Knirk og utsnytninger

«Støyscenen» er et begrep jeg med glede registrerer at igjen og igjen får fornyet aktualitet. Det er nå 15 år siden miljøene av kreativt leven rundt bl.a. Lasse Marhaug og Origami Republika ble slått opp som noe sensasjonelt, ekstremt, nytt (?) – og bittelitt særnorsk. Før man etter hvert ble småforlegen av hele ordet.
For hva er egentlig «støy»? (Og hvem vil være det, fullt og helt?) I likhet med f.eks. black metal har støyestetikken rent inn som en åre i mainstreamkulturen – samtidig uten å miste karakteren av brunnkraft, et undergrunnsfenomen. I nye sykluser har det skutt opp floraer med utøvere av ruglete, kompromissløs lydkunst, hinsides sjangrene og institusjonene. Gjerne sentrert rundt en rastløs håndfull ildsjeler – for eksempel i Oslo, og for eksempel to av navnene bak årets Støyscene-arrangement (den andre i rekken) under Musikkfest Oslo, Morten Minothi Kristiansen og Fredrik Falk.
Individualisert kaos
For en som bare sporadisk har vært Oslo-boer det siste tiåret, blir det med en barnslig og smånostalgisk forventing man skrider opp i 2. etasje på Deichmanske på Grünerløkka for å bli pakket inn i en ny rus av brus, et av individualisert kaos. Så får det heller være at man sløser bort en strålende, sen vårdag inne i et mørkt klubblokale, når man isteden kunne vært ute og følt lyden av byen pumpe fra parker og torg.
Dessverre kom jeg akkurat for sent til første artist ut, Veslemøy Rustad Holseter. Ekstra dumt å misse henne, siden hun faktisk var den eneste kvinnelige utøveren av i alt atten som fikk stå på klubbrommets scene denne kvelden (Vilde og Inga fikk sitt eget rom, se under). Noe å tenke på for arrangørene? I alle fall for meg, som ikke ble slått av dette gapende misforholdet før dagen etter. Eller oss alle: Hva kan vi gjøre for å klusse over bildet av støymusikeren som enten gutteromseksperimentør eller forreven rockehelt?
Atmosfærisk tunnel
Faktisk var det gitaratmosfærene og de aller hardeste utsnytningene jeg selv fikk mest ut av denne kvelden. Bernt Isak Wærstad stilte seg opp alene på scenen midt mellom fingerfølsomhet og pedaler – en krevende øvelse. Ambientmusikk av denne typen har ofte en tendens til å fortape seg i et privat «verdensrom», hvor gitaren blir en sprettball for å utfolde seg i ulike atmosfærer, prøvende, men slapt. Wærstad grep imidlertid tak med en gang, med sine poengterte og passe støvete, passe melankolske teksturer, «undervannsgrooves», og virtuose overganger mellom mykt og skarpt. Dels hører man en melodi, og dels hører man noen snu seg i fjerne hav. I de ypperste sekundene merker man det røre seg i kroppen før man merker at det er musikk. Det mest volum-intense var ikke det som føltes mest akutt, og Wærstad fikk meg til å glemme ledningene, utstyret og den innkapslede lukten av scenerøyk i rommet, og tenke at jeg aller helst skulle sett ham f.eks. i Sofienbergparken i regn.

Hva kan vi gjøre for å klusse over bildet av støymusikeren som enten gutteromseksperimentør eller forreven rockehelt?

Før Sigurd Borge Kristoffersen, alias Void of Sound, gikk på scenen, spurte han teknikerne om han ikke kunne få noe «mystisk lys» over seg. Hva han tilslutt fikk, husker jeg ikke. Hvem husker scenelys? Det er utsagnet om lyset som teller, og her gav det musikken en ramme av sjarm og inderlighet. Borges gitarmusikk drømmer uten å skamme seg, med en egen puls som bygges opp fra en helt basisk ambientloop. Runder, runder, vekslende mellom bue på strengene, hyl med masse ekko, harving. Jeg blir dratt inn i en snurrende sky av energi – før jeg brått slippes ned igjen: Slikt gir nemlig også mening, fordi Borges univers er mer rom enn tid. Og i rommet får også det menneskelige halvkløneriet en meningsfull vegg bak seg. Samtidig svever det noe dunkelt og trykkende i lydbildet. Midt i en flodbølge begynner jeg å tenke på Deathprod og hans klassiske Treetop Drive: Konsekvent og grålig, med samtidig med en romlighet hvor «alt» tilsynelatende kan skje. Borge kjører etter egne stramme regler, og våger å ta ut svingene, varsomt, inne i sin egen lekkert formede tunnel.

