Gi Maja Ratkje hovedscenen til å lage ny opera!

Da Jo Strømgren fikk sitt gjennombrudd på 90-tallet, tror jeg få ville spådd at nettopp han skulle bli huskoreograf for Operaens dansere. Det små-rølpete uttrykket hans ble en umiddelbar hit i Black Box’en på Aker brygge, men det syntes milelangt unna den opphøyde dansestilen du kunne møte i folketeaterbygget.

Da jeg skrev min første kritikk i år 2000 var det om Strømgrens første koreografi for Nasjonalballetten, og jeg husker godt at jeg reagerte på at få av danserne greide å få fram det språket jeg hadde lært å kjenne som Strømgrensk: Nedpå, smått nevrotisk og ikke så lite frekt. Atten år og et praktbygg seinere er det lite som hindrer Nasjonalballetten i å kaste seg inn i dette universet, men hovedscenen i Operaen er en avslørende plass å utfolde et kunstnerskap: I dobbelforestillingen der urpremieren «Sult» etterfølger den sju år gamle «Utkanten» viser det seg at det er i samspill med nykomponert musikk at huskoreografen kan levere med den dybden dette formatet krever.

«Sult» framstår som Maja Ratkjes verk nesten like mye som Jo Strømgrens. Ikke bare er hennes tilstedeværelse på scenen en nerve i stykket, men musikken skaper et sug som gjør at «Utkanten» framstår som en bagatell i forhold. Der sistnevntes lydbilde er bygd opp som en kollasj av innspilt fortelling og varierte musikkutdrag, er «Sult» gjennomkomponert og levende framført fra en fantastisk doning av en musikalsk dresin(!)

I sentrum er ikke bare Ratkje selv, men trøorgelet som Strømgren satte som premiss for musikken. Ja, jeg er frista til å beskrive musikken som bortimot mer «kjøttfylt» enn dansen, og det handler ikke bare om at musikeren er den eneste på scenen som er kledd i varme farger. Ratkjes veksling mellom orgel, stemme og andre lyder kler det abstraherte bylandskapet i Strømgrens Hamsun-tolkning og synes å drive fram den verdenen vi besøker, mer enn å illustrere den.

Bygd og by
Om noe binder de to stykkene sammen, så er det at de på sett og vis portretterer sine steder: En svensk «förort» på 60-tallet og Hamsuns 1800-talls Kristiania. «Utkanten» har en slags tegneserie-estetikk, med overdrevne ansikter og gester, en heller absurd historie, og en tablå-aktig struktur. Fortellerstemmen og teksten dominerer lydbildet med en vennlig svensk stemme som nærmest holder orden på all galskapen – slik som foreldrene til Tommy og Annika representerer en ryddig borgelighet omkring alle Pippis sprø påfunn.

Når musikken spiller, er det trekkspill og Björling som klinger, og danseuttrykket er gjerne i sterk kontrast – særlig til operasangenes forfinethet. Rølpe-Strømgren fornekter seg ikke: Det spys i blikk-bøtter, seksuelle grenseoverskridelser dukker opp – og harselasen med det katolske nekter seg lite: Förorten blir nemlig invadert av noe så eksotisk som en katolsk vekkelse.

Men vel så mye flettet Ratkjes stemme seg inn i dansen, så inntrengende at den nesten framsto som en danser i seg selv.

I dette landskapet ligger klisjeene tett. Strömgren har stadig en snert og et tempo i historiefortellingen som gjør at han slipper unna med en hel del. Fortellingen er også tatt såpass langt ut i det absurde at for svorne fans av denne humoren er det mange gøyale scener, men for denne anmelderen ble det en slags parade av absurditeter som til slutt virka mer trøttende enn frisk. Jeg kunne ikke la være å spørre meg om stykket vil noe mer enn å være litt gøyalt. Det er grenser for hvor spennende det er å – enda en gang – utforske galskapen som tyter fram bak våre skandinaviske konforme fasader. At teksten og musikken er snekret sammen av koreografen selv gjør også at stykket mangler noe av den kreative friksjonen mellom to skapende kunstnere som kveldens urpremiere ble båret av.

Sult og begjær
Jeg fikk gleden av å snakke med en av Operaens erfarne ballettelskere i pausen. Det viste seg at vi begge i grunnen var sultne på noe annet på vei inn til del to av kvelden. Én savnet mer dans, og en annen savnet et slags hold i det helhetlige uttrykket – dersom dette er et ord som kan dekke det hva et stykke trenger for å ta et mer solid tak i publikum. Vi fikk begge det vi hungret etter.

«Sult» er mer av et ensemblestykke enn «Utkanten». Kristiania-befolkningen ble danset av en større del av kompaniet, og det var flere tilfredsstillende gruppesekvenser der Ratkjes skranglelyder drev fram opplevelsen av at selveste det sosiale by-maskineriet var i arbeid.

Opp mot dette danset Silas Henriksen en overbevisende sulten ung forfatter – med hult blikk og en overdimensjonert blyant som hovedrekvisitt. Julie Gardette tolket forfatterens kvinne, og i flere duetter framsto deres tiltrekning som et sultent hyl. Så var duettene heller ikke bare duetter, men også komposisjoner opp mot en vegg, inn i hjørnet av et loft, i samspill med en blyant. Men vel så mye flettet Ratkjes stemme seg inn i dansen, så inntrengende at den nesten framsto som en danser i seg selv. Sangen ble også sunget «inn i» dansen – for det meste satt musikeren med ryggen til publikum, men med levende kontakt inn mot bevegelsen på scenen.

Blodets hvisken
Om ikke hukommelsen spiller meg et puss, så har Strømgren også tidligere arbeidet med det Hamsunske «blodets hvisken og benpipenes bønn». I «Sult» steg blodets hvisken ut på scenen legemliggjort i Maja Ratkje. Den rødkledde steg ned fra sitt enmannsorkester mot slutten av forestillingen og ble «traktert» av en gruppe menn – hviskende. Scenen var en potent påminner om den kraften som ligger i presis bruk av stemmen. Det som la opp til å bli en slags overgrepsscene, ble vippet rundt av myndigheten i Ratkjes nærvær. Jeg endte med å spørre meg selv om hun var den eneste «virkelige» personen på scenen, mens alt det bleke, dansende og stiliserte bare var en forlengelse av Hamsuns selvsentrerte univers. Takket være variasjonen, varmen og lidenskapen fra Ratkjes musikkdresin, fikk jeg i «Sult» en Hamsun-Strømgren-tolkning som etterlot meg sulten på mer.

Som helaften for huskoreografen er det verdt å spørre seg hvor vellykka det var å sette sammen to stykker som var så musikalsk ulike. Det var som om de spilte i hver sin divisjon. Den slags risiko må programmereren ta, men det skulle ikke forundre meg om en annen gjenoppsetning kunne stått seg bedre opp mot urpremiere-verket. Alternativt kunne en ønska seg en satsning på enda dypere vann: En helaften med nykomponert Ratkje-Strømgren. Eller – som antakelig flere enn meg ville vært svært nysgjerrig på: En ny opera med en komponist som ikke bare vil bety en bedring av en sørgelig kjønns-ubalanse blant skapende kunstnere i storformat, men en uredd inngang til å arbeide scenisk med stemme, lyd og tone.