Kartellet på klubb

Kartellet har sine ”dogmer” som går igjen. Dansekompaniet består av menn i svarte dresser, de har folkedans som sitt grunnspråk og de vever seg sammen med publikum på lekent og imøtekommende vis. Denne resepten bidro til at de for 2015/2016 fikk kritikerprisen i dans.
For en som har opplevd gruppa i flere sammenhenger, blir det etterhvert spennende å se hvordan fornyelse kan skje, samtidig som et vellykka konsept føres videre. Å vende seg fra akustisk musikk til elektronika er at spenstig valg i så måte, og Kartellet blir både gjenkjennelig og nytt i møte med Benjamin Mørks lyduttrykk og Torbjørn Thrane Sandnes’ videokunst.
”Teknikkete” og naturvendt
Som hjelp til å fornye mitt eget blikk, tok jeg denne gangen med meg en 10 år gammel konsulent til Anføttes på Riksscenen. Han ble ikke aleine som barn, her var flere ivrige unge i salen. Uttrykket i forestillingen er også svært barnevennlig, selv om anmelderens unge konsulent mente musikken ble ”teknikkete” – og for ”lang og høy”. Nå er verken han eller jeg fagfolk på elektronikamusikk, men jeg merka meg at det var lyden som fikk også meg til å stille de mest kritiske spørsmålene til hvor Kartellet havner med Mørk på laget.

Forestillingen åpnet friskt med rytmisk joggende dansere i de mange gangene mellom publikumsfeltene og en offensiv musiker oppe på scenen. På én stor og fire små skjermer rullet samtidig bilder av dansernes ansikter, av røyk og naturinntrykk. Det går i trær, greiner og skog, snø, frost og fargeskiftninger, og vi blir effektivt omkranset av både bevegelse, bilde og lyd.
Denne likestillingen av uttrykk er et særtrekk for Kartellet som denne anmelderen setter stor pris på. Her synes koreograf Sigurd Johan Heide blotta for trang til å la bevegelseskunsten dominere, men han gir spillerom for ulike, til dels kontrasterende uttrykk, slik at både pussige, poetiske og underholdende helheter oppstår. Ikke minst gjør videovalgene i Anføttes at det poetiske og pussige får godt spillerom også denne gangen.

Det går an å forstå hvordan Heide og Mørk har funnet hverandre i en nokså grenseløs tilnærming til hva det går an å gjøre med folkekulturen som startsted.

Lysende og sprettent
Det mest underholdende for min unge medanmelder var leken med tennisballer som foregikk både i rommet og på skjermene. Ballene ble lysende i scenerommet, og sammen med nærbildene på skjermene og det rytmiske spillet med musikken, var det mange som her ble spill våkne for hva som foregikk i hele rommet. Publikum ble tatt med i leken, og tennisballene fikk vandre via mange, mange hender før de yngste publikummerne glisende fikk ta med seg sine egne eksemplarer hjem.
Videre ble vi tatt med i ømme sirklende favntak, ørsmå glimt fra danserom og danselyd fra gamle dager. Vi fikk oppleve musikere båret på dansernes skuldre som en slags totempældans og en sluttavdeling med kraftfull ”funky folk”. Min kommentator merka seg hvordan danserne svetta og at ”det ble veldig bra på slutten”. Ikke minst merka han at ”hjertet mitt dunka i takt til musikken”.

Musikken hadde sug, kraft og variasjon, og rytmer som forplanta seg godt i kroppen – som seg hør og bør. Det går an å forstå hvordan Heide og Mørk har funnet hverandre i en nokså grenseløs tilnærming til hva det går an å gjøre med folkekulturen som startsted. På sitt beste ble kombinasjonen av elektronika og folkedanssteg til løfter om noen utrolig spreke nye uttrykkskombinasjoner som vi sikkert vil få oppleve mer av. Det er ingen grunn til å tro at kreative sammenstøt mellom folkekultur, samtidskunst og populærkultur kommer til å slutte med det første.
Klubbmørkets alvor
Sanseinntrykkene ble imidlertid nokså voldsomme for både unge og noen av oss voksne. Kombinasjonen av mange siktretninger, tunge rytmer og skiftende lys tillot oss ikke å lene oss rolig tilbake, og det er i tråd med Kartellets visjon: Publikum skal ”danse med” – selv om vi sitter ned. Anføttes tar oss nærmere en klubbkjeller enn et kaffeluktende gammeldanslokale, og selv om vi fikk vite at musikken fortsatt er for nordnorsk slåttemusikk å regne, så var det vanskelig å merke uten å kjenne igjen dansernes bevegelser. Jeg er usikker på om jeg egentlig likte meg i denne klubbkjelleren tvers igjennom forestillingen.

Klubbstemningen trekker i en nokså annen retning enn dansernes lekne holdning og vennlige smil mot publikum. I noen tilfeller syntes det som om danserne måtte jobbe hardt for å skape trivsel, opp mot det dunkle og harde i resten av landskapet. Det slo meg at elektronikamusikken synes belemret med et alvor som blir slående ettersom denne skulle være ”ung” mens tradisjonsmusikken er ”gammel”. Klubben er kanskje et lekested, men på en nesten innadvendt måte sammenlignet med det tydelig sosiale i folkedansen. Det ble på sett og vis anskueliggjort i hvordan musikeren oftest var vendt mot maskinene, samtidig som danserne var intenst våkne for hverandre og publikum.

Kanskje er det en smakssak om denne kulturkollisjonen er fruktbar eller forstyrrende for helhetsuttrykket

Kanskje er det en smakssak om denne kulturkollisjonen er fruktbar eller forstyrrende for helhetsuttrykket. For min del var det fare for å miste noe av den poesien jeg også forbinder med Kartellet. En poesi som handler om nettopp den mellommenneskelige kontakten som det ene øyeblikket er leken eller kranglevoren og det neste kan være øm og sart. Jeg måtte jobbe for å holde inntrykkene sammen, og savnet hvileskjær.
Jeg hadde satt pris på mer av den akustiske folkemusikken og filminnslagene som ga skurrende lyd og utydelige bilder fra gammel dansekultur. De glimtene som var, ga nødvendige inntrykk fra inspirasjonskildene som kunstnerne har øst fra, og jeg ble sulten på mer. Hva slags lyder, rytmer, mennesker og situasjoner var det egentlig som flimra forbi? En lokal spelemann? Hvilke instrumenter hørte jeg der? Veien fra da til nå virka både lang og kort. Det var likevel som om det knaka i sammenføyningene, og den korte stunden to felespillere var med i rommet var det noe som falt på plass.
Hva ble etterpå-effekten for 10-åringen? Tennisballen sprettes fortsatt ivrig, og rett etter forestillingen ble det dansa påfallende flittig bortover fortauene. Også anmelder-mor kjente rykningene i dansefoten, og trangen til å oppsøke flere opplevelser av denne sorten. Kartellet har fortsatt preg av å være en serie hendelser, mer enn en kunstprodusent. Dette blir det god kunst av, særlig når det finnes vågemot nok til å prøve også det som vakler og likevel står.