, bla. I bakgrunnen spiller asamisimasa en påtatt uinspirert utgave av «Unsichtbare Musik». Det hele glir gradvis over i ulike utdrag fra klassiske komponisters «sene stil».

Dette er altså metamusikk, og Reinholdtsen smører tjukt på. Lag på lag. Stadig mer postmoderne ironi. Den bæsjebrune fargen som er blandet inn i vinylen er en del av det. Kanskje er den et stikk til de som sier at det han gjør er no’ dritt?

Reinholdtsen smører tjukt på. Lag på lag. Stadig mer postmoderne ironi.

Tross tant og fjas og den musikknihilistiske undertonen, så setter jeg pris på denne plata. Jeg liker den underliggende energibanen. Timingen sitter. Bandet er bra. Jeg lar meg rett og slett underholde, på samme måte som jeg underholdes av Gilles Deleuze når han plutselig skriver om flyvende anuser midt inne i en dypsindig språkfilosofisk utlegning.

Jeg reflekterer videre: Synes jeg det er «bra musikk»? Nei. Trigger det noe inni meg? Ja. Fungerer det på plate? Utenfor en tett trang blackbox? Utenfor kunstgalleriet? Eller Reinholdtsens egen «Den norske opra»? … ja, det synes jeg nok.

LPen Spätstil er et kunstobjekt – en liten bit av Reinholdtsens outrerte estetiske verden, som man kan reflektere omkring foran en platespiller, ensom og avsondret i sitt hjem. Hør spesielt: «Unsichtbare Musik»

 

 

 

 

Ballade klassisk er en av fire faste musikkspalter på ballade.no. En gang i måneden bringer Ola Nordal nyheter, anmeldelser og anbefalinger innen klassisk musikk. Nordal er tilbake med neste platebunke siste onsdag i februar.

De andre faste spaltene er Ballade elektronisk og Ballade assosierer (månedlig) og Ballade video (ukentlig).

Les mer her.

For å kommentere og diskutere artikkelen må du være logget inn på Facebook. Dersom du har en mening du ikke får postet her kan du alltid sende oss en e-post.