Åse Klevelands myndighet er fortsatt slående, og i sangene hun framførte med The Salmon Smokers under Halden Litteraturfestival nylig ble bånd knytta mellom fortida og nå.(Foto: Johannes Granseth Photography)
Musikk på litteraturfestival: Fortelling, poesi – og nødvendig friksjon
Hvilken rolle kan musikk ha i en litteraturfestival? Blir vi klokere på musikkens og ordenes roller i språkmodellenes tid? Kan konserter vise veien til leselyst?
Fire konserter var satt opp på Haldens nye litteraturfestival, Litt.Fest, i februar: “Bruce Springsteen – The Songs and The Stories” med Torbjørn Undeland og The T Street Band, folkemusikktrioen Østerlide, lyrikk-konsertforestillingen “Om du var nær” med skuespiller Cecilie Jørstad og musiker Jovan Pavlovic – og finalen: The Salmon Smokers med Åse Kleveland som æresgjest.
Til sammen ble festivalens lydspor imponerende sammensatt, og alle konsertene var litteraturopplevelser – om enn på svært ulike måter.
I festivalens program står det at arrangørene vil “…inspirere flere til å lese.” Naturlig nok, men er konserter en vei til leselyst? Kanskje. Lyttelyst har også verdi. For hvem har vel ikke fått sin første introduksjon til litteraturen gjennom å lytte? Musikk er dessuten en god vei til festival-lyst.
En festival som kaller seg Litt. Fest. (min utheving) bør by på en bredde i type arrangementer. Det er mye fint en kan si om bokbad og foredrag, men som performative sjangre er de ikke spesielt sexy. I en sammenheng som lett kan domineres av “talking heads”, er det godt at noen utøver ord med et større register av uttrykk som kan treffe hele kroppen. Det har arrangørene i Halden vært bevisste på.
Historiefortellerne
Da er det tankevekkende at den første av konsertene var mer passiviserende enn enkelte av bokbadene, i alle fall om opplevd utveksling mellom scene og sal er en målestokk.
Brygga kultursal er en nokså stor amfisal som inviterer til å sitte rolig ned og ta imot.
Under Springsteen-tributen var det hele ti musikere på scenen, men likevel underlig lite opplevelse av å bli tatt med i reisen som gruppa ville legge opp til. Frontfigur Undeland demonstrerte at han veldig gjerne ville skape engasjement for The Boss og hans univers, men strevde hardt med å få engasjementet til å ta fatt i folket i rommet.
Rockefortelleren fikk likevel plassert sin berettigelse i en litteraturfestival med en anekdote som ble fortalt i starten av konserten: Etter 11. september i New York opplevde Springsteen en fremmed som rulla ned bilvinduet og sa til ham: We need you now.
Torbjørn Undeland og The T Street Band på Halden Litteraturfestival 2026. (Foto: Johannes Granseth Photography)
Det er jo en tydelig melding om at musikalske diktere og treffende tekster trengs når nasjonale traumer skal bearbeides. Kanskje var noe av avstanden mellom scene og sal også en refleksjon av den kulturelle avstanden over Atlanterhavet?
Torbjørn Undeland og The T Street Band strevde med å spenne over avstandene i rommet – eller var det i materialet? (Foto: Johannes Granseth Photography)
Dypere ned i historien – og i tilhørerne – stakk det musikalske uttrykket til Østerlide.
Ledige stillinger
Middelalderballader og andre viser ble delt med et eksklusivt publikum, tett på utøverne. Om meloditekstene og folketroen i dem kunne virke fjerne, så var formidlingen til folkesanger Liv Ulvik desto mer varm og klar.
Folkesanger Liv Ulvik delte eventyr og fortidsminner så publikum på Litt.Fest. i Halden kunne fornemme litteraturens “ur-situasjon”: Fortellinger ved bålet. (Foto: Johannes Granseth Photography)
Jeg fikk en påminnelse om hvor magisk det kan bli, når fortellinger og lyd sammen maner fram eventyr og fortidsminner.
Dessuten blir det en særegen nerve i rommet når vi kan se instrumenter som nærmest blir lagd underveis i konserten. Instrumentalistene Ulrik Ibsen Thorsrud (perkusjon) og Andreas Haddeland (gitarer) lot ikke til å holde noe tilbake – til tross for glissen sal.
Ulrik Ibsen Thorsrud og Østerlide på Litt.Fest. i Halden. (Foto: Johannes Granseth Photography)
Det slo meg i denne opplevelsen hvor nødvendig det er med musikk som i den grad framstår som ferskvare.
Vi trenger kanskje mer enn før uttrykk som KI ikke kan automatprodusere. Fortellerglede og instrumentalisering som blir noe vi deler “rundt bålet” kan aldri gå av moten.
Andreas Haddeland og Liv Ulvik fra trioen Østerlide ga Ballades utsendte opplevelsen av hvor nødvendig det er med musikk som er ferskvare, og ikke automatprodusert. (Foto: Johannes Granseth Photography)
Dikterne
Poesi, da? Denne “krevende” litterære formen, går det an å finne varmen rundt bålet med tekstkunst som virkelig krever spissede ører og åpent sinn? Ja.
Skuespiller Cecilie Jørstad satte seg rolig ned i en lenestol ved siden av akkordeonist Jovan Pavlovic og plasserte sine dikt tydelig og varsomt i rommet mellom seg og tilhørerne. Hun har gjendiktet og bearbeidet tekster av jugoslaviske Vesna Parun (1922-2010).
