Tre dagers dyp

Only Connect, nyMusikks festival for lyd, ble i år arrangert for fjerde gang. I løpet av de tre dagene festivalen varte, fikk publikum presentert en rekke forskjellige verk og utøvere; konserter og arrangementer fant sted i ulike rom og formater. Det vesentligste ble holdt sammen gjennom årets tema, dypet, eller The Deep. Programmet virket gjennomarbeidet, festivalen var i hovedsak godt produsert, og arrangementene ble smidig gjennomført. Når nyMusikk og organisasjonens nåværende kunstneriske leder, Anne Hilde Neset, i tillegg etter all sannsynlighet satte ny rekord i antall besøkende, er det ikke vanskelig å kalle festivalen en suksess.
Samtidig kan jeg ikke unngå å stusse over hva nyMusikk er blitt til under Nesets ledelse. Fra et kritisk synspunkt er det minst ett dilemma knyttet til dette: På den ene siden fremstår Only Connect-festivalen som et helstøpt produkt. Festivalen setter sine egne premisser, forfølger dem og fortjener å bli vurdert utfra disse. På den annen side er det tydelig at Neset har staket ut en egen retning og på mange måter forlatt det nyMusikk tradisjonelt har stått for – jeg tenker primært på den partiturorienterte samtidsmusikken. Ikke at de skrevne verkene er fraværende, men det er tydelig at de ikke står i fokus, slik man kunne forvente gitt organisasjonen nyMusikks tradisjon og historie.
Les også: En egen åpenhet?
Snever kritikk?
Denne kritikken kan virke snever, og jeg er ærlig talt usikker på hvordan den bør formuleres. Man kunne være sjenerøs og si at samtidsmusikken tar nye retninger, det ligger i dens natur; nyMusikk viser (én mulig) vei og gjør det med åpenbar suksess. Hva er så problemet? Man kunne også spørre: Er et riktig at nyMusikk har forlatt partiturmusikken?
På åpningskonserten fremførte Cikada trio tre skrevne verk, trioen Vollen United fremførte tre tilsvarende verk fredag kveld, og ikke minst var det åpen prøve med Oslo Sinfonietta og komponisten Helmut Lachenmann, en av senmodernismens viktigste figurer, på lørdag ettermiddag. (Prøven var annonsert som en egen post på programmet, men fremsto som lite integrert. Samtidig var den godt besøkt, noe som igjen skyldes den generelle interessen dagens nyMusikk-ledelse åpenbart genererer.) I tillegg rommet programmet flere kunstnere som befinner seg i flere leire, om ikke i et slags permanent grenseland – jeg tenker på navn som Maja S. K. Ratkje, Susanna Wallumrød, Ole-Henrik Moe og David Toop, for å nevne noen.
Overflatisk betraktet kan dette virke såre vel. Bildet er imidlertid mer nyansert, og selv om jeg nødig vil bruke min egen bakgrunn som absolutt rettesnor (jeg står selv nærmere partiturmusikken og slik nyMusikks tradisjonelle rolle), mener jeg det også var svakheter ved Only Connects eget prosjekt.
Only Connect 2015, tematiske tråder
Da festivalen åpnet i Majorstuen kirke, var synet av en nær fire meter høy kontrabass, en såkalt octobass, plassert foran i kirken, ikke til å unngå. Forbindelsen til det musikalske dypet, med bassinstrumentet som visuell indikator, var dermed elegant etablert. Tilsvarende ble vi kvelden etter nærmest lokket ned i underetasjen i den såkalte Fabrikken (tidligere Astrup Fearnley-museet).
Octobassen i kirken viser til dypet forstått som de lave frekvensene i bass-registeret. Bassist Michael Duch og bass-sanger Andreas Elvenes, samt strupesanger Torgeir Vassvik, hadde antydet frekvensområdet i det dunkle sidekapellet en time tidligere. Havdypet, et mer geografisk dyp, var sentralt i Jana Winderens verk Dive, et drøyt halvtimes feltopptak fra havbunnen. Også her var tematikken foregrepet i Maja S. K. Ratkjes installasjon Vannstand, som ble presentert på formiddagen i foajeen til Den Norske Opera & Ballett. Det geografiske ble siden fulgt opp med Chris Watsons North Atlantic Drift (Boreal Mix) kvelden etter. Ideen om det musikalske bass-registeret ble videre utdypet av hip-hop-skribent Dave Tompkins som fredag ettermiddag, og riktignok på en temmelig innforstått måte, snakket om såkalt Miami Bass og hvordan den utviklet seg som en sub-sjanger(!) i 80-tallets Florida.
Neset påpekte underveis hvordan dypet også vender tilbake som deep space eller deep time, og muligens kunne de ofte nokså langstrakte verkene sies å spille på det siste. I alle fall ble det tydelig på åpningskonserten at både Jana Winderen og octobassist Guro Skumsnes Moe, sistnevnte sammen med det nystartede The Touchables, tenker i lange tidsstrekk. Rent generelt, og uten at det skyldtes de enkelte verkene, var det et problem ved programmeringen at øktene ble i overkant lange. Det gjaldt for alle dagene at programmet enten kunne vært trimmet noe, eventuelt at det kunne legges inn en pause eller to.