Make some noise
Aller helst skal vel «støy» handle om å la kontrollen fare, og å vifte med dette tapet freidig og stolt? Kveldens to beste eksempler på dette kom fra prosjekter arrangørene selv var involvert i. Tromme- og elektronikkduoen Golden Retriever (Børge Tørrmænen og Morten Minothi Kristiansen) fyrte opp en grov, skjærende ild hvor equalizer-skruingen lå på toppen og gnurte. Til å begynne med lå det metalliske gitarer og gneldring i midten av soundet, og da den ansiktsløse vokalen plutselig forsvant, gav det en absurd, avhumanisert følelse. Hvilke krefter er det som styrer? For å fullbyrde fysikaliteten tok Minothi fram en gitar og feedet seg fram til en triumferende landing. Tørrmænen valgte sine slag konsentrert og frijazzbevisst, avventende, ikke alltid så veldig hardt. Men sløyt ble det langtifra. Jeg opplevde det litt som om de begge kjørte sin individuelle greie – og friksjonen dem imellom ble på en måte en egen støy.
Hos Kjøttmeisel (Fredrik Falk og Fredrik Fossum, supplert med Tørrmænen igjen på trommer) kunne vi imidlertid snakke om reell «samspilthet». Trioen gikk rett in medias res, i en snittende virvelvind den japanske typen som ikke kan stave «dramaturgi». Veggene ristet ikke – musikken var selv en vegg som slukte rommet. Antall og form på lydkildene var ikke dissekerbart, og knapt nok interessant, men Tørrmænens banking hadde en mer konsekvent, aggressiv bunn her enn med Retriever. Med Falks vræling i megafon fikk konserten også et snev av performance. Kveldens eneste forsøk på å få publikum til å «make some noise» lyktes allikevel ikke – det var på scenen at støyen brøt ut, og svant hen. Så magisk.

Støy kan gjerne tenkes som et kollektivt verdensbrus der man ikke skal stikke seg individuelt fram.

Mye korthet
Men de spilte for kort. Alle de gode konsertene på årets Støyscene var for korte – men selvfølgelig skjedde det for mye alt i alt (16 konserter) til at man kan be om mer av det beste. Støy kan gjerne tenkes som et kollektivt verdensbrus der man ikke skal stikke seg individuelt fram. Den tanken er jeg for, og en durende festivalmaraton som dette fungerer nødvendigvis slik. Problemet ble ikke for mange konserter – dette er jo tross alt et sted hvor de aller fleste kommer og går – men at for mange av konsertene havnet i et mellomsjikt. Vil man bråke, får man gjøre det til gangs, eller ha et mer duggfriskt lydunivers å by på.
En konsert som ellers stakk ut var naturligvis Center of the Universe. Jørgen Skulstads crispy, finmelodiøse Aphex-elektronika var et artig avbrekk, som kunne oppfattes som en liten hyllest til støymiljøet, med sine kaktusaktige enkeltlyder og avsluttende lekne utblåsning. Og det var ingen som danset. Men mer givende i sammenhengen var nok Origami Republika-kollektivet, soloprosjektet til Jonas Qvale (Hornorkesteret). Qvale hadde med seg selvlagde strengeinstrumenter av fjærer og ståltråd, og fikk fram en unik naturvár minityrambient med lav puls, og mineralske gnister under. Han var ikke den eneste på scenen som brukte fieldopptak – og heller ikke denne eneste med en forkjærlighet for fugler – men den eneste som ikke tok den akutiske lyden for gitt. Trass i det piplende elektroniske grunnfjellet satt jeg igjen med en følelse av at Qvale søker å spille på verden, og grave. Slik fikk vi en liten åpning til livet utenfor det abstraherte grummelet som virkelig hadde festet seg i veggene når når vi nærmet oss slutten.

Utblåsende støy
Vilde & Ingas opptreden ble et slags andektig toppunktum, eventuelt streken over i-en. Vilde Sandve Alnæs (fiolin) og Inga Margrete Aas (kontrabass) er NMH-utdannede og plateaktuelle på ECM, og når klokka har passert midnatt, er det imponerende å få til en helt stille lyttekonsert med strykeduo i et bibliotekrom – Serieteket, ved siden av klubbrommet – når man både reklamerer med og selger «byens billigste øl» og folk i timevis har vent seg til sprukne droner man kan småsnakke over. Buenes møte med knitringen i lufta ble optimal. De minimalistiske strøkene fram og tilbake, en slags mellomting mellom bestemthet og slurende skurr, trakk meg på innsiden av instrumentene, inn til en lydtanke fra før eller etter melodienes tidsalder. Settet løste seg senere mer opp mot toner og stillhet, men den tikkende vibrasjonen i rommet forsvant aldri. Konsertstemningen ble som et forsøk på et stille nattbad: De som knirket seg ut og inn av dørene, bidro med plask i akkurat passe mengder.
Så ble ikke «Støyscenen» som sådan noe jeg tenkte på denne kvelden. Variasjonen var stor, men det var uten tvil de mest kontante utblåsningene som gav meg mest. Øredøvende støy og fortettede klanger er alltid en snarvei til nærvær, mens et sosialt miljø av lydmakere – og en demokratisk dugnad som denne Musikkfesten – alltid vil måtte tillate ulike positurer og innganger, prøving og feiling. Uansett hvordan man vrir og vrenger på det, aner jeg en framtid.