Poesidiggs Henning Bergsvåg (til venstre) i samtale med lyriker Øyvind Rimbereid under Nattjazz i Bergen. (Foto: Nattjazz)
Nattjazz: Å finne poesien i et trøorgel
Få norske lyrikere har så mye musikalsk potensial i diktene sine som Øyvind Rimbereid.
Poesidigg med Øyvind Rimbereid/Sigurd Apeland/Karoline Brændjord
Nattjazz i Bergen
USF Verftet, 31. mai
I anledning innvielsen av orgelet i Stavanger konserthus i 2013, ringte organist og komponist Nils Henrik Asheim til Øyvind Rimbereid og spurte om han var interessert i et samarbeid. I utgangspunktet dreide det seg bare om et par dikt, men Rimbereid ble så inspirert av Asheims mange tanker om orgelmetaforer at det ble en hel bok av det: den prisbelønte diktsamlingen Orgelsjøen. Etter hvert utviklet forfatteren og musikeren en slags gjennomkomponert konsertform, der diktopplesning og orgelimprovisasjon gikk opp i en høyere enhet.
For noen år siden hadde jeg gleden av å oppleve Rimbereid og Asheim sammen i Bergen Domkirke, og jeg har ventet på å få høre diktene tonesatt live igjen. Denne gangen opptrådte Rimbereid ved programpunktet Poesidigg på Nattjazz, sammen med Sigbjørn Apeland på trøorgel.
Konseptet Poesidigg går vanligvis ut på at lyriker Henning H. Bergsvåg intervjuer andre lyrikere, og iblant også lar nye talenter slippe til med opplesning. På Nattjazz utvides arrangementet med musikalske gjester. Denne kvelden innledes med en samtale med poet-kometen Karoline Brændjord, som forteller om den panegyriske mottagelsen debuten Jeg vil våkne til verden har fått. Brændjord er imidlertid ikke del av det musikalske programmet.
Poesien finnes der allerede, det er mye å ta tak i som lyriker.
Erfaren oppleser
Før konsert-delen av programmet forteller Rimbereid om arbeidet med Orgelsjøen og all researchen det innebar. Både i forkant av musikken og underveis i opplesningen får vi høre små, morsomme faktadrypp om orgelets historie, for eksempel at en før elektrisiteten kom til kunne ha opptil seksten såkalte belgtrøere for å tilføre instrumentet nok luft. Rimbereid påpeker at mange av bildene og metaforene kommer gratis, for eksempel i de mange morsomme navnene på pipene, der hele dyreriket er representert. Poesien finnes der allerede, det er mye å ta tak i som lyriker, hevder han.
Noe av kraften i Rimbereids dikt synes å komme av et enormt musikalsk potensial.
I samtalen understreker han at lyrikken opprinnelig er en muntlig sjanger, og at han er opptatt av at diktet er tett knyttet til hans egen stemme. I motsetning til typiske modernistiske dikt som er skrevet for øyet, er hans dikt ment å være nærere opp mot det vokale. I tillegg til å skrive flere av sine dikt på dialekt, har Rimbereid eksperimentert med et futuristisk hybridspråk i samlingen Solaris korrigert, som også er blitt til teaterforestilling.
Noe av kraften i Rimbereids dikt synes å komme av et enormt musikalsk potensial. Ikke nødvendigvis et melodisk potensial, siden det handler om klangfarger og stemninger snarere enn om å sette melodier til konkrete strofer. At språket er ment å være muntlig bidrar nok til dette. Rimbereid synes også å ha en lydhørhet når han leser som gjør det naturlig for en musiker å improvisere og sammen med forfatteren skape klanger rundt diktet som helhet.
Trøorgelets mangfold
Uansett hvor hardt en tramper, vil et trøorgel alltid lyde litt dempet og slørete. Det stillferdige, men insisterende instrumentet kler Rimbereids fremføringer, siden hans stil også er tydelig, men beskjeden. Apeland har diktsamlingen foran seg ved orgelet. Han forteller at boken er full av rabling, og at han liker å jobbe med noe som ikke er noter i tradisjonell forstand, mer anvisninger for retninger og stemninger. I tolkningene finner organisten frem til gode former, rytmer og klanger. Med en fin følelse for dynamikk er det som om han utvider diktet for lytteren.