Dyp lytting
Like fullt oppfatter jeg forbindelsene i programmet som et åpenbart tegn på kvalitet, tanke og dypstruktur i programmeringen. På detaljnivå var den imidlertid tidvis mindre tilfredsstillende. Utover å være lange, la slående mange av verkene opp til en form for meditativ lytteinngang, en slags gi-seg-hen-innstilling som, igjen i lengden, fremsto som ensidig. Jeg tenker for eksempel på Hilde Holsens nokså konvensjonelle trompet-improvisasjon Nattsvev, Winderens og Watsons feltopptak, eller installasjonen til Camille Norment og David Toop (her måtte jeg dessverre forlate verket før det var over). Dyrkelsen av denne modusen, der man som lytter må gi seg hen, men hvor verket selv ofte gir lite motstand i form av komponerte strukturer, ble etterhvert dominerende og problematisk. Inntrykket skal likevel ikke skygge for enkelte gode økter. Watsons opptak fra norskekysten har utvilsomt en egen kraft, og allerede nevnte Skumsnes Moes Svart/Hvitt og Susan Stengers Deep Songs, med hardingfelespillerne Nils Økland og Britt Pernille Frøholm, fremsto med sin mollstemte atmosfære og subtile variasjonskunst som vakre og fascinerende. Men de var satt i en vanskelig posisjon, omgitt dels av langstrakte feltopptak, dels av svakere verk.
Jeg har stor respekt for Susanna Wallumrøds arbeid, men som komposisjon for kor, fremsto Mass For The Witch Woman mest som en komposisjonsetyde. Enkle grep var montert sammen og smått variert, men uten at det løftet seg til noe mer. Det samme kunne sies om Maja S. K. Ratkjes Vannstand. Selv om prosjektet med å involvere skolebarn er fint og langt på vei har sin berettigelse som opplæring, blir den helt banale klimpringen på en ustemt fiolin, som kunstverk betraktet, temmelig svakt.

Jeg har stor respekt for Susanna Wallumrøds arbeid, men som komposisjon for kor, fremsto Mass For The Witch Woman mest som en komposisjonsetyde.

Struktur og betraktning
Blant rekken av improvisasjoner, var det derfor godt å kunne betrakte mer komponerte strukturer. Eksempler var verkene Corde Voute av Franscesco Filidei hvor åpne strenger og flagoletter ble undersøkt med finstilte ører, eller Ne pas oublier coq rouge dans jour craquelé av Gérard Pesson, en typisk fransk refleksjon over noen temaer hos Proust, utlagt med lavmælt eleganse av Cikada trio på åpningskonserten. I motsetning til den meditative hengivelsen, åpnet den artikulerte konsentrasjonen i disse verkene også for en aktivering av lytteren, som dermed får mulighet til å delta i en engasjert betraktning. Det samme gjaldt verket Inner av Martin Rane Bauck, fremført av Kenneth Karlsson, Elisabeth Holmertz og Karin Hellqvist. Også i Ylva Lund Bergners Ljudlösa steg kunne man følge en bevisst tekstur, ulike lag og teatrale impulser som, riktignok uten å være helt forløst, ga motstand og utfordring i lyttingen. Lydforholdene (oppmikkingen) av de to siste verkene var imidlertid hårreisende og ga inntrykk av hvordan partiturmusikken generelt spilte på bortebane under Only Connect. Et knusktørt, teppebelagt rom er døden for en sart besetning med sang, fiolin og indisk harmonium. Chris Watson hadde vel neppe godtatt høyttalere fra Clas Ohlson, om man kan si det på den måten.

Nå skal ikke bildet tegnes for firkantet, for også blant de komponerte verkene var det svakheter. Særlig fremsto Song of Pure Nothingness, en slags atonal arie av Tansy Davies, som stiv og skjematisk. Motsatt var det ubestridelige høydepunkt blant improvisatørene; eksempelvis var den særegne sangeren Eric Chenaux ytterst interessant, med sin originale blanding av egenartet gitarspill og konvensjonell, men mild og vakker vokal. Det skal også sies at bussturen til Moss på lørdag (som jeg dessverre ikke fikk med meg), med foredrag ved David Toop, besøk i et ekkofritt kammer, verk av Trond Lossius og Stine Janvin Motland, sikkert dannet en interessant motpol til mer konvensjonelle konserter.
En engelsk festival?
Totalt sett var det altså mye å glede seg over; Only Connect har tydelige mål som den, med visse unntak, lykkes med å nå. I tillegg er det bare å gratulere nyMusikk med en overveldende publikumstilstrømning. Det som i mine ører er mindre heldig, skyldes dels enkelte svakere verk, dels en viss ensidighet i tilnærmingen som delvis kan knyttes til avstanden til den mer etablerte kunstmusikktradisjonen. Innlemmelsen av ensembler som Cikada og Oslo Sinfonietta er gledelig og skaper kontrast, men jeg mener nyMusikk fortsatt har mer å gå på, og særlig når de stadig legger vekt på å være sjangeroverskridende.
Et siste, helt konkret problem er at festivalen langt på vei anlegger en engelskspråklig profil. Som redaktør i The Wire, har Anne Hilde Neset en naturlig tilknytning til den britiske scenen, og det er også rimelig at kommunikasjonen med utenlandske gjester foregår på engelsk. Men at hele festivalen – alle muntlige anonnseringer, festivalens tittel (hva betyr for øvrig «Only Connect»?) og undertittel («Festival of Sound») – legger seg på en engelsk profil, er noe nytt, etter mitt syn svakt fremmedgjørende og språkpolitisk sett problematisk.