Hennes sanselige språkverden fikk folde seg ut fra Kulturhusets kaféscene – for enhver som tok invitasjonen til å bli.
“Vi sitter her nå. Det er det ingen andre som gjør,” smilte Jørstad i starten av konsertforestillingen. På denne måten satte hun leselampelyset over selve gullet i en festival: Nærværet vi deler.
“Vi sitter her nå. Det er det ingen andre som gjør.” Skuespiller Cecilie Jørstad satte leselampelyset over selve gullet i en festival: Nærværet vi deler. (Foto: Johannes Granseth Photography)
Boka eller den innspilte musikken har sine klare styrker, men i en tid der vi stresses av at det medierte og digitale er vanskelig å ta pause fra, er det enda sterkere enn før å bli holdt fast i et nærvær som krever noe annet – og gir enda mer tilbake.
Musikken fra Pavlovic – og gjesteklarinettist Thomas Rimul – sørga for at rommet for diktene ble stort nok.
Cecilie Jørstad, akkordeonist Jovan Pavlovic og klarinettist Thomas Rimul. Jørstad har gjendiktet og bearbeidet tekster av den jugoslaviske poeten Vesna Parun (1922-2010). (Foto: Johannes Granseth Photography)
Det litterære var her så kondensert at publikum neppe kunne holdt konsentrasjonen mye mer enn den lille timen forestillingen varte, men innenfor denne var det nettopp vekslingen mellom utsøkte toner og kresent utvalgte ord som holdt oss fast og sammen.
Jugoslavisk poesi i konsertforestilling: Musikken fra akkordeonist Jovan Pavlovic sørga for at rommet til diktene ble stort nok på Halden Litteraturfestival. (Foto: Johannes Granseth Photography)
Sanselig tid
Denne konserten ble en del av en sterk rekke arrangement på Kulturhuset i Halden på festivalens siste dag.
Etter lyrikk-konserten og før finale-konserten var det bokbad med “dansk-Haldenske” Linda Skaaret. Hun minte oss om verdien av den fysiske boka – nå som det finnes et trykk i retning innleste bøker som kan lyttes til – gjerne ved siden av andre aktiviteter.
Hun insisterer på en form for “tyggemotstand” i sine bøker – en som gjør at det er et poeng å kunne bla fram og tilbake i en bok – framfor å lytte i én strøm.
Forfatter Linda Skaaret (til høyre) og Ellen Midtfjeld, daglig leder av Kulturhuset i Halden, i engasjert samtale om verdien av den fysiske boka. (Foto: Johannes Granseth Photography)
Papirboka gjør litteraturen håndgripelig på en måte som kanskje ligner på hvordan ord som kles i musikk tar plass i oss. Friksjon er en verdi vi må verne om mer enn før, nå som KI gjør det så lett å trylle fram noe glatt og velkjent.
Og friksjon ble det – etter at Åse Kleveland dukka opp i bokbadet, for så å peke vei over til festivalens siste happening: En konsert der The Salmon Smokers rocka et fullt og begeistra kulturhus.
The Salmon Smokers på Halden Litteraturfestival 2026. (Foto: Johannes Granseth Photography)
Bandet er et Halden-fenomen som tok festivalen “ned” og hjem i finalen. Med Kleveland ble det også et litterært løft over den røff-rytmiske seansen.
Bandet og Kleveland har tidligere samarbeida om plata På frihjul, og det kan beskrives som festivalens konkluderende tyngdepunkt da de dro til med Klaus Hagerups gjendiktning av Bob Dylan i «Hardt regn» («A Hard Rains A-Gonna Fall») fra dette prosjektet.
Åse Kleveland og The Salmon Smokers har samarbeidet mange ganger før, ikke minst på albumet På frihjul fra 2020. (Foto: Johannes Granseth Photography)
Det oppsto en ærbødig og noe starstruck stemning i salen, og vi tilga en aldrende Kleveland at hun tilsynelatende hadde glemt hvordan man snakker i mikrofon.
I sang fikk hun ordene fram, og på repertoaret var slikt vi må kalle sentral, skandinavisk kulturarv. Myndigheten hennes er fortsatt slående, og med henne ble bånd knytta mellom fortid og nå – og mellom kraftfylte tekster og medrivende toner.
Når Kleveland bød på gjendiktning av Bob Dylan, eller klassikere fra Alf Prøysen eller Lillebjørn Nilsen ble det tilløp til ærbødig, kanskje lettere starstruck stemning i salen på Kulturhuset i Halden. (Foto: Johannes Granseth Photography)
“Frekk ferskvare fra Freddy” står det i mine så vidt leselige notater fra siste konsert. Bokstavrim er alltid moro – og Freddy er smått legendariske Mr. Holm i The Salmon Smokers.
Frekk ferskvare fra Freddy: Friksjon er en verdi vi må verne om mer enn før. (Foto: Johannes Granseth Photography)
Viktigere er stikkordet som minner om at det ferske, det levende og menneskelige – det som trekker oss inn i et felles nå – er umistelig. Bølgene i rommet mellom oss skal fortsette å bære ordene vi trenger.
Om artikkelforfatteren: Margrete Kvalbein er scenekunstner, skribent og prest. Og for ordens skyld: Kvalbein er leietaker på Kulturhuset i Halden, og deler kontor med skuespiller Cecilie Jørstad.