I «Belgen» begynner Apeland dypt og prøvende og får frem lyden av luften som passerer gjennom instrumentet. Diktets siste strofe akkompagneres utelukkende av luftstrømmen og lett tramping på pedalene, og det er fascinerende å merke hvor mye lyd som finnes i dette også: «Eller det er musikken / all verdens orgler / hver dag bare hermer / og som bare kan høres / der ørene ikke sitter».
«Hydraulis, vannorgelet» – som handler om vannorgelet de gamle romerne brukte under gladiatorkamper – blir en heftig kontrast, med kaotiske, voldsomme utbrudd så langt fra bedehusets salmer som en kan komme.
Ledige stillinger
Salmeskatten
Når en først har satt i gang med orgelmetaforer er det nærliggende å tenke på fabrikkpiper, i hvert fall for en siddis. Orgelpipene blir til Stavangers hermetikkfabrikkpiper i diktet «Pipene», der Apeland bruker tangentene og pedalene perkussivt før han improviserer over melodien fra «Internasjonalen» og får den til å høres ut som en salme.
Solisten kaller den en «standardlåt fra 1600-tallet».
I «Stumfilmorgelet» siterer Apeland Charlie Chaplins «Limelight», og får også temaet derfra til å høres nærmest sakralt ut. Det er underlig hvordan Apeland denne kvelden får alle slags melodiske inspirasjonskorn til å høres ut som fragmenter av en vakker, gammel salme du er fortrolig med fra langt tilbake, men ikke helt husker teksten på.
Før Rimbereid leser diktet «Bach-nåden» får vi et rent instrumentalnummer fra Apeland: et av Bachs arrangementer av salmen som i norsk tradisjon er mest kjent som «Velt alle dine veier», men som finnes i utallige versjoner. Solisten kaller den en «standardlåt fra 1600-tallet». Det føles som et godt grep at Apeland får en solo, der han i enda større grad får vist hvor allsidig han er som musiker.
Lite poetisk romklang
Vanligvis finner Poesidigg og andre mindre arrangementer under Nattjazz sted i det lille lokalet Sardinen, der Bergen Jazzforum også har sine ukentlige konserter. Av smittevernhensyn gjennomføres alle årets Nattjazz-konserter i kulturhusets største sal, Røkeriet, som dessverre ikke egner seg like godt til formatet, siden scenen er høy og avstanden til dem som sitter i sofaen på scenen stor.
Under samtalen klarer de medvirkende heldigvis å kompensere for dette med den gode tonen. Til tross for at kjemien er god også i samspillet, lider den musikalske delen av kvelden dessverre litt under avstanden mellom publikum og utøvere. Den stillferdige nerven i fremføringen kommer ikke godt nok igjennom, og lokalet gir verken den mektige følelsen jeg opplevde ved konserten i Domkirken eller den intime stemningen en forbinder med trøorgel. Forhåpentligvis kommer det snart flere sjanser til å oppleve Rimbereid og Apeland i samspill med bedre akustikk.
Tonen av stavangersk
Det mest rørende diktet i Orgelsjøen er det eneste skrevet på stavangerdialekt, «Tonen». Her lar Rimbereid oss ta del i tankene til en ung kvinne som ser utover havet der mennene i familien jobber. Tonene fra tåkelurene og båtene blander seg med orglene fra bedehusene i området, mens vinden og havet også stemmer i. Alt dette gir gjenklang i en tone inni jeg-personen, som til slutt ikke klarer å skille alle tonene fra hverandre, og i et øyeblikk av eksistensiell uro til slutt undrer om alt egentlig er en og samme tone.
Kanskje blir det musikalske potensialet lettere å gripe tak i og utnytte da?
I diktet siterer Rimbereid salmen «Klippe, du som brast for meg». Under fremføringen synger han denne strofen sammen med Apeland. Siden nynner Apeland forsiktig videre på salmen. Det å hente melodier inn i diktet på den måten fungerer godt i opplesningen, og skaper et fint brudd.
Et annet av kveldens høydepunkter er et utdrag av langdiktet Jimmen fra 2011, der hele boken er i perspektivet til en gammel hest og kjørekaren hans. Jimmen var Rimbereids første hele utgivelse på dialekt. Det er som om noe skjer når forfatteren skifter til å lese på stavangersk: Kanskje blir det musikalske potensialet lettere å gripe tak i og utnytte da?
På vei hjem i sommerkvelden merker jeg i hvert fall at min indre monolog har skiftet fra bergenser til siddis for en stund.
